Referanseløs: Denne artikkelen inneholder en liste over kilder, litteratur eller eksterne lenker, men enkeltopplysninger lar seg ikke verifisere fordi det mangler konkrete kildehenvisninger i form av fotnotebaserte referanser. Du kan hjelpe til med å sjekke opplysningene mot kildemateriale og legge inn referanser. Opplysninger uten kildehenvisning i form av referanser kan bli fjernet.
Hålogaland var området nord for Trøndelag fram til middelalderen. Helgeland er det eneste landområdet innenfor Ladejarlenes maktsfære som ikke var representert på Frostating.
Området nord og øst for Hålogaland var Finnmark, hvor samene bodde.
Geografisk utstrekning
Kart over Hålogaland i middelalderen, tegnet av Ivar Refsdal
Før Olav Tryggvason overfalt Vågar i 999 skal Hålogaland ha strakt seg mer eller mindre fra Namdalen i sør til Kvitsjøen (norrønt Gandvik) i nord. Mot øst omfattet det store deler av nåværende svensk Lappland, Nord-Finland og Nordvest-Russland. Men mye tyder på at de store områdene i innlandet og nord for Malangen var håløygsk skattland, og ikke en likestilt del av Hålogaland.
Senere skal Hålogalands sørgrense ha gått ved Kunna i Meløy. Nordgrensen mot Finnmark (Norrønt Finnmork – «samenes grenseland») flyttet seg stadig lenger nordover etter som tiden gikk. Etter slaget på Stiklestad i 1030 gikk grensen mot nord og øst ved Trondenes. Fra 1100-tallet ble den nordlige landsdelen inndelt i fire sysler:
Rundt 1250 gikk nordgrensen ved Tromsø, og senere i Håkon Håkonssons regjeringstid (1217–1263) ble den flyttet til Kvænangen. Og i 1307 var Vardø blitt grenseposten.
I nyere tid er Hålogaland definert som dagens Nordland, Troms og Finnmark inkl. Svalbard og Jan Mayen. Dette gir seg bl.a. uttrykk gjennom at bispedømmene i nord er kalt for Nord-Hålogaland (Finnmark og Troms) og Sør-Hålogaland (Nordland). Hålogaland lagmannsrett dekker de tre nordligste fylkene. Hålogalandsallmenningen skal omfatte Troms og Nordland.
Den riktige benevnelsen er Midtre Hålogaland, som dessuten var navnet på politidistriktet i denne regionen fra 2002 til 2016.
Lang historie
Hålogaland ble tidlig bebodd. Noen av de eldste spor av mennesker i Norge er funnet i Finnmark og de eldste spor av hustufter i Norge er funnet på Træna i Nordland.
Hålogaland er beskrevet før Norge av historieskriverne. Historieskriveren Herodot (484–ca. 425 f.Kr.) skriver at han har hørt om et folk som sover i seks måneder av året (den lange vinternatta). Astronomen og geografen Pytheas fra Massalia foretok i rundt 330 f.Kr., på Aleksander den stores tid, en reise fra Marseille til Nord-Europa. Han endte på øya Thule, der solen ikke gikk ned midtsommers, og himmel og hav ble blandet sammen til en «issørpe».
Rundt år 550 nevnes håløygene av Jordanes i goterfolkets saga. Han forteller om en stamme som kalles Adogit, som bor i den nordlige delen av Skandinavia. Mange mener han refererer til folket på Andøya.
Den greske historieskriveren Prokopios skriver i år 550 om nordboernes liv og skikker. Han skriver at solen ikke går ned i 40 dager om sommeren, og at den forsvinner helt i 40 dager om vinteren. Når det nærmer seg tid for at sola skal komme tilbake, samler folket seg og fester, dette er en av de største festene i Thule.
Overgang til jordbruk og etablering av høvdingdømmer
Bosetningsregioner i Norden i Romersk jernalder og folkevandringstid. Kartet viser at minst 13 småkongeriker eksisterte i perioden tidlig jernalder (fra Kristi fødsel til år 600).
Leos vän (Kart)
I årene 500 til 400 før Kristus øker betydningen av jordbruket i form av korndyrking og beite i nordre deler av Fennoskandia, noe som er påvist av vegetasjonshistoriske studier. En antar at rundt Kristi fødsel ble gårdsdrift etablert langs kysten av Nordland og Sør-Troms, i Sørvest-Finland og langs Norrlandskysten, muligens helt opp til Ångermanland. Denne gårdsdriften tror en er basert på jordbruk og fangst.[1] Pollenanalyser har vist at spesielt bygg var viktig.[2] Disse nordlige jordbrukssamfunnene står i stor kontrast til de fangstsamfunnene rundt, men har likhet med tilsvarende kulturer i Sør-Skandinavia.[1]
Jordbruksøkonomien blir stadig viktigere i århundrene etter Kristi fødsel. I yngre romertid og folkevandringstid (200 til 600 etter Kristi fødsel) blir hierarkiske høvdingdømmer den dominerende samfunnsformen langs kysten av Nord-Skandinavia. Fra denne tiden kan arkeologer finne gårder med langhus, naust og gravhauger. Andre kulturelle spor som våpen, redskaper og smykker, er like dem som er funnet i Sør-Skandinavia og Nordvest-Europa fra samme tid. Språklig og etnisk representere kystbosetningene av denne typen nordlige regioner av germansk kultur. Den samme utviklingen er funnet i sør og vest i Finland.[3]
Forskerne har tidligere ansett etablering av jordbruk og germansk kultur i nord som et resultat av innvandring. Da i form av krigerske grupper fra Sør-Skandinavia som la under seg og koloniserte nordområdene, og enten fortrengte eller underla seg den samiske befolkningen. En har også sett for seg at finsktalende bønder fra Estland slo seg ned i Sør-Finland og ble herskere der. Utover på slutten av 1900-tallet gikk forskningen i retning av at det istedenfor var valg av germansk identitet som skjedde. Alliansebygging var viktig for disse små og sårbare samfunnene. For å sikre en rimelig maktbalanse mellom de små samfunnene var derfor gaveutvekslinger og giftermål viktige. Likevekten mellom samfunnene var nødvendig, derfor ville menneskene ha de samme godene som var å finne i nabosamfunnene. Disse germanske kulturelle trekkene sprede seg derfor raskt, og samfunnene ble homogene.[4]
For å kunne ta del i systemet med gaveutveksling og giftermål må en ha noe å gi i gjengjeld. De nordlige høvdingene i Skandinavia kunne gi eksotiske varer som hvalrosstenner, edle pelsverk og muligens jaktfalker til sine sørlige alliansepartnere. Slike produkter var ettertraktet blant eliten i Europa. De som kunne skaffe slike varer til høvdingen var de samiske fangsamfunnene. Utveksling av varer mellom de to etniske gruppene ble dermed betydningsfullt,[4] og begge parter hadde varer den andre ønsket tilgang til.[5] Høvdingene ønsket også å bygge opp regional makt når det økonomiske overskuddet tillot det, i tillegg til at de fra utlandet hadde fått ideer om herskermakt og store kongedømmer. Således var årene 800–1200 preget av maktkamp og stridigheter mellom de norrøne høvdingene, noe som til slutt ledet frem til rikssamlingen.[6]
Grensene mellom norrøn og samisk befolkning
Generelt har den eller håløygske (norrøne) bosetningen vært konsentrert om kyststrøkene, på øyer og ved fjordene opp til Salangen der mulighetene for jordbruk var best. Klimaet her var mildest, perioden hvor husdyrene måtte være under tak var kortest og jordsmonnet best. Andre gunstige forhold var kort vei til ressursene i havet og til hovedleien. På Helgeland var det liten norrøn befolkning inne i fjordene, mens ved Saltfjorden og videre innover Skjerstadfjorden var det i jernalderen norrøne folk. De mindre sidefjordene som Saltdalsfjorden, Misværfjorden og Beiarfjorden kom det ikke norrøn befolkning før i siste del av vikingtiden. Fjordene fra og med Folda i Salten og videre nordover var bosted for sjøsamer, mens store fjordmunninger som Tysfjord og Ofoten hadde en liten norrøn befolkning.[7]
Arkeolog Audhild Schanche (1951–) har forsket på hva som avgjorde grensene mellom norrøn og samisk befolkning. Opptil 1980-årene hadde en forutsatt at grensene kun var bestemt ut fra økologiske og klimatiske betingelser, da spesielt hvor langt nord korn kunne dyrkes. Slike begrensinger kunne forklare hvor langt nord og øst den norrøne befolkningen kunne bo. I Nordland og Troms var det dermed den ytre kyststripe som var deres bosetningsområde, her kunne de drive sitt politiske og økonomiske liv basert på gavebytte eller handel innenfor høvdingdømmene. Imidlertid observerte Schanche det paradoksale i at fjorder som Gratangen, Lavangen og Salangen hvor de klimatiske forholdene er gunstige, hadde få spor etter norrøn bosetning. Schanche har dermed argumentert for at grensene også kunne være bestemt ut fra kognetiv grenseseting, altså forhold som har med oppfatninger og vurderinger å gjøre. Senere undersøkelser har også bekreftet dette, og det ser ut til at først rundt 1200-tallet opptrer norsk bosetning inne i fjordene.[8] Uansett er det sannsynlig at samisk identitet var knyttet til å bo i innlandet, mens nordisk identitet var knyttet til å bo på fast på en gård ved kysten.[9]
Andre forhold som gjorde at den norrøne befolkningen ikke stadig utvidet sine territorier nordover og innover i landet, kan være maktpolitisk balanse mellom høvdingene. Høvdingedømmene var hele tiden utsatt for rivalisering og kriger, men allianser ved giftermål og gavebytte hindret politisk og territoriell ubalanse. Om en høvding utvidet sitt landområde, kunne de andre misslike dette og gjennomføre sanksjoner. Et annet forhold kunne vært at tilholdssted var identitetsskapende, slik at forskjellen på «vi» og «dem» over mange generasjoner ble viktig for den norrøne befolkningens oppfatning av grensesetting. Det er også sannsynlig at menneskene hadde oppfatninger om de «andres» land som farlig og at onde makter hold til der. Om en ga seg inn i ukjente fjorder eller inn i landet forlot en den trygge verden.[8][9]
Maktsentrum i nord
På Borg på Vestvågøya i Lofoten, har arkeologer avdekket den største vikingebygningen som noen gang er funnet – et høvdingesete, som ble etablert allerede rundt år 500 e.Kr., med sensasjonelle funn av gjenstander som knytter Lofoten til Middelhavet, Frankrike, England og Tyskland. Det vitner om et maktsentrum. Selve høvdinggården er det største vikingebygget som noen gang er avdekket – hele 83 meter langt og 9 meter høyt. «Lofoten og Nord-Norge var en integrert del av den felles europeiske kulturen i vikingtida,» slår Forskning.no fast. Høvdingsetet på Borg ble forlatt rundt år 950, og den siste høvdingen var trolig Olaf Tvennumbruni, som etablerte seg på nytt på Island.
I tillegg til Borg, nevner Snorre Sturlasons sagafremstillinger høvdingsetene Tjøtta, Bjarkøy, Salten, Steigen, Vågan, Andenes og Trondarnes. Man antar at innbyggerne fra Helgeland til Malangen sluttet seg sammen som et håløygfolk allerede før år 500.
Først da jernet og jordbruket ekspanderte synes Hålogaland å bli for lite og en utflytning skjedde. Noen dro sydover til det jordbruksrike Trøndelag, mens andre utvandret til Island i stor skala, som høvdingen på Borg. Noen mener at utvandringen til Island var forårsaket av ladejarlenes harde styring av Hålogaland etter at Håkon Grjotgardsson døde.
Samtidig som Harald Hårfagre samlet Norge i sør, hadde høvdingen Håkon Grjotgardsson (regnes som den første navnkjente Ladejarl død ca. 917) makten i nord, fra Nordmøre til Troms. Vi vet ikke sikkert om Harald og Håkon har samarbeidet om å erobre Trøndelag, eller om Håkon har blitt Haralds jarl. Men Håkon bosatte seg ved Nidelvens utløp og tok tittelen «Ladejarl». Forbundet mellom kongen og jarlen ble ytterligere forsterket da Harald giftet seg med Håkons datter Åsa. I over 200 år skulle jarleætten stå kongsmakten nærmest.
Harald Hårfagres (ca. 850–933) sønn, Eirik Blodøks (ca. 895–954), fikk blant annet Hålogaland i len fra sin far, men hans kongemakt varte bare i to år før han måtte rømme landet for sin bror, Håkon den gode. I Håkons regjeringstid hadde Håkon Grjotgardssons sønn, Sigurd Håkonsson Ladejarl, en innflytelsesrik posisjon som kongens venn og rådgiver.
Handel og skatt
Det er havet som danner grunnlag for Hålogalands økonomiske posisjon opp igjennom århundrene. Torskefiske, sildefiske, selfangst, hvalfangst, sjøfuglfangst og sanking av egg og dun gjorde håløygene til et rikt og mektig folk. Handel med skinn og hvalrosstenner var også en viktig inntektskilde. Det fantes mange markedsplasser i Hålogaland; de mest kjente er Torgar på Helgeland, Sandtorg i Tjeldsund, Vågan i Lofoten, Bjarkøy og Hillesøy i Troms. Håløygenes handelsveier gikk ikke bare sjøveien langs kysten, de hadde også ferdselsveier over kjølen til Bottenviken, til Østersjøen og Øst-Europa.
Lenger ned kan du lese om høvdingen Ottar, som på slutten av 800-tallet forteller om den vel etablerte finneskatten, som var så viktig i hålogalandshøvdingenes økonomi. Skatten var detaljert regulert, noe som tyder på at de enkelte høvdingene måtte ha hatt en overenskomst, selv om de var selvstendige stormenn. Grensen mellom Ottars rike og Bjarkøyriket har sannsynligvis gått ved Malangen. Denne grensen har trolig også vært satt ved politiske vedtak.
Jarleætten i Hålogaland oppstod i folkevandringstiden, med Andøya som hovedsete. Mange av dem flytta senere til Lade i Trøndelag. Det er mulig jarleætten har hatt hånd om finneskatten på denne tiden. I begynnelsen samarbeidet de med Hårfagreætten, men etter hvert oppstod det rivalisering, og jarlene slo seg sammen med danskekongen. De tapte for den norske kongemakten, noe som førte til at Olav den hellige kunne få monopol på finneskatten og handelen med Nord-Norge og Kvitsjøen.
Viktigheten av denne handelen og finneskatten skriver Ottar om på 800-tallet, og vi kan også forstå det ut av kongenes behov for å besøke Nord-Norge og Kvitsjøen. Eirik Blodøks, Harald Gråfell og Harald Hardråde foretok alle slike reiser. Olav den hellige finansierte også en slik reise med Tore Hund fra Bjarkøy som leder.
Etter slaget på Stiklestad tapte mange av høvdingene og jarlene gods til kongen. Bjarkøyætten kom imidlertid godt ut av det, selv etter at Tore Hund hadde vært med på å ta livet av kong Olav på Stiklestad.
Det kom en ny leidangsordning etter rikssamlingen, som sannsynligvis gikk så langt nord som til Finnmark. På 1100-tallet kan man si at Hålogaland hadde sluttet å eksistere som fristat. Nord-Norge ble en landsdel i kongeriket Norge.
Legendenes land
I år 985 listet Øyvind Skaldespillar opp forfedrene til Håkon Ladejarl i 27 ledd i Háleygjatal («Opptelling av håløygene»). Her møtes skaldens nåtid fortidens legender og han fører ætten helt tilbake til Sæming, den sønnen Odin fikk med Skade, skigudinna.
Også i den første sagaen hos Snorre Sturluson, Ynglingesagaen, opptrer legendariske småkonger fra nord. Sagaen forteller om to kongssønner fra Svitjod som herjet i Danmark, «da møtte Gudlaug håløygkonge og kom i strid med ham,» skriver Snorre, «og det endte med at Gudlaugs skip ble ryddet og han sjøl fanget; de satte ham i land på Straumøynes (ukjent sted), og der hengte de ham...»
Senere er den ene av brødrene, Jørund, igjen i Danmark med hæren på herjingstokt. Ved Limfjorden møter han Gylaug håløygkonge som kom med en stor hær. Dette var sønn av den Gudlaug som ble forsmedelig hengt. Han la straks til kamp med Jørund som måtte gi seg for overmakten og skipet hans ble ryddet. «Han løp på sjøen, men ble fanget og ført opp på land,» skriver Snorre. «Kong Gylaug lot så reise en galge, leide Jørund bort til den og lot ham henge.»
En tredje håløyg er også nevnt, men i stedet for være enda en øye-for-øye fortelling, er det heller et sagn med vittige trekk: En hestglad kong Adils fra Svitjod sendte en hest ved navn Ravn (Hrafn) til kong Godgjest på Hålogaland. «Godgjest rei den, men han kunne ikke få den til å stanse; så falt han av hesten og døde, det var i Omd (dvs. Andøya) på Hålogaland,» skriver Snorre.
Ottar fra Hålogaland
Kart over Ottars reiser, først nord til Nordishavet, deretter syd til London.
Sjøfareren og handelsmannen Ottar er kanskje den mest kjente historiske representanten fra Hålogaland. Han seilte fra Hålogaland til England rundt år 890, hvor den engelske kongen Alfred den store fikk skrevet ned hans beretning om Hålogaland og om en ferd langs kysten til Kvitsjøen. Beretningen ble føyd inn i kong Alfreds oversettelse av Orosius' verdenshistorie.
Det er usikkert hvor i Nord-Norge Ottar bodde. Selv sier han at «jeg bor lengst nord av alle nordmenn, på nordsida av landet ved Vesterhavet, men landet strekker seg enda lenger mot nord. Det er alt sammen ødeland. Bare noen få steder er bedre, der finnene stykkemellom holder til, jager om vinteren og fisker i sjøen om sommeren.»
Man har spekulert på Ottars bosted kan ha vært i nåværende Lyngen kommune eller et sted i Malangsgapet. Hans Eidnes i «Hålogalands historie» (1943) mener at Ottar bodde ute ved Malangen, på sørvestsiden av Kvaløya i Hillesøy (i dag Tromsø kommune). Også andre steder har vært nevnt.
Øyvind Skaldespiller var med i slaget på Stord (ca. 960) hvor kong Håkon den gode falt. Kvadet Håkonarmål stammer herfra. Han benytter et lån fra Håvamål i siste vers, som muligens ga ham tilnavnet «Skaldespiller»:
Fe dør, frender dør,
landet legges øde,
siden Håkon fór
til hedenske guder
er mang en mann blitt kuet.
Øyvind Skaldespiller har også gitt levende glimt fra hverdagsliv på Hålogaland i uårstiden (ca. 970) hvor det var sult og mangel på korn, og man måtte fóre buskapen med bjørkeløv, slik finnene gjør (forøvrig en av de første skriftlige referanser til samer):
Norrønfilologen Alfred Jacobsen mener det er sannsynlig at det er gått tapt en Håløygenes saga, skrevet i Norge, foruten ytterligere en saga om Hårek fra Tjøtta. Det er sannsynlig vært nedfelt en skriftlig nordnorsk saga om Tore Hund, en saga med et adskillig mer sympatisk karakter enn hva Snorre Sturlasson har formidlet. Jacobsen fremhever Nidaros på 1200-tallet som et norsk kultursenter hvor sagaer fikk sin endelige form, ofte ført i pennen av islendinger. Ut ifra sammenlignbare studier i eksisterende skrifter kan det argumenteres for at nordnorske ættesagaer ble stykket opp og deler innfelt i kongesagaene. Argumentasjonen peker på nordnorsk lokalkunnskap, gjentagelser og innholdsmessige misforhold. I tillegg argumenteres det også for at en saga om Ladejarlene har gått tapt.
Se kapittelet «En saga om Hårek fra Tjøtta i skriftlig form», «Helgeland historie», bd. 2.
Eventyrlige fjell
Skjønnheten til «Lekamøya» trollbandt «Hestmannen» og satte hans elskovshug i brann. Og solnedgangen minner fortsatt om det.
Også naturen selv har ansporet til sagn og eventyr. Et sagn forteller om at Suliskongen sovnet og hans syv sprelske døtre dro sydover for å danse i måneskinnet. I Lofoten satt Vågakallen og ønsket seg den åttende datteren, Lekamøya. Vågakallen grep buen, svingte seg på hesten og red sørover. Lekamøya ble redd og la på sprang. Da skjøt Vågakallen ei pil etter henne.
Gamle Skarsfjellgubben (eller Sømnakongen) så det, og slengte den brede hatten sin i været, pila for gjennom den og havnet i havet. Akkurat da steg morgensola opp. Den første strålen traff Suliskongen som ble til stein. Slik gikk det med dem alle; både Skarsfjellgubben, Sju søstre, Lekamøya ved Leka og Torghatten ved Torget med hullet etter pila som gjenfinnes i et skjær nord for Leka. Og der ute i havet rir fortsatt Vågakallen og folk kaller ham Hestmannen.
Fjellenes ulike og karakteristiske former har også vært viktige sjømerker på den tidvis farefulle seilasen langs kysten. Dagens Helgelandskyst er Norges største skjærgård med tallrike øyer, høye fjell, isbreer og store vidder.
Etymologi
Navnet Hålogaland stammer fra norrønt Hálogaland. Første ledd består av folkenavnet háleygir, men betydningen er usikker og har gitt flere tolkningsforsøk. Alfred Jacobsen i «Helgeland historie», bd. 2, skriver at skikken å bruke ‘-land’ i landskapsnavn som i Hordaland og Rogaland er meget gammel, sannsynligvis helt tilbake til folkevandringstiden, år 400-800 e. Kr. Innbyggerne i Hálogaland blir kalt háleygir, og folkennavnet må ha eksistert før landskapsnavnet og begge navnene må ses i sammenheng.
Hellig?
Professor Peter Andreas Munch mente Hålogaland betyr «det hellige landet» fordi nordmennene etter hans mening først landet i Nord-Norge.[10]
Kong Alfreds angelsaksiske skrivere oppfattet Ottars land som Halgoland, og det ble videreført av Adam av Bremen (ca. 1070) som Halagland. «Halag» er angelsaksisk for det tilsvarende norrøne «heilagr». Det er godt belagt at Hálogaland over tid (visstnok første gang påvist i 1385) ble til Helgeland via en sammendragning hvor vokalen mellom l og g falt ut. Helgeland har derfor ingenting med «hellig land» å gjøre, i motsetning til øya Helgoland.
De gamle nordmenn sa at Hálogaland var oppkalt etter en kong Holgi lik Norge var oppkalt etter en kong Nor. Det finnes belagt i «Haraldskæði» (ca. 900) og som Snorre Sturlason tok opp i «Den yngre Edda». Det samme sier Flateyboka, skrevet på Island i 1380-årene, men her het kongen Låge eller Hålåge, den høyvokste lågen. Han var broren til Kåre, en av forfedrene til kong Nor. Hålåge var sønn av Fornjot, som rådde over Kvenland (Nord-Finland).
Kuriøse
Den tyske keltologenKasper Zeuss hadde i 1837 en notis hvor han antydet at andreleddet kunne være norrønt logi – «ild». Hálogaland ble da Land des Hálogi, altså «Nordlyslandet». Halvdan Koht (1908) og Finn Hødnebø (1972) er innom noe av det samme: Háleygr er «sammensatt av hár adj. og leygr «lue, ild, flamme», betegner vel folket som «høye og lyse». Sakligheten i denne argumentasjonen er ikke altfor tung.
I 1952 kom en tolkning som så det andre leddet i Hálogaland som laug (hunkj.), dvs. bad, og mente háleygir da kunne bety «de høyvokste folkene som bodde ved Laugen», en ganske usannsynlig teori. Ytterligere kuriøst og lite rimelig er forslag fra 1965 som forsøkte å se navnet sammensatt av háll, dvs. sleip, listig, og et adjektiv eygr, dvs. øye. Dette skulle da være en betegnelse på samene, altså samenes øyenparti.
Sannsynlig
Det mest interessante tolkningforsøket ga Halvdan Koht i «Håløygminne», bind 1 (1920): Førsteleddet há kunne være dratt sammen av urnordiske haþu som betyr strid. Andreleddet viste til et germansk folk, lugiene, som levde mellom Oder og Elben (omtalt år 100 e. Kr.). Roten til dette folkenavnet måtte være *ljug i betydningen stadfeste ved ed, altså sverge til en pakt. Håløygene vil da bety «de (som er) sambudne i strid».
Alfred Jacobsen (se overfor) lanserer en tilsvarende løsning, men med en annen begrunnelse. I tiden mellom 500 og 700, overgangen fra urnordisk til norrønt, foregikk det store endringer i språket hvor stavingstallet ble redusert med opptil flere ledd ved at trykklette og korte vokaler falt bort (Synkopetiden). Háleygr/Hálogaland stammer fra urnordiske HaÞuwulafR og HaðulaikaR ved at ð har falt bort og en a-lyden har kommet til som erstatningsforlengelse. *Hálaug vil da kunne bety «høytidelig kampavtale» og háleygir blir da, noe omstendelig, «de som høytidelig (ved ed) forplikter seg til kamp».
«Forutsetningen for en slik avtale», skriver Jacobsen,«må vel være at det eksisterte en viss form for organisert samfunn, et felles tingsted og mulighet for relativt rask kommunikasjon i det vidstrakte håløygriket når farer truet.»
Hålogaland er det historiske navnet på Nord-Norge. Midtre-Hålogaland brukes i dag ofte som fellesnavn på regionen som utgjør dagens Vesterålen, Lofoten, Ofoten og Sør-Troms. Noen ønsker å bruke bare betegnelsen Hålogaland om dette området, men dette er ikke riktig, siden nordre Nordland og Sør-Troms bare var en liten del av det historiske Hålogaland. Hålogaland er det historiske navnet på hele landsdelen. Om en skulle gjøre en avgrensning ville det i så fall vært østlige deler av dagens Finnmark. Den riktige benevnelsen på regionen som omfatter distriktene i Sør-Troms og Nordre-Nordland, er Midtre-Hålogaland, som gjennom Stortingsvedtak av 2004 også er navnet på politidistriktet i regionen.[11][12][13] I tillegg lever en moderne utgave av Hålogaland-navnet som regionsnavn for søndre del av Nordland fylke, Helgeland, ved at det har skjedd både en endring i språk og en avgrensning i geografi.
Norsk språkråd anbefaler følgende varianter: håløyg, håløygsk, hålogalandsk, hålogalending, foruten Hålogaland og Håløygjafylke.
^ Kent, Neil (2018). The Sámi Peoples of the North – A Social and Cultural History (på engelsk). London: Hurst & Company. s. 235–236. ISBN9781787381728.
^ab Holberg, Eirin; Røskaft, Merete (2015). «Håløygriket: Nordlands historie 1 - før 1600». Nordlands historie. 1. Fagbokforlaget. s. 192–194. ISBN978-82-450-1830-1.
^Ot.prp. nr. 36 (2003–2004): Om lov om endringer i lov 17. juli 1953 nr. 9 om sivilforsvaret. Tilråding fra Justis- og politidepartementet av 20. februar 2004, godkjent i statsråd samme dag. (Regjeringen Bondevik II), 20. februar 2004
^Innst. O. nr. 57 (2003–2004): Innstilling fra forsvarskomiteen om lov om endringer i lov 17. juli 1953 nr. 9 om sivilforsvaret, 11. mars 2004
^Odeltinget 25. mars 2004: Sak nr. 2: Innstilling fra forsvarskomiteen om lov om endringer i lov 17. juli 1953 nr. 9 om sivilforsvaret
Litteratur
Sturlusson, Snorre: Snorres kongesagaer, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1979
Eidnes, Hans: Hålogalands historie, Aktietrykkeriet i Trondheim, 1943
