Teigblanding eller teigdeling er en betegnelse på en fordeling av områder innen landbruket. Fra tidligere tider og fram til ca. 1850 var gårdene blitt endret etter at store landområder ble stadig mer oppdelt i teiger, blant annet i forbindelse med arv[1] og ekteskap (medgifte). Teigene var ofte små og det var ikke mulig å gjerde inn den enkelte teig slik at brukerne stadig måtte rette seg etter hverandre. I Nord-Norge var det ikke vanlig med gjerder før 1900 og mange steder ble det praktisert jordfellesskap.[1]Magnus Lagabøtes landslov fastslo at ved skifte skulle teigene være like god og ha samme bredde og lengde. Teigblanding var særlig utbredt på Vestlandet.[2] Oppdelingen av gårdene i flere bruk resulterte i såkalt «mangebølte» gårder. En gård med bare ett bruk kalles «einbølt». På Jæren kunne de store gårdene ha 8-10 bruk, i middelalderen var det vanlig med 3-4 brukere på hver gård på Jæren.[3]
Dette var urasjonelt og førte til behov for rasjonalisering. I 1823 ble så «Lov om utskifting» vedtatt. Det viste seg imidlertid at denne loven ikke fikk den tilsiktede virkning. Først ved «Jordskifteloven» som ble innført i 1859 («Lov om Jords og Skovs Udskiftning af Fællesskab av 12. oktober 1857») ble det fart i utskiftningsarbeidene på landet. Utskiftingene innebar at eierne fikk jorden sin samlet på ett sted.[1] Innføringen av loven ble også en viktig milepæl i kartfesting av eiendomsgrenser. Særlig i perioden 1860 – 1890 ble det laget mange store og kunstferdige utskiftningskart av høy kvalitet. Fremdeles foretar jordskifteverket årlig mange større utskiftningsforretninger etter ønske fra gårdbrukerne. I Danmark forsvant teigblandingen ved utskifting fra omkring 1800. I England skjedde utskiftingen noe tidligere enn i Norge blant annet i regi av godseierne, gjennom prosess kalt enclosure.[2]
Havråtunet er eksempel på en gård som ikke gjennomgikk stor utskifting og en flere hundre år gammel teigdeling er bevart. Husene på Havrå ligger også i en tradisjonell klynge.[4]
Teigblanding i Norge
Skjelstadgårdene i Skjelstadmark i Stjørdal. Et eksempel på en stor gård som har blitt delt mange ganger ved arveskifte. Flyfoto fra ca. 1950.
I tiden etter Svartedauden i 1300-årene utviklet det seg en særegen gårdsstruktur i Norge, med personlig frie og til dels selveiende bønder, i motsetning til i det meste av resten av Europa. Den skilte seg ut på andre måter også; i Sentral-Europa bodde folk i særegne landsbyer, mens i Norge samlet bosetningen seg i forskjellige typer tun. Siden folketalet vokste relativt sterkt utover 1700-tallet ble det flere og flere gårddelinger mellom f.eks. brødre ved arveskifte.
Østlandet
På Østlandet ble utviklingen kjennetegnet av at en fikk en sterk ekspansjon i husmannsstellet til det kulminerte omkring 1850. Etableringen av en husmannsplass skjedde gjerne ved at den av brødrene som var odelsgutt til hjemmegården skilte ut fra gården en husmannsplass til de andre brødrene. På den måten skulle det være mulig for dem også å stifte familie. I dette jordbruksamfunnet var gården og jorden kilden til velstand og godt liv. De som ikke hadde gård de kunne overta risikerte å måtte friste livet som legdeslem eller være tjenestefolk på livstid. Denne ordningen utgjorde en sterk, sosial spaltingsprosess.
Vestlandet og Sørlandet
Jordskiftekart, Ugland, Grimstad fra 1865. Dreiningen indikerer endring i misvisning fra 1865
På Vestlandet gjorde de det derimot ofte slik at selve hjemmegården ble delt i flere gårdparter. I mange tilfeller var det flere små åkrer av ulik kvalitet spredd vidt omkring, og det samme kunne gjelde engstykkene. For at hver av lotteierne skulle få sin part av både den beste og den dårligste jorden, benyttet en gjerne den metoden at hver åker ble delt opp i flere deler (eller teiger). Disse teigene ble så fordelt etter størrelse proporsjonalt med hvor mye landskyld lotteieren eide i den jorda som skulle deles. For å få maksimal rettferdighet i fordelingen kunne man også gjøre det slik at de ulike teigene gikk på omgang, såkalt årsskifte. Slik fikk systemet en egen iboende dynamikk. Der man først hadde begynt med teigblanding måtte man fortsette på nydyrket område. Regelen på Vestlandet og Sørlandet var dermed at innmarksarealet til ulike bruk ble utgjort av en mengde teiger, som lå spredd mellom tilsvarende teiger til de andre brukene på gården. I utmarken var det større eller mindre grad av sameie, og om høsten og våren ble innmarksarealet ofte nyttet til fellesbeiting. Som rimelig kan være med et slikt komplisert fellesskapssystem ble det ofte tvister og uenighet om mange større eller mindre ting vedrørende gårdsdriften og jorddelingen.
Jordskiftereform
På Havrå ble det ikke gjennomført utskifting og innmarken har fortsatt teigblanding.
Veksten i folketallet fremtvang en stadig sterkere oppdeling av jorden. De enkelte husene og teigene til de ulike bruk på gården kom etter hvert til å ligge mer eller mindre planløst omkring hverandre. De topografiske forholdene på Vestlandet og Sørlandet bidro ytterligere til å komplisere driften på det enkelte bruk. Helt fra så langt tilbake som til Gulatingsloven har det eksistert lovverk om jordskifte, noe som avspeiler vanskene med teigblanding.
Det ble igangsatt en jordskiftereform med vår første utskiftingslov fra 1821. Formålet var å samle teigene til mer sammenhengende, større jordstykker, til enkeltbruk og flytte hovedhus og driftsbygninger som tilhørte det enkelte bruk dit jorden ble drevet. På denne måten ville man legge forholdene til rette for mest mulig rasjonelle driftsformer. Det viste seg imidlertid at denne loven ikke fikk den tilsiktede virkning. Først ved «Jordskifteloven» som ble innført i 1859 («Lov om Jords og Skovs Udskiftning af Fællesskab av 12. oktober 1857») ble det fart i utskiftningsarbeidene på landet, og innføringen av denne loven ble også en viktig milepæl i kartfesting av eiendomsgrenser.
På Østlandet forsvant mye av den gamle teigblandingen ved utskifting før 1900. På Vestlandet ble utskiftingen gjennomført omkring 1900.[5]
