Legd betegner en gård eller flere som i fellesskap var pålagt samfunnsplikter, slik som forsørgelse av fattiglemmer eller, ved opprettelsen av en norsk hær i 1628, å stille og ruste ut en soldat ved utskrivning til hær eller flåte. I 1709 bestod den norske mobiliseringshæren av 15 000 mann, mens den dansk-norske flåten hadde 10 000 nordmenn innrullert.[1]
Soldatlegden var en tung bør i fredstid, men verre i krigstid. En soldat som dro i felt, skulle ha med seg niste for en måned. Hvis han falt, deserterte eller ble såret og tatt ut av tjeneste, måtte legden ruste ut en ny soldat. En langvarig krig kunne koste legden utrustning av 5-6 soldater, og kostnader så tyngende at kongen måtte nedsette sine skattekrav under store nordiske krig; for bare bønder var soldater (embetsstanden og borgere var fritatt for militærtjeneste) - og ville trekke seg fra kamp, om skattene endte med å ruinere dem. 1660-årenes skattetakster ble derfor stående til utpå 1800-tallet. Myndighetene så seg også nødt til å la soldatenker få drive småhandel for å berge seg og barna sine. [2]
Ordningen med legdshær bestod i Norge frem til 1799, et tidsrom på vel 170 år. Fra da av slapp legdene å stille soldater, men frem til ca. 1850 måtte de bære de øvrige forpliktelsene som Christian IV hadde fastsatt i ordinansen fra 1628.
Legdordningen bestod til 1900.[3]
Referanser
Se også
