Kår var bonde- og slektssamfunnets måte å ordne pensjon for eldre på. Ytelsene ble gitt i naturalia i form av fri kost og losji på gården. Kår ble ofte kontraktfestet (skriftlig avtale) som en del av eier- og generasjonsskiftet på gården. Ordet føderåd brukes også, og i Ryfylke brukes ordet folge som trolig kommer av å følge og som har avledninger som f.eks. folgemann, folgefolk og folgehus.
Kårfolket var de som hadde drevet gården til yngre krefter overtok. De fikk vanligvis gjøre innsats med gårdsdriften i den grad de maktet det, og bidro med barnepass og som tradisjonsbærere. Hadde gården kårbolig, var det dit de flyttet.[1]
Dette kunne hindre friksjon mellom generasjonene. Et visdomsord fra den tid gikk på at «svigerforeldre var gode å ha, men det var en fordel om en måtte ta på seg utesko for å besøke hverandre».
Tradisjonen tilsa at også andre slektninger skulle tas vare på, men de fikk sterkere krav om å gjøre nytte for seg, samme hvor lite det var.
Referanser
