Stormannsmøtet på Eidsvoll (ofte kalt Notabelmøtet) var en forsamling av 21 innflytelsesrike nordmenn som møttes 16. februar1814 på innbydelse fra stattholderChristian Frederik dagen i forveien. Foranledningen var at stattholderen og den norske eliten i januar-februar ble kjent med innholdet i Kieltraktaten fra 14. januar, og at den danske kongen ga opp kampen for å beholde Norge under helstaten Danmark-Norge. Møtet blir regnet for å ha stor historisk betydning, ettersom det var i dette møtet at det ble bestemt at det skulle kalles inn en riksforsamling som skulle gi Norge en selvstendig konstitusjon og velge konge. Stormannsmøtet kom dermed til å sette i gang det norske selvstendighetsstrevet som munnet ut i Riksforsamlingen på Eidsvoll og 17. mai-grunnloven, som fortsatt er Norges Grunnlov.
Av like stor betydning var det at stattholder Christian Frederik denne dagen gikk med på å søke kongemakt utfra prinsippet om folkesuverenitet. Forut for møtet hadde han opprinnelig planlagt å kreve tronen som følge av prinsippet om kongsslektens arverett til den (dansk-)norske tronen slik vennen Carsten Anker hadde foreslått, men professor Georg Sverdrup lyktes i å forhindre dette. Bakgrunnen for møtet var at prinsen stilte seg tvilende til om han i eget navn kunne erklære Norge som selvstendig rike. Han måtte først kalle sammen et råd av landets ledende menn. De møttes etter invitasjon klokka fire om ettermiddagen den 16. februar. Den frammøtte Georg Sverdrup mente senere at det hele var en rådslagning «mellem Fædrenelandsvenner». Man kom fram til enighet om å appellere til folket, og i neste omgang sammenkalle til riksforsamling. Møtet ble, i likhet med den senere Riksforsamlingen, avholdt på Carsten Ankers eiendom på Eidsvoll verk.
Stormannsmøtet samlet ledende embetsmenn og rettslærde som befant seg på Østlandet, og av disse var 12 født i Norge, men et flertall på 13 var enten født i Danmark eller av relativt nær dansk avstamning. Embetsmennene var i det alt vesentlige danskættede, mens Anker-slekten, de to professorene og en del av de høyere offiserene var norske i flere generasjoner. De ledende handelsborgerne på Østlandet deltok, representert ved Anker-slekten og Carsten Tank, mens sentrale og pragmatiske politiske tenkere som Jacob Aall og grev Herman Wedel Jarlsberg ikke var med. Det var heller ikke ledende embetsmenn eller handelsborgere fra Vestlandet eller Trøndelag tilstede ved møtet.
Bakgrunnen i Napoleonskrigene
I 1808 stod Danmark-Norge alene som Napoleons allierte i Europa, i krig med England, Sverige og Russland, og uten en egen marine. Det danske hovedmålet var å unngå fransk anneksjon men samtidig beholde Norge og balansere handels- og skipsfartsinteressene mellom kontinentet og sjømakten England. Nordmennenes oppslutning svingte sterkt med tilgangen på korn, under periodene med blokade og hungersnød blusset Englands- og Sverige-sympatiene opp. Foregangsmannen for kornforsyninger og union med Sverige ble fra 1809 diplomatsønnen og grevearvingen Hermann Wedel Jarlsberg, som arbeidet for dette mens han var en del av regjeringskommisjonen. Etter starten av felttoget mot Russland i 1812 blusset den norske hungersnøden opp igjen, og de pro-svenske holdningene ble sterkere. Norges rikeste og mest innflytelsesrike mann, Carsten Anker, skrev den 30. april 1813 til sin nære venn fra københavntiden, prins Christian Fredrik, at han var sin konge tro, men at Wedelkretsens unionsplaner måtte tas på alvor:
«Fravinder man Ham Norge, ..., da kom for Guds skyld herop og red os fra Sverige, kom op med Deres fædrenearv, da kan Norge blive uafhængigt, indtil stormen er ovre og Norge igjen kan forenes med Danmark.»[1]
Utover høsten snudde stemningen seg til dansk fordel - den norske kornhøsten ble meget god og hungersnøden avtok[trenger referanse]. Etter Napoleons tap i Russland i desember framførte Sverige og England et krav overfor Danmark om å avstå Norge. Frederik VI avviste kravet, og britene svarte med å underskrive en traktat i Stockholm 3. mars 1813, hvor de formelt støttet Sveriges krav på Norge.
[2]
Etter mislykkede fredshenvendelser våren 1813 overfor England ble danskekongens hovedstrategi da å sende sin fetter prins Christian Frederik til Norge i mai for - i tråd med Carsten Ankers bønn - å forhindre Norges innlemmelse i Sverige. Den nye stattholderen la straks ut på reiser i hele landet for å bekrefte bøndenes motstand mot svenskene, og bryte ned borgerskapets britisk- eller svenskvennlige tendenser.
[3]
Et viktig strategisk trekk ble å privatisere den statlige kornforsyningen, sette prisdannelsen fri og la kjøpmennene bruke all sin energi i kampen mot hungersnøden - noe som styrket stattholderens posisjon både i handelsborgerskapet og blant sultende bønder.
[4][5]
Stattholderens proklamasjoner oppildnet til fedrelandssinn og forsvar av Norge, og ble lest opp i kirkene over hele landet, eller trykket i den nyetablerte avisen Tiden.
[6]
Etter Napoleons tap ved Leipzig gikk stormaktene straks i gang med å drøfte Danmark-Norges framtid. Her stod Russland og Sverige sammen bak kravet om dansk avståelse av Norge, og Karl Johan hadde ved to anledninger under krigføringen fått presset fram konkrete britiske støtteerklæringer. Den danske kongen satte sin lit til støtte fra Østerrike om å redde dobbeltmonarkiet, og til britenes gode forbindelser med det norske handelsborgerskapet. I Norge tok Christian Frederik initiativ til dannelse av en de facto norsk sentralbank med rett til utstedelse av norske sedler. Han visste at det ledende norske borgerskap ønsket forening enten politisk med England eller statsmessig med Sverige, mens bøndene var mer kongetro. Kombinasjonen av en god kornhøst 1813 og Christian Frederiks sjarmoffensiv overfor nordmennene, svekket svenskenes stilling i Norge og ga danskekongen gode kort på hånden. Den 22. desember fikk Christian Frederik melding fra Danmark om at en fredsslutning nærmet seg, og sikret seg støtte til opprør mot svensk innlemmelse fra embetsmennene særlig i Trøndelag og nordover, og fornyet tillit ved bankmøtet i Christiania 5. januar. Stattholderen kunne allerede 26. desember informere kongen om opprørsviljen mot 'at blive svensk', og gjentok sitt forslag fra en måned i forveien om å stille seg i spissen for at Norge under stattholderens ledelse offisielt skulle løsrive seg fra Danmark før slaget var tapt. Kommunikasjonen rakk likevel ikke å forskyve danskekongens overgivelse av Norge gjennom Kielfreden 14. januar 1814.
[7]
Historikeren Knut Mykland har vist hvordan danskekongen personlig oppmuntret og støttet den norske selvstendighetslinjen etter nederlaget ved Leipzig, for å hindre dannelsen av en meget sterk, svensk-norsk stat. Frederik VI drev et dobbeltspill gjennom å avstå Norge til Sverige, men samtidig aktivt støtte opp om nordmennenes motstand mot en slik forening.[8]
Christian Frederiks norske oppstand i 1814 ble møtt med sterk begeistring også i Danmark, hvor man så en liten mulighet for igjen å forene de to riker under en felles, dansk kongeslekt.[9]
Kieltraktaten ble i slutten av januar kjent i den norske eliten. I en moderne sammenfatning av innholdet etter den danske oversettelse, ble det bestemt følgende med virkning for Norge i Kiel:
1. Det skal for fremtiden være fred, vennskap og forståelse mellom de to majesteter.
4. Kongen av Danmark og hans etterkommere frasier seg til Kongen av Sverige og hans etterkommere, alle sine rettigheter og adkomster til Kongeriget Norge, stiftene Kristiansand, Bergen, Akershus, og Trondhjem med Nordlandene og Finnmarken, de bispedømmer, stifter og provinser som utgjør hele Kongeriget Norge, alle innbyggere, byer, havner, festninger, landsbyer og øyer, og de tilhørende besittelser - Grønland, Færøyene og Island ikke medregnet - og alle rettigheter og fordeler, skal for ettertiden tilhøre Hans Majestet Kongen av Sverige med full eiendomsrett og suverenitet, og danne et kongerike forent med det svenske. Kongen av Danmark forplikter seg og sine etterkommere til aldri å gjøre krav på Norge, og dets innbyggere anses løst fra sin troskapsed til Danmarks konge.
5.Kongen av Sverige forplikter seg til å la Norges innbyggere beholde nytelsen av deres lover, fritakelser, rettigheter, friheter og privilegier slik de er på denne tid.
6. Som Norges suveren, forplikter Kongen av Sverige seg til å dekke den norske del av den danske utenriks- og innenriksgjeld, tilsvarende en andel i tråd med Norges og Danmarks folketall og inntekter. Kommissærer fra begge parter skal møtes innen en måned og beregne gjeldens omfang.
12. Kongen av Danmark og Kongen av Sverige forplikter seg til å videreføre private og allmennyttige stiftelser, bevilgninger og pensjoner, samt å videreføre Universitetet i Christiania og Universitetet i Greifswald.
15. Partene skal avstå fra alle påløpte eller planlagte pengeoverføringer, transaksjoner eller kreditter til de angjeldende områder, og gi all konfiskert eiendom tilbake til sine rettmessige eiere. Den forente nordtyske arme skal trekke seg ut av danske besittelser. De svenske tropper skal umiddelbart rykke inn i Norge og innta befestede plasser, og selv trekke seg ut av Pommern og Rügen når festningene Frederikshald, Kongsvinger, Fredrikstad og Akershus er besatt.
16. Kongen av Danmark og Kongen av Sverige forplikter seg til straks å utstede proklamasjoner som gir innbyggerne i de nevnte områder informasjon om avtalen, om at de er løst fra sine troskapsbånd, og at de har å forholde seg rolig å ta imot sine nye suvereners tropper. De utsendte og ikke-innfødte embedsmenn gis anledning til å forlate sin post når den nye suverene makt overtar styret.
17. De beslag som i krigsøyemed er gjort av borgeres eiendom, og de beslag som er gjort i deres skip i noen havn, skal oppheves. Fordringskrav fra før krigen som fikk utsatt sin rettsforhandling, skal gjenopptas.
19. De borgere fra det annet land, henholdsvis Norge, Danmark, Pommern, Rügen eller Sverige, som befinner seg i sitt tidligere moderland eller lydrike, skal kunne vende tilbake til sitt hjemland med alt sitt gods uten utførselstoll, og skal de første seks år fritt kunne bosette seg i det land de nå befinner seg i.
23. Partene forplikter seg til å videreføre eksisterende handelsavtaler mellom Norge og Danmark, og mellom Pommern og Sverige, i et år.
26. Danske embedsmenn i Norge, og norske embedsmenn i Danmark, skal innen et år fritt kunne søke avskjed fra sine embeder, uten ulemper eller bebreidelser. Det samme gjelder tilsvarende for svenske og pommerske embedsmenn.
Det første svenske forslaget til kapitel 4 hadde opprinnelig slått fast at de norske amtene «skall hädanefter med full äganderätt och
suveranitet tillhöra konungariket Sverige och därmed förbliva införlivade».
[10]
Britenes utsending Edmund Bourke fastholdt derimot at traktaten skulle ta hensyn til det norske folkets «frihet og lykke».[11].
Og mye tyder på at Karl Johan Bernadotte fikk rapporter fra Norge om anti-svenske holdninger og om de nasjonale selvstendighetsønsker og krav som hadde utviklet seg der. Det var derfor Karl Johan som selv etter hvert insisterte på Kieltraktatens formulering om Norge som selvstendig, og på samme tid ga løfter om en egen grunnlov.[12]
Traktatens endelige artikkel 4 bestemte at Norge skulle «for Fremtiden tilhøre Hans Majestæt Kongen aff Sverrig med fuld Eiendomsret og Souverainitet, og danne et Kongerige forenet med det Svenske». Her var ordlyden annerledes enn for Pommern, som bare skulle «indlæmmes» i Danmark. Etter traktaten skulle Norge være et eget kongerike, men i union med Sverige som den svenske konges eiendom.
I den endelige traktaten forpliktet Sverige seg til å anerkjenne de lover og friheter nordmennene hadde på den tid da freden ble sluttet, altså før Stormannsmøtet på Eidsvoll. For nordmennene betydde det at man startet den avgjørende runde av selvstendighetskampen med Kieltraktatens garanti om videreføring av alt det som var vunnet forut for traktatens signering: det omfattet et norsk universitet, et nasjonalt rettsvesen med en ny Overkriminalrett, regional administrasjon under fire stiftamtsmenn, en de facto sentralbank og pengevesen, og en norsk forsvarshær på inntil 30 000 mann ledet av overveiende norske offiserer.
[13][14]
Men noen norsk parlament eller regjering hadde ikke nordmennene eller stattholderen opprettet før traktaten ble signert, og det lå ikke håndfaste løfter om en slik suverenitet i selve avtalen. Frederik VI hadde gitt fullmakten, men Christian Frederik hadde utsatt utnevnelsen av en Regjeringskommisjon i mer enn et år.[15]
Traktatens artikkel 16 bestemte at det skulle utstedes proklamasjoner til innbyggerne i Norge om det som hadde skjedd, løse dem fra deres troskapsed til den danske kongen, og oppfordre dem til med ro å ta imot de svenske tropper. I tråd med dette utstedte Frederik VI et åpent brev datert 18. januar 1814 om «Norges Afstaaelse til Sverrig», fulgt av en kunngjøring om at embetsmenn som ikke ville forbli i Norge skulle overlevere sine embeter til etterfølgere oppnevnt av den svenske regjering. Karl Johan sendte 22. januar et tekstforslag til kong Carl XIII, som den nyutnevnte svenske generalguvernøren for Norge, Hans Henrik von Essen, tok med seg vestover for å publisere som proklamasjon i 8 000 eksemplarer i Norge. Proklamasjonen gjentok at Norge skulle være et «selvstendig» rike med sin egen forfatning, men i union med Sverige. Sveriges kong Carl XIII kunne foreløpig ikke sette militær makt bak proklamasjonen, som med stattholder Christian Frederiks velsignelse ble trykket i avisen Tiden den 5. mars.
Stattholder Christian Frederik mottok 16. januar et brev fra premierløytnant Falsen datert 7. januar, om at Kongen samme dag hadde avstått helstaten og at Bourke hadde reist til Kiel for å forhandle. Falsen fastslo at «Norges Skiebne staaer i Deres Højheds Haand».
[16]
Dagen etter informerte stattholderen norske embetsmenn om muligheten for at Kongen ville gi etter og avstå hele Norge, og 24. januar ankom brevet som informerte om Kieltraktaten og kongens avståelse av Norge til svensk suverenitet. Uten Kongens samtykke tok Christian Frederik til orde for norsk reisning mot unionsplanene. Han var nå formelt ikke lengre dansk stattholder, og måtte enten forlate landet eller ta rollen som norsk opprørsleder. Om ikke annet, hadde han gjennom sin arverett til den dansk-norske trone en slags legitim rett til den norske krone, som Carsten Anker hadde påpekt. Først 7. februar mottok Christian Frederik kongens brev med varmt samtykke til å sette i gang det norsk opprøret mot union med Sverige.
Kieltraktaten og arveretten
Da Kieltraktaten ble kjent for den danske prins og norske stattholder Christian Frederik, innkalte han til Notabelmøtet på Eidsvoll Verk - hvor hele 13 av de 21 frammøtte var født i Danmark. Dette vitnet om en prins som fortsatt i stor grad hadde danske interesser for øyet. Men det var også en del av stattholderens plan for å forhindre alternativet - en nasjonal regjering som forhandlet med Sverige. Både grev Herman Wedel Jarlsberg og kammerherre Severin Løvenskiold arbeidet med planer om å danne en regjering, og forhandle om fred og union med Sverige.[17] Christian Frederiks styrke lå i bøndenes lojalitetsbånd, støtten fra mange fremstående stormenn (blant annet Aall og Anker), og hans fulle kontroll med et delvis dansk embedsverk, presteskap og offiserskorps. Han spilte også aktivt på svenskehatet og nasjonalfølelsen blant mange nordmenn.[18] Notabelmøtet kan sees på som et mobiliseringsmøte for en vesentlig danskvennlig elite, hvor stattholderen også knyttet til seg tvilere som eksempelvis Carsten Tank.
Christian Frederik innkalte til stormannsmøtet for å informere om at han ønsket å påberope seg arveretten til Norge, med basis i Suverenitetsakten av 1661 og Kongeloven av 1665. Men professor Georg Sverdrup overtalte ham til å søke en konstitusjonell vei til tronen. Dette rådet var rådet fullt i tråd med nettopp Kieltraktaten bud om at Norge var avstått og ikke lengre del av den danske arverett. Her var det altså Christian Frederik som ønsket handling i strid med traktaten, mens Sverdrups råd lå nærmere Kieltraktatens intensjon om norsk selvstendighet. Notabelmøtet endte med krav om at Norge skulle bli et uavhengig og konstitusjonelt kongedømme - ikke et arvekongedømme utfra Christian Frederiks danske arverett.
Ifølge Henrik Wergelands framstilling var det Sverdrup selv som gikk i rette med prinsen, og som svar på prinsens framlegg kunne svare: «Ingen har mer Ret nu til den norske Krone end jeg eller hver anden Nordmand!».[19]
Sverdrup la klart og tydelig fram for prinsen alle de politiske innvendingene mot arveretten. Kong Fredrik VI hadde allerede sagt fra seg tronen for seg og sin familie ved Kielfreden, og Christian kunne derfor ikke kreve den. Sverdrup anså det på sin side rimelig at det norske folk nok kunne velge prinsen til konge ved fritt valg. Dette bidro sammen med en rekke andre faktorer til å overbevise Christian Frederik.
Dette var fullt i tråd med den rådende tenkingen blant den norske eliten, som var godt informert og inspirert av de amerikanske og franske revolusjonene, og som hadde utviklet egne statsrettslige ideer under de senere årene av det relativt stivnede danske-norske eneveldet.[20] Wedel Jarlsberg viste nettopp til den konstitusjonelle revolusjonen Sverige hadde hatt i 1809, og de svenske agitatorene i Norge lovte nordmennene en mer tidsriktig og konstitusjonell forfatning enn danskekongen ønsket. Under en reise til Trondheim vinteren 1813-14 hadde Christian Frederik blitt møtt med en skriftlig adresse forfattet av byskriver Karl Valentin Falsen, som krevde konstitusjonelt styre. For å demme opp om disse brede kravene, spilte den unge prinsen sterkt på det nasjonale kortet, som bondestanden støttet mer helhjertet opp om.[21]
På selve møtet fortalte prinsen om motstanden han hadde møtt mot Sverige over hele landet, og de frammøtte kunne bekrefte at motstanden var sterk blant folk. Stormennene var dermed enige om selvstendighetstanken, men ikke om arverettskravet. «Prinsen vil endnu være enevoldskonge», fikk Georg Sverdrup høre da han ankom møtet på Eidsvoll. Da Sverdrup møtte prinsen som gjentok arverettskravet, repliserte Sverdrup at nordmennene i og med Frederik VIs avståelse var «kommet i besiddelse af sin naturlige og uomtvistelige ret til selv at bestemme sin forfatning».[22]
Han mente arveretten nå var «hjemfalden til det norske folk, som vel vil vite at overdrage den til den hos hvem det tror at finde de største talenter, den største dygtighet og dyd.» Dette ble bifalt av de tilstedeværende, med unntak av biskop Fredrik Julius Bech, oberstløytnant Johan Friedrich Wilhelm Haffner[23], og prinsens ungdomsvenn Carsten Anker som lenge støtten enevoldstanken under stormannsmøtet.
Historikeren Francis Sejersted viser til at juristene ved Notabelmøtet i februar og ved Grunnlovsforsamlingen i april-mai, alle hadde studert under professor Johan Friedrich Wilhelm Schlegel i København, som anså folkesuverenitets-begrepet som en kontraktsbasis for eneveldet.[24]
Også Sverre Bagge og Knut Mykland konkluderte at den norske elite var oppdatert i samtidens tenking omkring folkesuverenitet, og fast bestemt på å avvise Christian Frederiks arvekrav.
[25]
Ifølge Rousseau kunne folket ikke frasi seg suvereniteten. Både tankene til Schlegel og Rousseau pekte her i retning av at kongen ved å frasi seg suvereniteten over Norge, tilbakeførte den til det norske folket som alene hadde mandat til å gi den videre.
Sverige anså Kieltraktaten som den rettslig bindende avtalen som la basis for det svenske overherredømme over Norge og Norges inntreden i unionen. Men artikkel 4 i Kieltraktaten hadde i løpet av forhandlingene blitt endret fra å anvise Norge som en del av Kongeriket Sverige («tillhöra konungariket Sverige»), til i den endelige ordlyden å tilhøre kongen personlig («tillhöra Hans Maj:t Konungen av Sverige»). Endringen innebar ifølge naturretten at Norge ikke ble avhendet til Sverige, men i beste fall til den svenske monarken og hans etterkommere. Norske rettslærde mente at Kieltraktaten i det hele tatt ikke forpliktet Norge til å gå i union med Sverige - det forpliktet Norge bare til å bryte foreningen med Danmark og velge sin egen konge - eller i beste fall godta den svenske kongen som sin egen. De mest radikale juristene i 1814 viste til naturrettslæren om samfunnskontrakten etter Grotius og Rousseau, og mente at Kieltraktaten ikke var bindende for Norge fordi kontrakten mellom nordmennene og kong Frederik VI ble brutt, da Danmark frasa seg herredømmet over Norge. Naturrettslæren anså i et slikt tilfelle at Kongen sa opp samfunnskontrakten med det angjeldende folk, og førte suvereniteten tilbake til folket og skapte en ny, suveren stat.[26]
Danskekongen krevde offisielt opphør av det norske selvstendighetsstrevet og innlemmelse i Sverige, men i realiteten opprettholdt han Christian Frederiks arverett og gjorde hva han kunne for å skaffe de norske opprørere nok korn. Fra sin danske konge fikk Christian Frederik vinteren 1813-14 klare instiruksjoner om å lede opprøret med basis i arveretten. Men etter hvert ble stormaktenes press for stort og Frederik VI så seg tvunget til offisielt å kreve nordmennenes tilslutning til Sverige den 19. april, og opphør i kornkredittene 11. mai, mer enn fire måneder etter hans overgivelse av landet gjennom Kieltraktaten.[27] Dette bidro utvilsomt til å befeste Christian Frederiks konklusjon om å oppgi arverettsargumentene for godt og søke en konstitusjonell veg til den norske trone.
Møtet ga prinsen regent-tittel, men Christian Frederiks korte tid som norsk konge tok ikke til før han ble valgt på Eidsvoll i mai. Allerede 19. februar sendte Christian Frederik ut åpne brev som løste befolkningen fra troskapen overfor Frederik VI, og at det nå var opp til nordmennene selv å velge sin styreform gjennom en riksforsamling. Videre omorganiserte han det lille stattholderkontoret 2. mars og dannet fem departementer, samt et regjeringsråd (statsråd) til styre av landet. Utenrikspolitikken tok han selv hånd om.[28]
De kom også til enighet om å innkalle en riksforsamling innen åtte uker fra samme dag. Det ble besluttet å avholde valg til riksforsamling, vedta en grunnlov, og velge konge. Ved å begrense kjøpmannsstandens representasjon i Eidsvollsforsamlingen i april, sikret også Christian Frederik at den svenske unionsdør forble lukket når de norske representantene skulle utforme sin grunnlov og velge konge. Christian Frederik fikk gjennomslag for at det skulle være minst en bonde fra hvert amt, og minst en av «underklasserne» fra de militære delegasjonene som skulle velges. Dermed sikret han seg overrepresentasjon fra bondestanden og de lavere lagene som åpenbart var mer kongetro og mer skeptiske til svenskene.[29]
Folkevalget til Riksforsamlingen ble gjennomført i landets kirker på en ekstraordinær bededag fra den 25. februar, og deretter videre utover, slik at alle menigheter i landet i løpet av våren sverget regenten troskap og dertil å verne om den nye selvstendigheten. I samme omgang ble det valgt representanter til amtsmøtene som igjen valgte delegatene til riksforsamlingen. Folkesuverenitetsprinsippet kom til å ligge til grunn for drøftingen under Notabelmøtet, og ble siden styrende for den videre utviklingen fram mot 17. mai.
Eidsvollsmennene endte med å gjenskape Christian Frederiks arverett til Norge, og holde døren åpen for en gjenforening med Danmark som konstitusjonelt monarki i framtiden.[30]
De tilstedeværende i stormannsmøtet
Det var åtte sivile og syv militære embetsmenn til stede, samt seks framtredende næringsdrivende fra Østlandet.
