Hugo Grotius (eller Hugo de Groot, av samtidige av og til kalt Huigh de Groot; født 10. april1583 i Delft, død 28. august1645 i Rostock) var en humanistisk utdannet nederlandsk jurist som med verket De iure belli ac pacis (Om krigens og fredens rett) fra 1625 systematisk og omfattende videreutviklet tanken om at det finnes rettsnormer basert på naturrett som er forpliktende for både individer og nasjoner til alle tider. Hans første publiserte naturrettsverk Mare liberum (Det frie hav) fra 1609 ble basis for teorien om det åpne hav og den senere havretten. I nevnte verker unnlot Grotius å bruke Bibelen som grunnlag for sitt naturrettssystem (men han var i stand til å bruke Bibelen mot dem som forsvarte prinsipper som ikke var i samsvar med naturretten), og sammen med sitt arbeid for fred og forsoning i religiøse og konfesjonelle spørsmål, irenisme, ble han en sentral forløper for opplysningstiden.
Med sine tanker om at mennesket har visse universelle og naturgitte egenskaper, eller rettigheter, som er uavhengig av både religion, tid og sted, fikk Grotius spesielt stor innflytelse på tyske og engelske naturrettstenkere som Samuel Pufendorf og John Locke, videre på de skotske moralfilosofene Francis Hutcheson og Adam Smith, og derved den senere politiske liberalismen.
Liv og virke
Bakgrunn
Hugo Grotius var eldstebarnet til Jan de Groot og Alida van Overschie. Faren var en lærd mann, og oppdro sønnen til det samme. Grotius kom inn på Universitetet i Leiden allerede elleve år gammel. Der studerte han under noen av de mest kjente akademikerne i Nord-Europa, blant andre Franciscus Junius, Joseph Justus Scaliger og Rudolph Snellius.[6]
Tidlig virke
Da Grotius var ferdig på universitetet i 1598 fikk han være med en nederlandsk statsmann, Johan van Oldenbarnevelt, på et diplomatisk oppdrag i Frankrike. I Frankrike hadde Grotius omgang med mange kjente intellektuelle, og før han kom tilbake til Nederlandene ble han utnevnt til æresdoktor i juss ved Universitetet i Orleans. I Nederland ble Grotius advokat og historiograf for De forente Nederlandene. I 1604 skrev han første gang systematisk om internasjonal lov etter å ha blitt involvert i en sak der nederlandske handelsskip hadde kapret et portugisisk skip i Singaporestredet.
De Indis og Mare Liberum
Nederlenderne var i åttiårskrigen med Spania og Portugal for selvstendighet da det fullastede handelsskipet «Santa Catarina» ble tatt av kaptein Jacob van Heemskerk i 1603. Heemskerk var tilsatt i Amsterdam-avdelingen av Det nederlandske Østindiakompani (Vereenigde Oostindische Compagnie). Han hadde ikke tillatelse fra selskapet til å kapre andre skip, men mange av aksjeeierne var svært interessert i profitten fra kapringen. Etter nederlandsk lov var det svært tvilsomt om kapringen var lovlig og i tillegg var det en del av aksjonærene som protesterte på moralsk grunnlag. Disse var for det meste mennonitter. Portugiserne forlangte selvsagt lasten tilbake. Saken førte til offentlige juridiske høringer og arbeid for å skaffe støtte fra nasjonal og internasjonal opinion. Det var i samband med denne saken at Østindiakompaniet ba Grotius forfatte et forsvar for kapringen.[7]
Resultatet av Grotius' innsats i tiden fra 1604 til 1605 var en teoritung avhandling som Grotius kalte De Indis (Om det indiske). Grotius brukte naturrett som grunnlag for forsvaret av kapringen. Han hadde dermed skapt et grunnlag som strakk seg videre enn denne ene saken. Han var interessert i rettsgrunnlaget for lovlig krig rent generelt. Avhandlingen ble aldri trykket i sin helhet mens Grotius levde. Manuskriptet ble ikke trykket før i 1864 under tittelen De jure praedae (Om retten til kapring). Prinsippene i denne avhandlingen la likevel grunnlaget for hans senere arbeider om internasjonal rett, De jure belli ac pacis, og et kapittel kom med i den innflytelsesrike pamfletten Mare Liberum.
I Mare Liberum (Det frie hav) som ble trykt i 1609 formulerte Grotius et nytt prinsipp om at havet var internasjonalt og at alle nasjoner fritt kunne benytte havet for handel. Artikkel 17 i Havrettstraktaten gir alle rett til uskyldig passasje.
England som konkurrerte kraftig med Nederland om å dominere verdenshandelen var uenige i dette og krevde suverenitet over havet rundt De britiske øyer. I Mare clausum fra 1635 prøvde John Selden å bevise at havet kunne okkuperes og kontrolleres på samme måte som landjorden. Denne kontroversen ledet til krav som kom i konflikt med hverandre. Det var Cornelius Bynkershoek som i De dominio maris (1702) fant løsningen. Et land skulle ha suverenitet over havene så langt ut fra land som en kanon kunne skyte. Dette utviklet seg til prinsippet om tremils grense til havs.
Denne disputten ville få økonomiske følger. Nederlandene støttet ideen om frihandel (selv om de innførte et spesielt handelsmonopol på muskat og nellik fra Molukkene). I 1651 vedtok England navigasjonslovene (Navigation Act) som forbød gods å komme inn i England på annet enn engelske skip. Denne loven førte til den første engelsk-nederlandske krig fra 1652 til 1654.
Arminianerkontroversen, arrest og utlendighet
Godt hjulpet av kontakten med Johan van Oldenbarnevelt, gjorde Grotius politisk karriere. Han var Oldenbarnevelts politiske rådgiver, generaladvokat for Fisc av Holland, Zeeland og Friesland i 1607 og ble rådspensjonist (tilsvarende ordfører) av Rotterdam i 1613.[8] I 1608 giftet han seg med Maria van Reigersbergen og fikk åtte barn. Fire overlevde til voksenalder.
På denne tid var det en stor teologisk kontrovers mellom tilhengerne av Jacobus Arminius, dekan for teologi i Leiden, og fundamentalistiske kalvinister som Franciscus Gomarus. I 1610, flere måneder etter at lederen deres hadde dødd, ga tilhengerne av Arminius uttrykk for læreforskjeller mellom dem og kalvinismen. En del av dette gjaldt predestinasjonslæren, for at de mente at Gud ikke garanterer frelse for utvalgte folk. Under ledelse av Oldenbarnevelt tok De forenede nederlandske provinser et offisielt standpunkt for toleranse overfor arminianerne. Grotius ble etter hvert bedt om å skrive en tekst som forsvarte dette synspunktet.
I skriftet fra 1613 argumenterer Grotius for et syn han hadde utviklet lenge om skille mellom kirke og stat, og at bare det helt grunnleggende (for eksempel Guds eksistens og hans forsyn) skulle beskyttes for å unngå sivil uro. Forskjellige syn på teologiske poeng skulle være opp til hver enkelt å ta stilling til.[9]
Oldenbarnevelt foreslo til sist at at lokale myndigheter skulle få anledning til å rekruttere tropper for å få kontroll med situasjonen. En slik handling underminerte autoriteten til republikkens stattholder, på denne tid Maurice av Nassau, prins av Orange. Maurice benyttet anledningen til å styrke gomaristene som han støttet og til å fjerne Oldenbarnevelt som han mislikte. Oldenbarnevelt og Grotius ble arrestert den 29. august 1618. Oldenbarnevelt ble avrettet og Grotius dømt til livstidsstraff i Loevestein slott.
I 1621 klarte Grotius å flykte med hjelp fra kona. Han kom seg ut fra slottet i en bokkasse og flyktet til Paris. I Nederland ble han i ettertid i hovedsak kjent for denne rømningen. Både Rijksmuseum i Amsterdam og museet Het Prinsenhof i Delft hevder å ha bokkassen.
Grotius ble godt mottatt i Paris av tidligere kjente og fikk en kongelig pensjon av Ludvig XIII. Det var i Paris Grotius gjorde ferdig sitt mest kjente filosofiske verk.
Om sannheten i den kristne religion
Mens han var i Paris tok Grotius fatt på å oversette til latin et arbeid som han hadde skrevet på didaktisk vers i fengsel. Dette var en rudimentær men systematisk argumentsamling for kristendommens sannhet. Det latinske arbeidet ble først trykket i 1627 under navnet De veritate religionis christianae, på nederlandsk Bebijs van den waren Godsdienst trykt i 1622.
Dette var den første protestantiske tekstbok innen kristen apologetikk, og var delt i seks bøker. Deler av teksten handler om framveksten av historisk bevissthet knyttet til innhold og forfatterskap av de kanoniske evangelier. Andre deler av skriftet handler om hedenske religioner, jødedom og islam.
Verket ble oversatt til engelsk, arabisk, farsi og kinesisk for bruk i misjonsarbeidet i Østen og ble gjenutgitt frem til slutten av 1800-tallet.
Grotius utviklet også et eget syn på kristen forsoningslære. Han mente at Jesu offerdød skjedde for at Gud skulle kunne tilgi, men samtidig ha et rettferdig styre over universet.
De Jure Belli ac Pacis
Tittelsiden fra andreutgen (Amsterdam 1631) av De jure belli ac pacis
Grotius levde mens åttiårskrigen mellom Spania og Nederland og trettiårskrigen mellom protestantiske og katolske land pågikk. Han var svært opptatt av konflikt mellom stater og religioner. Hans viktigste arbeide ble påbegynt i fengsel og avsluttet i Paris og gjorde et forsøk på å bygge en moralsk konsensus om hvordan slike konflikter kunne avgrenses. Grotius skrev:
Helt overbevist ... at det finnes en felles lov mellom nasjoner som er like gyldig i krig og fred. Jeg har hatt mange vektige grunner til å skrive om temaet. Rundt om i hele den kristne verden har jeg observert en mangel på tilbakeholdenhet hva angår krig, handlinger som selv barbarer ville skjemmes over. Jeg har observert at mennesker tar til våpen for den minste grunn eller ingen grunn i det hele tatt, og at når våpnene er blitt tatt i bruk det ikke lenger er noen respekt for loven, guddommelig eller menneskelig. Det er som om det ifølge et generelt dekret galskap er sluppet løs og alt kriminelt blir gjort.[10]
De jure belli ac pacis libri tres ([Tre bøker] om lovene i krig og fred) ble først trykket i 1625, dedisert til kong Ludvig XIII som var Grotius' mesen på denne tid. Boka fremmer et system basert på naturrett, som a priori må være bindende for alle folk til alle tider. Verket er delt i tre bøker:
Bok I fremmer konseptet krig og naturrett og Grotius' syn om at dette kan være lovlig under visse forutsetninger.
Bok II identifiserer tre 'rettferdige grunner' til krig. Disse kan vere selvforsvar, straff og oppreisning. Grotius gjennomgår disse tre grunnlag for krig og undersøker når de kan gi grunnlag for lovlig krig og når de ikke kan det.
Bok III tar for seg hvilke regler som gjelder når krig er brutt ut. Grotius hevdet og fikk gehør for at disse reglene måtte gjelde begge parter i en krig, uten hensyn til om den ene aller andre parten forårsaket krigen eller om det var en rettferdig krig.
Argumentene i dette verket er et grunnlag for en teori om rettferdig krig. Røft sagt tar andre bind for seg spørsmålet om jus ad bellum (rettsgrunnlaget for å starte krig), mens det tredje bind tar for seg spørsmålet om jus in bello (rettsgrunnlaget for oppførsel i krig).
Hugo Grotius
Senere leveår
Mange som var i eksil begynte å vende tilbake til Nederlandene etter at Prins Maurice døde i 1625, men Grotius nektet å be om nåde fordi ville bety å akseptere skyld i utgangspunktet. Han ble derfor nektet tilgang til riket. Han prøvde å komme seg til Rotterdam i 1631, men ble nektet. Grotius flyktet til Hamburg.
I 1634 fikk han sjansen til å være Sveriges ambassadør til Frankrike. Den nylig avdøde svenske kongen Gustav Adolf hadde vært en stor beundrer av Grotius og Axel Oxenstierna som tok over ble svært interessert i å tilsette Grotius. Grotius aksepterte tilbudet og tok opp diplomatisk residens i Paris der han bodde til han ble løst fra tjenesten i 1645.
På vei til sitt siste besøk i Sverige gikk hans skipet på grunn nær Rostock og han døde den 28. august i 1645. Hans legeme ble sendt til Nederland og gravlagt i Nieuwe Kerk i Delft.
Referanser
^abEncyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Hugo-Grotius, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
^abcdefECARTICO, ECARTICO person-ID 37484, besøkt 2. oktober 2023[Hentet fra Wikidata]
^abHrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 23521[Hentet fra Wikidata]
^abProleksis Encyclopedia, Proleksis enciklopedija-ID 24658[Hentet fra Wikidata]
^Se manuskriptet Meletius (1611) og det mer systematiske De imperio summarum potestatum circa sacra (trykt i 1617).
^The Law of War and Peace, trans. Francis Kelsey (Carnegie edition, 1925), Prol. sect. 28. (Oversatt til norsk her)
Litteratur
Annotationes ad Vetus Testamentum, 1732
Craig, William Lane. The Historical Argument for the Resurrection of Christ During the Deist Controversy, Texts and Studies in Religion Volume 23. Edwin Mellen Press, Lewiston, New York & Queenston, Ontario, 1985.
Dulles, Avery. A History of Apologetics. Eugene, Oregon: Wipf & Stock, 1999.
Dumbauld, Edward. The Life and Legal Writings of Hugo Grotius. Norman, OK: University of Oklahoma Press, 1969.
Edwards, Charles S. Hugo Grotius: The Miracle of Holland. Chicago: Nelson Hall, 1981.
Grotiana. Assen, The Netherlands: Royal Van Gorcum Publishers. (journal of Grotius studies, 1980-)
Haakonssen, Knud. Grotius and the History of Political Thought, Political Theory, vol. 13, no. 2 (May, 1985), 239-265.
Haggenmacher, Peter. Grotius et la doctrine de la guerre juste. Paris: Presses Universitaires de France, 1983.
Hugo Grotius, Theologian. ed. Nellen and Rabbie. New York: E.J. Brill, 1994.
Hugo Grotius and International Relations. ed. Bull, Kingsbury and Roberts. New York: Clarendon Press, 1990.
Ittersum, Martine Julia van. Hugo Grotius, Natural Rights Theories and the Rise of Dutch Power in the East Indies 1595-1615. Boston: Brill, 2006.
Knight, W.S.M. The Life and Works of Hugo Grotius. London: Sweet & Maxwell, Ltd., 1925.
Lauterpacht, Hersch. The Grotian Tradition in International Law, British Yearbook of International Law, 1946.
Tuck, Richard. Philosophy and Government: 1572-1651. New York: Cambridge, 1993.
Tuck, Richard. The Rights of War and Peace: Political Thought and the International Order from Grotius to Kant. New York: Oxford, 1999.
_Rijksmuseum_SK-A-581.jpeg)
