Rådhus fra 1620 i DelftNieuwe Kerk i sentrum av Delft
Foto: Olavfin
Kanal i Delft
Foto: Olavfin
Delft er en by og kommune i Nederland. Delft ligger i provinsen Zuid-Holland, vest-sørvest i landet, langs elven Schie, mellom de større byene Den Haag og Rotterdam. Byen hadde per 1. juni 2008 96 168 innbyggere.[1]
Den er primært kjent for sitt typiske nederlandske sentrum med kanaler, maleren Johannes Vermeer, Delft-porselen, Det tekniske universitetet i Delft og dets forbindelse til det kongelige hus Orange-Nassau.
Delft har et historisk sentrum og utviklet seg i løpet av det 19. århundre til en industriby. Byen profilerer seg per i dag hovedsakelig som kunnskapsby, mye takket være Det tekniske universitetet i Delft og TNO (De Nederlandse Organisatie voor toegepast-natuurwetenschappelijk onderzoek, eller den nederlandske organisasjonen for tilpasset naturvitenskapelig forskning).
Historisk er Delft kjent for at Vilhelm I av Oranien bodde i byen fra 1572, og ble drept i bygningen der han bodde, det tidligere Sint-Agathaklosteret, i 1584. Oranien-familien har etter dette etter tradisjonen blitt begravet i Nieuwe Kerk i Delft. Dette er også opphavet til byens kallenavn, Prinsebyen (Prinsenstad).
Historie
Delft oppsto ved bredden av en elv som var blitt utvidet av mennesker, kalt 'Delf'. Navnet kommer da også herfra, og ordet delven betyr å grave. På en høyde der 'Delf' krysset elven Gantel lå det siden det 11. århundre en grevebolig, og på grunn av dette ble byen et viktig handelssentrum, noe som den dag i dag kan sees på omfanget av byens markedsplass.
Delft fikk kjøpstadsrettigheter15. april1246 av Vilhelm II, som var greve av Holland fra 1234 til 1256. Handel og håndverk fikk da en oppblomstring. Delft var til det 17. århundre en av de største byene i Holland. I år 1400 hadde byen for eksempel 6 500 innbyggere, og var den tredje største etter Dordrecht ((8 000) og Haarlem (7 000). I 1560 hadde Amsterdam vokst til 28 000 innbyggere og var dermed den største byen etterfulgt av Delft, Leiden og Haarlem, som hver hadde rundt 14 000 innbyggere.
I 1536 ble en stor del av Delft lagt i aske av en bybrann.
Prins Vilhelm I av Oranien bodde noen år i Delft, i det tidligere Sankt-Agathaklosteret, som etter dette har blitt hetende Prinsenhof. Han ble skutt den 10. juli1584 av Balthasar Gerards.
12. oktober1654 ble byen svært skadet og over 100 mennesker drept i Delft-eksplosjonen, da en kruttforretning eksploderte. Mange av byens beboere var utenbys, enten på marked i Schiedam eller på messe i Haag. Kunstneren Egbert van der Poel malte senere flere bilder av Delft etter eksplosjonen.
1600-tallet innledet også en ny oppblomstring for byen, spesielt på grunn av at Det nederlandske ostindiske kompani opprettet handelskammer her, samt at keramikkindustrien fikk et stort oppsving grunnet innføring av tinnglasur. Denne glasuren erstattet tidligere blyglasur, og gir den karakteristiske blå fargen til 'Delfts blauw', eller Delft-porselen med blå farge.
1672 – Rampjaar – innledet en svært dårlig periode for den nederlandske økonomien, og det gikk ikke bedre med Delft. Byen ble tatt over av Haag og Rotterdam. I det 19. århundre var det kun en keramikkbedrift igjen, De Porceleyne Fles. Denne overlevde fordi den også produserte murstein.
I 1850 hadde Delft en overflate på 5,3 km² og 18 642 innbyggere.[2] Områdene Vrijenban og Hof van Delft var da ikke en del av Delft.
Etter hvert som bymurene ble dårligere, og toget kom til byen i 1847 ble Delft igjen en industriby, med nye industrier som gjær- og spritfabrikk, Calvé og Delft Instruments. I 1842 ble det Kongelige Akademiet opprettet (det som i dag er det tekniske universitetet), og TNO i 1932, noe som gjorde at Delft også manifesterte seg som et senter for teknikk og vitenskap.
I 1960-årene gjennomgikk Delft en voldsom utvidelse, fremfor alt sørover. Der ble forstedene Poptahof og Voorhof bygget, som i dag fortsatt hører til de tettest befolkede områdene i Vest-Europa, i tillegg til Buitenhof, som er litt mindre tettbebygd. I åttiårene ble Tanthof bygget enda lenger sør, et område som kjennetegnes av uoversiktelige gatenettverk.
Delfts blauw
Maling av Delft-keramikk
Foto: Olavfin
Dette viser prosessen i malinga av keramikken
Foto: Olavfin
Delft er spesielt godt kjent for keramikk med blå glasur, såkalt Delfts blauw (Delfts blå). I det 16. århundre introduserte flamske keramikere tinnglasur nord i Nederland, noe som erstattet den gamle blyglasuren. Denne keramikken med tinnglasur oppsto i Italia i det 15. århundre og er bedre kjent som majolica. De første produktene fra Delft med denne glasuren bærer da også det navnet.
Delfts blauw hadde sin blomstringsperiode fra 1650 til 1750. I den perioden ble koboltblått tatt i bruk som dekorfarge. Mye av fargestoffet ble importert fra Blaafarveverket i Buskerud. Så godt som samtlige keramikkprodusenter ble nedlagt i løpet av det 18. århundre, i 1794 var det ti fabrikker igjen. Dette hovedsakelig på grunn av mindre etterspørsel grunnet konkurransen fra rimelig, men kvalitativt god keramikk fra England.
Fabrikken De Porceleyne Fles som ble grunnlagt i 1653 er den eneste som har vært kontinuerlig i drift siden det 17. århundre. Andre fabrikker er De Delftse Pauw og De Candelaer, og alle disse har organiserte omvisninger for besøkende. Under disse omvisningene vises hvordan Delfts Blauw fremdeles fremstilles på samme vis som tidligere.
Delft "Oostport" ved Rijn-Schiekanaal med brygge til Zuidergracht
Demografi
Delfts demografi kjennetegnes av en stor andel menn mellom 20 og 30 år. I 2002 var denne andelen omtrent det dobbelte av gjennomsnittet i Nederland. Andelen kvinner i den samme alderskategorien var omtrent 25% høyere enn landsgjennomsnittet. Grunnen til disse forskjellene er utvilsomt universitetet, som hovedsakelig tilbyr studier som tradisjonelt sett har vært populær blant menn.
.jpg)
