Folkesuverenitetsprinsippet (folkesuverenitet) er en politisk læresetning som går ut på at all legitim statsmakt stammer fra folket selv. Begrepet står i motsetning til prinsippet om fyrstesuvereniteten.[1]
Dette formuleres første gang i en uttalelse fra det engelske parlamentet sommeren 1649, etter oppgjøret med kong Karl I av England. Det ble med uttalelsen i første omgang, men prinsippet ble effektuert som parlamentarisk prinsipp i England fra 1689. John Locke omtalte dette prinsippet generelt i Two Treatises of Government (1689). Senere formuleres prinsippet endelig hos Jean-Jacques Rousseau i hans verk Contrat Social (1762), på norsk Samfunnspakten. Her fastsettes folket selv som suverent:
I Norges Grunnlov finnes referansen i paragraf 49:
Folkesuverenitetsprinsippet opptrer som regel som et krav om at statsstyret skal utgå fra en folkevalgt forsamling, eller gjennom direkte folkeavstemninger.
Folkesuverenitetsprinsippet er knyttet til liberalismens fremvekst på 1700- og 1800-tallet, og ble brukt som et våpen i borgerskapets kamp mot kongemakt og adelsprivilegier. Først ute var England under parlamentskrigen fra 1642 til 1649. Derifra kan vi følge tanken fram til utviklingen i forkant av den franske revolusjon,[1] og den amerikanske uavhengighetserklæringen – i neste omgang fikk dette avgjørende betydning for Norges stilling i 1814.
Folkesuverenitetsprinsippet hadde stor tilslutning innen politiske kretser i Norge i 1814. På det såkalte stormannsmøtet på Eidsvoll i februar 1814 ble det brukt som begrunnelse for å avvise Christian Frederiks planer om å gjøre seg til konge i Norge i kraft av arveretten.