Sildefiske er fiske etter sild (Clupea harengus), en art som lever pelagisk i stimer i de nordlige delene av Atlanterhavet og Stillehavet. På grunn av rike forekomster med sesongvise innsig av enorme stimer nær kysten visse steder, har det vært forholdsvis lett å fange store mengder der. Det har også blitt drevet havfiske. Sildefisket har i flere århundrer hatt stor betydning for økonomi og mattilgang i flere land.
Sildefisket, særlig basert på norsk vårgytende sild (storsild, vårsild, feitsild og småsild), har i lange perioder vært det viktigste norske fisket.[1] Vintersildfisket etter vårgytende sild foregår hovedsakelig langs Møre- og Nordlandskysten fra januar til mars med ringnot, trål og garn[1] på 20–500 meters dyp. Bestanden av fisk har variert sterkt med rike og fattige tidsperioder over mange tiår. Overfiske førte til kvoteregulert fangst fra midten av 1960-årene. I 1970 var praktisk talt hele gytebestanden borte, men tok seg seinere opp igjen.
Kommunevåpenet til Florø i Sogn og Fjordane (til venstre) og Austevoll i Hordaland (i midten) har sild som motiv. Sildefisket er omtalt allerede i sagalitteraturen, og det rike fisket ga Florø ladestedrettigheter i 1860. Våpenet for Molde i Møre og Romsdal (til høyre) er fra 1742. Hvalen som driver ei tønne symboliserer jag av sild inn fjordene. Silda reddet folk under uåra 1739–1741.
Sildefisket i Norge omfatter ulike sesonger og ulike størrelser og kvaliteter på fisken, for eksempel sommersild, bladsild, feitsild (fra oppvekstområdene i Barentshavet), vintersild, vårsild (sild som har gytt), forfangstsild, storsild og mussa (årsyngel).[2]
Vintersildfisket er sesongfiske etter storsild som kommer inn til vestlandskysten for å gyte om vinteren. Sildefisket, som torskefiske, kunne derfor kombineres med jordbruk som et tilskudd når det gjaldt penger og mat.
Historikk
Norges to store eksportvarer har vært tømmer fra Østlandet og fiskeprodukter fra Vestlandet og Nord-Norge. Trelasteksporten er bare noen hundreår gammel, mens storfiske for eksport er mye eldre, selv om sildefiske for eksport først kom skikkelig i gang på 1500-tallet. Silden, «havets sølv», er uberegnelig og medfører mye sjanseseilas. I middelalderen var det i lange tider rikt sildefiske i Øresund, men før 1500 dukket det også opp stimer i Nordsjøen til glede for nordmenn, briter og nederlendere. Sild sammen med grøt og flatbrød var hjørnesteinen i kostholdet mange steder, men den beste fisken gikk ut av landet. Fortjenesten var likevel ikke stor for fiskerne som måtte selge til byborgerne, ettersom disse hadde kontaktene som trengtes for å få varen omsatt, og hadde importert saltet som var nødvendig for konservering av silden. Lovene var strenge for sikre sildefisket: Alle fiskerne måtte gå i kirke hver søndag og ankomme edru. Den som bannet når han trakk sildegarn, skulle straffes med halsjern.[3]
Silden har kommet og blitt borte med ujevne mellomrom. Det var store årlige variasjoner i mengder. Det rike danske sildefisket ved Skåne tok slutt da silden flyttet seg til Båhuslen i årene 1556-89, der det ifølge tollistene fra Marstrand ble eksportert 72.000 tønner sild bare i 1582. I årene 1540-70 var det også godt med sild utenfor Vestlandet, fra Karmøy i sør og til Trondheimsfjorden. TettstedetBjugn vokste frem på bakgrunn av dette sildefisket, som var mer kapitalkrevende enn torskefisket, siden det gikk med en tønne salt for å salte tre tønner sild.[4]
Sildefisket er kjent allerede fra norrøn tid.[2] Sild var en eksportvare på 1200-tallet til England[5] og Tyskland.[6] Samtidig ser en også at sild var importvare til Danmark og Norge fra Slesvig omkring 1275.[7]
I et pavelig brev skrevet en gang mellom 1161 og 1172 fikk folk i Norge lov til å fiske sild når den går under land, også på søndager og helligdager, unntatt de aller største høytidsdagene.[8] I Stavanger dominerer torsk, lange og sei i arkeologiske utgravinger, så tilsiget av sild der var neppe så stort.[9]
Silda kom i store mengder på 1500-tallet, først og fremst rundt Marstrand i Båhuslen. Fra om lag 1550 kom det også store mengder inn til kysten mellom Stavanger og Bergen, og særlig i Karmsundet. Fisket på Vestlandet minket kraftig etter 1560.[10] Sildefisket i Båhuslen ble skattlagt på 1500-tallet, men ble det ikke skattlagt på Vestlandet før et stykke ut på 1600-tallet. Det tyder på at stabilt sildefiske i hovedsak var på Båhuslenkysten.
Betydningen av vintersildfisket på Vestlandet fram til ca. 1620 er usikkert, siden det er få kilder.[11] Noen oppgir gode perioder på Sørvestlandet til 1600–85, 1699–1784 og 1808-70.[2] I nyere tid var vintersildfisket på sitt høyeste 1948-57. I 1956 ble det fanget 1,1 millioner tonn; i 1961 bare 70.000 tonn.[12]
Silda og lønnsomheten kom tilbake i 1890-årene. Næringa ble gradvis modernisert gjennom nye fangstmetoder, og større og motoriserte fartøyer som kunne følge silda langs kysten og også drive havfiske. I 1940 og flere av krigsåra ble omtrent halvparten av silda fanget i Rogaland. Sildefisket gikk sterkt tilbake i løpet av 1960-årene på grunn av overfiske som følge av forbedret teknologi. I 1970-årene ble fisket stadig strengere regulert og forbudt i enkelte perioder.[1] Først ut i 1980-åra ble det tillatt å fiske større mengder fisk, og kvotene ble etter hvert økt.[1]
Sildeavtalen med Storbritannia, 1916
I 1916 kom det norske sildefisket inn i storpolitikken med inngåelsen av sildeavtalen med Storbritannia, et komplisert avtaleverk fatte på bakgrunn av britenes lovstridige blokade av Tyskland og Østerrike. Folkeretten forbød blokade av fiendens matimport, og et nøytralt land som Norge stod fritt til å selge sild utenlands. Fra første verdenskrigs utbrudd i 1914 sikret tyskerne seg alt Norge eksporterte av sild, de overbød alle, slik at norsk sild ble for dyr også for norske kjøpere. Regjeringen så seg derfor nødt til å sette et tak på eksporten, så norsk sild ble til å få for nordmenn også. Britene var likevel ikke fornøyde, og i 1915 truet de med at om det ikke kom flere restriksjoner på norsk salg av sild til Tyskland, ville britisk salg av kull og olje til Norge stanses helt. Norsk sildesalg til Tyskland gikk fra Bergen gjennom nøytralt norsk og svensk farvann til Østersjøen, der tyske ubåter holdt allierte fartøyer unna. Men britene ville ikke la tyskerne nyte godt av norsk sild, og de hadde makten over den norske utenriksøkonomien som gikk gjennom London City.[13]
Gunnar Knudsen var dermed nødt til å gripe inn, og sendte fiskeridirektør Johan Hjort til London i 1926. Fiskeridirektoratet var ikke noe statlig organ den gangen, men finansiert og oppbygd av bransjen selv. Fiskeridirektør Hjort var fortvilt over oppgaven; han innså at instruksene var mangelfulle og inkonsekvente. Han kom hjem med en avtale der britene forpliktet seg til å kjøpe overskuddet fra vårsildfisket til markedspris gjennom selskapet til Albert Martens, den britiske konsul i Bergen. Slik skulle Norge slippe å tape økonomisk på blokaden av Tyskland, samtidig som ordningen ikke fremstod som noe brudd på Norges nøytralitet. Men britene hadde ikke bruk for all den silden de nå var kjøpere av. De fikk den silden de trengte, fra Skottland som krigen hindret i å handle med Tyskland. Silden hauget seg dermed opp i Norge. Johan Hjort og hans følge hadde forbud mot å fortelle offentlig hva de hadde avtalt i London. Det måtte for all del ikke komme ut at Norge hadde brutt nøytraliteten. Hjort ble dermed nødt til å benekte sannheten om avtalen han hadde inngått med britene. Samtidig hopet bevisene for nøytralitetsbruddet seg opp på bryggene i Vågen, der det etter hvert stinket stramt fra sildetønnene som stod stablet i hauger som tårnet seg opp.[14] Alfred Martens hadde kjøpt sild for 250 millioner kroner våren 1916. Britene kjøpte i 1916 og 1917 opp norsk sild for ialt nesten 500 millioner kroner. Bare noe av oppkjøpet havnet i England. Mens tyskerne sultet, råtnet enorme mengder sild i Bergen.[15]
Statsminister Knudsen ville sikre Norges interesser med alle midler, og Johan Hjorts avskjedssøknader ble gang på gang avvist. Like fortvilt måtte han tilbake til London for videre forhandlinger, som han forteller om i sine memoarer fra 1927. Gunnar Knudsen ville blant annet kjøpe tilbake sild britene hadde kjøpt - til nedsatt pris. Men ordningen var allerede for dyr for dem, slik Hjort hadde forutsett. Avtalen ble endret til at britene fikk en makspris på sild de kjøpte, som ellers ville blitt solgt til Tyskland. Dermed ble det et direkte salg, i stedet for den kamuflerte handelen via private forretningsdrivende. Fiskere og oppkjøpere var opprørt over ordningen, og tyskerne påpekte straks at avtalen brøt med Norges status som nøytralt land når Norge diskriminerte Tyskland på statlig nivå. Et lovfestet forbud mot eksport til Tyskland avdekket at det var Norge, ikke privatpersoner, som var avtalepartneren. Dermed hadde Norge tatt parti i en pågående krig, og høsten 1916 trappet tyskerne opp ubåtkrigen i Nordsjøen. Ialt 143 norske skip ble senket av dem i 1916. Tyskerne forklarte at man søkte å hindre leveranser til Russland, men folk i Norge opplevde opptrappingen som et tilsvar på sildeavtalen med britene. Attpåtil krevde britene at norske havner skulle stenges for tyske ubåter. Straks truet tyskerne med reaksjoner. For dem virket ubåtkrigen som et lovlig tilsvar på britenes ulovlige blokade. Gunnar Knudsens regjering hadde satt Norge i akutt krigsfare, og det ble reist krav om å erstatte den av en samlingsregjering. Kong Haakon spurte Christian Michelsen hvordan han stilte seg til å overta som statsminister igjen, men Venstre hadde flertall i Stortinget og var Norges lovlig valgte regjering. Gunnar Knudsen ble sittende.[16]
Peder Claussøn Friis mente at silden forsvant på grunn av folks slette oppførsel og utakknemlighet for Guds gaver. Han mente også at en underlig sild som var blitt fanget i 1587, var Guds advarsel om at han ville ta denne rike gaven fra dem, som han mente han også gjorde.[18]
Konservering
Vi kjenner til at sild ble lagt i tønner på 1300-tallet.[19][20] De ble trolig lagt i saltlake.
Norske fiskere driver også sildefiske i Nordsjøen og tilstøtende områder.[1] Den norske deltagelsen i nordsjøfisket etter sild tok seg sterkt opp, etter hvert som sildefisket på kysten gikk tilbake i 1960-åra.[1] Også nordsjøsilda, som beskattes av flere land, ble etter hvert sterkt overbeskattet.[1] Fisket måtte reguleres, og Norge innførte forbud mot fiske av atlantoskandisk sild i 1977[1] med innskjerping i oktober 1979.[22] Også flere EU-land reduserte sitt fiske sterkt, men tok det opp igjen i begynnelsen av 1980-åra.[1] Det norske fisket ble tillatt igjen i 1983.[1]
I løpet av 1990-åra har det funnet sted betydelige endringer i fisket etter sild.[1] Det totale fangstkvantumet av nordsjøsild er blitt redusert fra 667 000 tonn i 1989 til om lag 300 000 tonn i 2001.[1] I åra 2002–2005 var det ei positiv utvikling, og totalkvoten for 2005 var på rundt 500 000 tonn med en norsk andel på 166 000 tonn.[1] I fisket etter norsk vårgytende sild har det siden 1990-åra vært ei positiv utvikling. Den totale fangsten av norsk vårgytende sild har økt fra 78 000 tonn i 1990 til 890 000 tonn i 2004.[1] Den norske fangsten er i samme periode økt fra 66 000 tonn til 485 000 tonn.[1] Den norske kvoten for 2005 var satt til 578 000 tonn.[1]
Sildefiske ved Island
Nordmenn har siden begynnelsen av 1900-tallet drevet sildefiske ved Island.[1] I løpet av 1960-åra ble fisket sterkt redusert som følge av svikt i bestanden, og det opphørte ved inngangen til 1970-åra.[1]
Doryer og snurpenot under fiske etter sild ved Haugesund i 1938.
Foto: Anders Beer Wilse
Internasjonal fangst
Samlet fangst av sild (Clupea harengus) i tonn i perioden 1950–2010. Tall ifølge FAO.[23]
Fisket etter sild i Atlanterhavet blir styrt av flere organisasjoner som samarbeider på grunnlag av bestemmelser og reguleringer med blant annet fiskekvoter. I 2010 ble det erklært at arten ikke var truet av overfiske.[24]
Internasjonalt galleri
Slakting og salting av fisk umiddelbart etter fangst om bord i et tysk fiskefartøy 1965. «Det store sildefisket» ble drevet som havfiske i Nordsjøen av nederlandske og særlig tyske båter omkring 1860–1980.
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
