Nøytralitet (fra latinneutralis, avledet av neuter, «ingen av to»[1]) i folkeretten innebærer at en stat ikke støtter noen side i en væpnet konflikt mellom andre stater eller paramilitære (inkludert å unngå å inngå militære allianser som NATO, CSTO eller SCO). Man skiller mellom nøytralitet og alliansefrihet[2], ettersom nøytralitet i folkerettslig betydning ikke kan forekomme før i en konkret konfliktsituasjon. De internasjonale lovene som regulerer permanent nøytrale landområder er den andre Haag-konvensjonen.[3]
Som en type ikke-stridende status nyter statsborgere fra nøytrale land beskyttelse under krigsloven mot krigførende handlinger i større grad enn andre ikke-stridende som fiendtlige sivile og krigsfanger. Ulike land tolker deres nøytralitet forskjellig:[4] noen, som Costa Rica, har demilitarisert seg, mens Sveits holder fast ved «væpnet nøytralitet», for å avskrekke aggresjon med et betydelig militær, samtidig som de utelukker seg fra utenlandsk utplassering.[5][6]
Haag-konvensjonene forbyr den nøytrale staten å støtte den ene parten militært eller tillate at dens eget territorium brukes til militære formål. Den forbys derimot ikke å ta politiske eller moralske standpunkt i konflikten. Statens borgere er heller ikke forbudt å ta del i konflikten.[7] Nøytraliteten har også en politisk dimensjon som innebærer at en stat som etter folkeretten er nøytral, likevel kan rammes av indre eller ytre kritikk ettersom den støtter (eller påstås å støtte) den ene parten mer enn den andre.[8][9]
Sveits har etter beslutning i Wienerkongressen i 1815 forpliktet seg til å opprettholde sin nøytralitet gjennom alle fremtidige kriger; dette omtales gjerne som permanent nøytralitet.[10] Til sammenligning har Sverige siden 1815 valgt å være nøytral i europeiske kriger; dette er likevel kun midlertidig nøytralitet, da ingen forpliktelse foreligger. Det endret seg med Russlands krig i Ukraina som begynte i februar 2022. Norges naboland Sverige og Finland har alltid stått utenfor forsvarsalliansen NATO, men da Russland angrep Ukraina endret svensk og finsk politikk seg på kort tid ved å søke om medlemskap i NATO.[11][12]