Noen av utmerkelsene hennes inkluderer Mercury Music Prize i 2001 og 2011,[8] syv BRIT Award-nominasjoner, fem Grammy Award-nominasjoner og ytterligere to Mercury Music Prize-nominasjoner. Bladet Rolling Stone kåret henne til beste nye artist og beste nye sanger/låtskriver i 1992, samt årets artist i 1995. De plasserte også to av hennes album på sin 500 beste album gjennom alle tider-liste. Hun ble i tillegg rangert som den beste kvinnelige rockeartisten av musikkmagasinet Q i en meningsmåling i 2002.
Hun studerte saksofon i åtte år og bidro med saksofon, gitar og støttevokal til sine tidlige Somersetband Bologna, the Polekats, the Stoned Weaklings og Automatic Dlamini som var bandet til John Parish.[10] 17 år gammel sluttet hun på skolen og begynte å skrive sine egne sanger. Harvey sa at i Automatic Dlamini «endte det med at jeg ikke fikk sunget så mye, men jeg var bare glad for å kunne lære meg å spille gitar. Jeg skrev mye mens jeg var med dem, men de første sangene mine var dårlige. Jeg hørte mye på irsk folkemusikk i den perioden, så sangene var veldig folkemusikkaktige og fulle av blikkfløyter og ting. Det tok lang tid før jeg følte meg klar for å fremføre mine egne sanger foran andre mennesker.»[11] I januar 1991 grunnla hun den opprinnelige PJ Harvey-trioen sammen med den tidligere Automatic Dlamini-kollegaen Rob Ellis på trommer og Ian Olliver på bass, men Olliver ble raskt byttet ut med Steve Vaughan. Trioens debutkonsert på Sherborne's Antelope Hotel var så katastrofal at eieren bønnfalte bandet om å stoppe å spille fordi alle kundene hadde flyktet fra stedet.
På den tiden hadde Harvey også fullført et grunnleggende kunststudie på Yeovil Art College og kommet inn på skulptørstudier på Central Saint Martins College of Arts and Design i London, fremdeles usikker på hvilken karrierevei hun skulle velge.
Tidlig karrière
Harvey ga ut debutsingelen, «Dress», på det uavhengige platemerket Too Pure i oktober 1991. Denne ble stemt frem som ukens singel av gjesteanmelder John Peel i magasinet Melody Maker som beundret «måten Polly Jean virker knust av vekten av sine egne sanger og arrangementer, som om luften bokstavelig talt blir sugd ut av dem ... beundringsverdig om enn ikke alltid underholdende». Den etterfølgende våren ga hun ut den like lovpriste andresingelen «Sheela Na Gig» og det første albumet, Dry. Hun ga på denne tiden også ut et dobbeltalbum i begrenset opplag som inneholdt både Dry og demoene for Dry, kalt Dry Demonstration. Trioens rå gitardrevne hard rock blandet inn elementer av punk, blues og grunge og fikk raskt entusiastiske anmeldelser og kultstatus på begge sider av Atlanteren.
Hun ble kritisert i april i 1992 da hun poserte toppløs på forsiden av det britiske magasinet New Musical Express, men hun var raskt ute med å unngå og bli stemplet som feministisk talsperson etter å ha uttalt at «jeg vil ikke kalle meg feminist for jeg forstår ikke uttrykket eller bagasjen det fører med seg. Jeg føler at jeg virkelig må gå tilbake og studere dets historie for å assosiere meg det, og jeg føler ikke trang til å gjøre det. Jeg vil mye heller gå videre og gjøre ting slik jeg har gjort dem» til magasinet Vox.[12]
Harvey signerte så for Island Records etter en budkrig blant flere store plateselskap. I 1993 ga hun ut to album i rask rekkefølge, Rid of Me som den originale trioen, og senere samme år soloutgivelsen 4-Track Demos som inneholdt åtte av de hjemmelagede firespors demoene for Rid of Me samt seks tidligere uutgitte sanger.
Soloarbeider
PJ Harvey opptrer i Athen i Hellas 30. juni 2008.
Etter at Ellis og Vaughan forlot bandet PJ Harvey i august 1993 begynte Harveys solokarriere der hun også samarbeidet med andre musikere. Albumet To Bring You My Love (1995) ble produsert av Flood og John Parish og ble en verdenssuksess med over en million solgte kopier ifølge BPI, bransjeforeningen for plateindustrien i Storbritannia. Mer bluespreget enn sine forgjengere utvidet det Harveys lydbilde til å inkludere strenger, orgel og synthesizere. Hun fikk også en overraskende radiohit med singelen «Down by the Water» fra dette albumet. Albumet fikk strålende kritikker og endte som årets album i The Village Voice, Rolling Stone, USA Today, People, The New York Times og Los Angeles Times. Harvey ble kåret til årets artist av Rolling Stone,[13] og albumet ble i tillegg plassert på tredjeplass på musikkmagasinet Spin sin Top 90 albums of the 90's-liste, bak Nirvana og Public Enemy.
På denne tiden begynte Harvey å eksperimentere med identiteten sin og adopterte en nøye planlagt, teatralsk, nesten kabaretaktig spiss på konsertene sine. Der hun før opptrådte i enkle sorte bukser, høyhalsede gensere og Doc Martens, begynte hun nå å opptre i ballkjoler, rosa catsuits, parykker og fargerik, vampyraktig sminke inkludert falske øyevipper og fingernegler. Hun brukte også effekter som kosteskaft og en Ziggy Stardust-lignende lommelyktmikrofon. Hun nektet å være inspirert av drag, Kabuki eller performance i sin nye identitet, en stil hun refererte til som «Joan Crawford på syre» i et intervju med Spin i 1996, men hun innrømmet at «det er den kombinasjonen av å være ganske elegant og morsom og frastøtende, alt på en gang, som appellerer til meg. Jeg synes faktisk at det å ha på seg sminke på den måten, klint litt rundt på en måte, er ganske vakkert. Kanskje det bare er min merkelige oppfatning av skjønnhet.[14]
Harvey skrev mye av sitt fjerde album i 1996 mens hun var på noe hun selv refererte til som «et skikkelig bunnivå».[15] I 1998 ga hun ut Is This Desire? som mottok mer dempede, men i all hovedsak positive kritikker. Hun la midlertidig fra seg gitaren og fokuserte på å bygge mørke, studiobaserte stemninger rundt keyboard, piano og bassgitar.
Hun ble gjenforent med sitt gamle bandmedlem Rob Ellis og fikk også med seg Mick Harvey (ingen slektsrelasjon) til albumet Stories from the City, Stories from the Sea som kom ut i 2000. Sangene ble skrevet i Dorset, Paris og New York, og albumet ble både en kritikersuksess og en kommersiell suksess som solgte over en million kopier og fikk Mercury Music Prize året etter. Det blandet frisk, melodiøs pop–rock med den brutale gitardrevne punkenergien fra hennes tidligere plater. Radiohead-vokalisten Thom Yorke medvirket på tre av albumets låter.
I 2001 toppet hun en leseravstemning i magasinet Q over de 100 største kvinnene i rocken. Hennes syvende album Uh Huh Her ble gitt ut 31. mai2004. For første gang siden 4-Track Demos både produserte og spilte hun alle instrumentene selv, med unntak av trommer. Albumet var enklere, mer intimt, mer lo-fi og mer nedtonet enn forgjengerne og ble møtt med positiv respons fra kritikere og tilhengere. Hun fortalte Rolling Stone at «når jeg jobber med en ny plate er det viktigste å ikke gjenta meg selv ... det er alltid målet mitt: å prøve og bryte ny mark og virkelig utfordre meg selv. Fordi jeg gjør dette for å lære.»[16]
I mai 2006, mens hun spilte sin første konsert i Storbritannia det året, avslørte hun at hennes neste album nesten utelukkende ville være pianobasert. Senere samme år ga hun ut sin første konsert-DVD, Please Leave Quietly, regissert av Maria Mochnacz. DVD-en inneholdt både sanger fra hele karrieren og bakomfilm fra livet mellom konsertene. 23. oktober2006 ga hun ut The Peel Sessions 1991–2004. I november 2006 begynte hun arbeidet med sitt åttende studioalbum White Chalk sammen med Flood, John Parish og Eric Drew Feldman. Dette ble gitt ut i Europa 24. september2007 og i USA2. oktober samme år. Albumet markerte en radikal avskjed med hennes vanlige stil og inneholdt for det meste pianoballader.[17] I november 2010 ble det annonsert på hjemmesiden til Harvey at hennes neste album blir sluppet i februar 2011 og heter Let England Shake.[18]
Samarbeidsprosjekter
Ved siden av hennes egne verk bidro hun også på åtte låter på Vol. 9 & 10 på Josh HommesThe Desert Sessions, på Nick CavesMurder Ballads samt Trickys Angels with Dirty Faces. Hun lånte også gitar, bassgitar og støttevokal til Sparklehorse sitt album It's a Wonderful Life. I 1996 spilte hun inn samarbeidsalbumet Dance Hall at Louse Point sammen med Parish under navnet Polly Jean Harvey. Parish skrev all musikken og Harvey alle tekstene med unntak av sangen «Is That All There Is?» som ble skrevet av Jerry Leiber og Mike Stoller og gjort berømt av Peggy Lee i 1969. Harvey har senere produsert Tiffany Anders' Funny Cry Happy Gift samt produsert, opptrådt på og skrevet fem av sangene til Marianne Faithfulls album Before the Poison. Hun var også vokalist på to av låtene til Mark Lanegans album Bubblegum fra 2004. Etterfølgeren til Dance Hall at Louse Point, A Woman a Man Walked By, ble gitt ut i mars 2009.
Andre verk
Ved siden av musikkarrieren har Harvey også spilt Magdalena, en moderne variant av Maria Magdalena, i Hal Hartleys film The Book of Life fra 1998, og hun hadde og en cameorolle som syngende Bunny Girl i den Sarah Miles-regisserte kortfilmen A Bunny Girl's Tale. Hun er i tillegg en dyktig skulptør som har arbeider stilt ut på Lamont Gallery og Bridport Arts Centre.
_(53838002779)_(cropped).jpg)
