American Academy of Arts and Sciences American Academy of Arts and Letters
Utmerkelser
9 oppføringer
Rome Prize (1934)[9] Guggenheim-stipendiet (1945) (arbeidsområde: music composition)[10] Guggenheim-stipendiet (1947) (arbeidsområde: music composition) Guggenheim-stipendiet (1949) (arbeidsområde: music composition) Pulitzerprisen i musikk (1958) (for verk: Vanessa)[11] Medlem av American Academy of Arts and Sciences Fellow (1961) Pulitzerprisen i musikk (1963)[12] Edward MacDowell Medal (1980) Joseph H. Bearns Prize
Barber var født i West Chester, Pennsylvania. Han var sønn av Marguerite McLeod og Samuel LeRoy Barber.[13] Allerede som liten gutt ble Barber svært interessert i musikk, og det var tydelig at han hadde både musikalsk talent og ferdighet. Han skrev sin første komposisjon bare sju år gammel og prøvde å skrive opera da han var 10 år. Han ble organist 12 år gammel, da han var 14, begynte han på Curtis Institute, et konservatorium hvor han studerte piano, komposisjon og stemmebruk.
Hans familie var en irsk-amerikansk velutdannet og sosial familie som utmerket seg i sitt miljø. Faren var lege, moren var pianist, Tanten, Louise Homer, var en ledende kontraalt på Metropolitan Opera og onkelen, Sidney Homer komponerte også. Louise blir sagt å ha hatt innflytelse på hans interesse for stemmebruk. Gjennom henne hadde han tilgang til mange store sangere og sanger. Denne bakgrunn gjorde at Barber valgte å studere stemmebruk på konservatoriet.
Allerede som tenåring begynte Barber å komponere. På konservatoriet på denne tiden møtte han Gian Carlo Menotti, som ble hans partner i livet og som delte hans yrkesvalg. Barber ble favorittelev hos konservatoriets grunnlegger, Mary Louise Bok. Gjennom henne ble han kjent med familien som gjennom hele livet gav ut hans komposisjoner, Schirmerfamilien. 18 år gammel vant han Joseph H. Bearns Prize fra Columbia University for sin fiolinsonate (den er nå tapt eller ødelagt av komponisten).
Allerede hans komposisjoner i ungdomstiden gjorde ham kjent blant de som var opptatt av klassisk musikk. Mange av hans komposisjoner var bestilt eller fremført av berømte musikere som Vladimir Horowitz, Eleanor Steber, Raya Garbousova, John Browning, Leontyne Price, Pierre Bernac, Francis Poulenc og Dietrich Fischer-Dieskau. Han var bare 28 år gammel da hans Adagio for Strings ble fremført av NBC Symphony Orchestra under ledelse av Arturo Toscanini i 1938 sammen med hans første «essay for orchestra». Adagioen hadde blitt arrangert fra den langsomme satsen i Barbers strykekvartett op.11. Toscanini hadde bare svært sjelden fremført musikk av amerikanske komponister før dette (et unntak var Howard Hansons andre symfoni, som han dirigerte i 1933).[14] Ved slutten av første øvelse sa Toscanini: «Semplice e bella» («enkelt og vakkert»).
Barber tjenestegjorde i Army Air Corps i andre verdenskrig, hvor han fikk bestilling på å skrive sin andre symfoni, et verk han senere ikke vedkjente seg, men som fikk nytt liv i en innspilling på Vox av New Zealand Symphony Orchestra dirigert av Andrew Schenck). Den var komponert i 1943 og hadde opprinnelig tittelen Symphony Dedicated to the Air Forces. Premieren var tidlig i 1944 med Serge Koussevitsky og Boston Symphony Orchestra. Han reviderte symfonien i 1947, men ødela notene i 1964. Den ble rekonstruert fra de enkelte instrumentalstemmene.[15]
Barber tilbrakte mange år i isolasjon etter at hans tredje opera Antony and Cleopatra (som han mente hadde noe av det beste av hans musikk) fikk dårlig mottakelse. Den var skrevet for og hadde premiere ved åpningen av Metropolitan Opera 16. september 1966. Men selv etter dette tilbakeslaget fortsatte han å skrive musikk til han var nesten 70 år gammel. Hans musikk fra de senere år ble omtalt som reflekterende og kontemplativ, men uten den morbiditet som andre komponister ofte har vist når de visste at de hadde et begrenset tidsrom igjen å leve. Hans
Third Essay for Orchestra (1978) ble det siste store verket hans og kritikerne vurderte det til å ha all kraft og fantasi som kjennetegnet hans tidligere verker.
Barber døde av kreft i 1981 i New York City i en alder av 70. Han ble begravet på Oaklands gravplass i sin hjemby West Chester, Pennsylvania.[16]
Heder og priser
Barber var president for International Music Council of UNESCO, hvor han gjorde mye for å bringe i fokus og bedre de internasjonale forholdene for musikk. Han var også en av de første komponister fra USA som besøkte Russland (Sovjetunionen på den tiden). Han var også aktiv i komponistenes felttog mot ASCAP for å hjelpe komponister til å øke andelen av royalties de får fra sine komposisjoner. Han fikk flere hedersbevisninger og priser, inkludert Rome Prize (den amerikanske versjon av Prix de Rome), to Pulitzere. Han ble også innvalgt i American Academy of Arts and Letters.
Musikk
Orkestermusikk
Barber både spilte og studerte musikken til Johann Sebastian Bach. Han var også tilhenger av Johannes Brahms, av ham lærte han hvordan han skulle uttrykke dype førelser i små moduler av svært ladede musikalske uttrykk. (Cello Sonata, 1932). I 1933, etter å ha lest diktet "Prometheus Unbound" av Percy Bysshe Shelley, komponerte Barber tonediktetMusic for a Scene from Shelley. I 1935 ble verket fremført for første gang i Carnegie Hall, og dette var første gangen komponisten hørte et av sine orkesterverker bli fremført offentlig. Barbers komposisjonsstil har blitt hyllet for sin musikalske logikk, for arkitekturen og for melodiene og den direkte emosjonelle appellen, slik det fremgår i ouvertyren til The School for Scandal (1931) og Music for a Scene from Shelley (1933). Disse karaktertrekk kjennetegnet hans musikk så lenge han levde.
Blant hans fineste verker er hans fire konserter, en for hver av instrumentene fiolin (skrevet i 1939), cello (1945) og piano (1962), og også den neoklassiske Capricorn Concerto for fløyte, obo, trompet og strykeorkester. Alle disse verkene gir mye både til solistene og publikum, de er virtuose og svært vakkert skrevet, ofte på samme tid. De siste tre har uten grunn blitt oversett til de siste årene, da det har vært en gjenoppvåkning av interesse for de ekspressive mulighetene i disse mesterstykkene.
Piano
Etter at han hadde studert piano selv, komponerte Barber mange pianostykker. Mellom 1942 og 1944 skrev han det han kalte bagateller for fire pianoer, Excursions. Disse var hans første bruk av amerikansk musikk. Hans bruk av elementer som boogie-woogie, blues, cowboy sanger og «hoedown» er ikke typiske for Barbers klassiske og forfinede musikk. I 1949 skrev han sin populære Piano Sonata. Nocturne for Piano (Hommage to John Field), Opus 33, er en annen anerkjent komposisjon for dette instrumentet.
Orgel
Barber er notert med to komposisjoner for orgel: Wondrous Love, Variations on a shape note hymn, opus 34, 1959 og Toccata Festiva for orgel og orkester, opus 36, 1960. Men hans berømte Adagio for Strings er arrangert for orgel.[17]
Opera
Gian Carlo Menotti, som Barber hadde møtt på Curtis, skrev librettoen til Barbers opera, Vanessa. Her var tittelrollen opprinnelig skrevet for Sena Jurinac, som senere avslo tilbudet. Barbers vakre barytonstemme og stemmebruk var mer enn nok for å imponere Rudolf Bing. I 1956 sang stemmen til Vanessa for ham. Impresarioen ble så forbløffet at han godtok og produserte verket umiddelbart og i 1958 fikk den Pulitzer Prize og fikk anerkjennelse som den første amerikanske grand opera. Menotti skrev også librettoen for Barbers kammeropera A Hand of Bridge. Barbers Antony and Cleopatra ble bestilt for å åpne det nye Metropolitan Opera House i Lincoln Center i 1966. Den omhyggelige produksjonen av Franco Zeffirelli ble forfulgt av en rekke teknologiske ulykker, det overskygget Barbers musikk, som de fleste kritikere sa var ukarakteristisk veik og lite original. I de senere år har en revidert versjon fått en viss suksess.
Sang
Med en bakgrunn dypt rotfestet i sang, han hadde selv studert med Emilio de Gogorza, var Barbers kjærlighet til poesi og hans dype kunnskap om menneskets stemme et godt grunnlag for hans komposisjoner for sang. Hans mest kjente verk er Knoxville: Summer of 1915 (til tekst av James Agee) og Dover Beach (til en victoriansk tekst av Matthew Arnold), gjorde stor suksess og ga ham ry som en av de beste komponister i denne sjangeren i det 20. århundre. Som en honnør for hans store påvirkning på amerikansk musikk fikk han 19. oktober1974 den prestisjefylte University of Pennsylvania Glee Club Award of Merit.[18] Denne prisen ble opprettet i 1964 to bring a declaration of appreciation to an individual each year that has made a significant contribution to the world of music and helped to create a climate in which our talents may find valid expression.
Samuel Barber, The Composer and his Music by Barbara B. Heyman ISBN 0-19-509058-6. The first book to cover Barber's entire career and all of his compositions.
The Oxford Dictionary of Opera, by John Warrack and Ewan West (1992), 782 pages, ISBN 0-19-869164-5
Voices in the Wilderness: Six American Neo-Romantic Composers by Walter Simmons (Scarecrow Press, 2006) ISBN 0-8108-5728-6
