PROFILBARU.COM

Meksikansk nakenhund
xoloitzcuintle, perro sin pelo de Mexico, xolo, tepeizeuintle m.m.
	Xoloitzcuintle, med og uten pels
Hundetype	spisshund, nakenhund, pariahund
Opprinnelse	Mexico
Egenskaper	vakthund, familiehund
Livsløp	10-14
Størrelse	miniatyr, mellom og standard; (4–8 kg, 6–10 kg, 9–14 kg)
Passer for	erfarne
	Anerkjennelser
FCI	Gr. 5 seksjon 6 ; (FCI #234)
AKC	Non-Sporting Group
CKC	Group VI non-sporting
KC	Utility
UKC	Sighthound & Pariah Dog Group
	Andre hunderaser
	Alfabetisk raseliste
	Gruppevis raseliste

Meksikansk nakenhund (FCI# 234) er en hunderase som er kjent i hjemlandet Mexico som xoloitzcuintle, men mange kaller den kun xolo. Det norske navnet på hunderasen er misvisende, siden den eksisterer både i en hårløs variant (sin pelo) og en pelskledd variant (con pelo). I tillegg finnes den i tre ulike størrelsesvarianter.

Det er funnet hundefigurer av leire etter colimakulturen, som dateres til cirka 3 000 f. Kr., som (med litt godvilje) viser en lignende hundetype, men å kreditere meksikansk nakenhund lar seg ikke gjøre. Typen var imidlertid vanlige i Mexico når spanjolene invaderte der på 1500-tallet, men den moderne hunderasens historie begynner først på 1950-tallet. Grevinne Lascelles de Premio Real skal sammen med Englands ambassadør Norman Pelham Wright og flere, ha reiste rundt i Mexico og kjøpt opp slike hunder. Disse hundene dannet senere grunnlag for typens første stambokregister. De første hundene ble registrert inn i stamboken 1. mai 1956, men etter cirka 50 år var stamboken fortsatt åpen.^{[trenger referanse]}

Rasen regnes opprinnelig som en primitiv urhund og klassifiseres som sådan av FCI i gruppe 5 seksjon 6.

Opprinnelse og alder

Navnet xoloitzcuintle er hentet fra den gamle aztekerguden Xolotl, en gud som fulgte sjelen til etterverden når de døde. Nøyaktig hvor gammel denne hunden er vet man ikke sikkert. Aztekerne brukte den i sine hellige ritualer, og som sådan ble den spist hevdes det, siden aztekerne trodde den hadde legende egenskaper. Det fortelles også at conquistadorene spiste slike hunder, men man har ingen dokumentasjon på at det var nettopp denne hundene de spiste. I begge tilfeller kan det altså være snakk om en sammenblanding.

Stadig flere har, med hensyn til opphavet, interessert seg for den såkalte eurasiske teorien. Man har hatt en hypotese om at nakenhundgenet opprinnelig stammer fra Eurasia og har migrert (sammen med mennesker) fra Asia over Beringstredet, mens det ennå var landfast, til Nord-Amerika, og derfra spredt seg videre sørover til Sør-Amerika. Denne hypotesen støttes nå også av nyere DNA-forskning, der blant annet xoloitzcuintle inngikk. Denne hunden kan ha eksistert i Mexico i over 2 000 år^[1]^[2], og kan derfor ikke ha kommet med europeiske sjøfarere på 1500-tallet. Genet må derfor enten ha oppstått i Amerika eller ha kommet over Beringstredet fra Asia.

En stor vitenskapelig studie med helt genom viser at, miniatur xoloitzcuintle ikke danner en felles klade med de to større variantene, men heller en egen basal klade i denne grenen av treet.^[3] Studien viser videre, at xoloitzcuintle trolig er nærmest beslektet med peruviansk nakenhund (som forventet), men også at chinook, picard og schäferhund tilhører samme gren og er nært beslektet.^[3]

Siden man nå vet at hunden er en etterkommer av ulv, lar hypotesen seg teste. Om den hadde oppstått i Amerika måtte den i så fall være en etterkommer av amerikansk ulv, men det var den ikke.

Studier med mitokondrielt DNA viser at meksikansk nakenhund nedstammer fra eurasike hunder, på linje med alle andre nakenhunder. Slektskapet til andre hårløse hunder er imidlertid så fjernt at den ikke kan være progenitor (stamfar) til de andre nakenhundene i Amerika.^[4]

Meksikansk nakenhund har tilstedeværelse av glucose-fosfat-isomerase allel B (GPI^B), noe som antyder en urgammel differensiering fra andre hunder. GPI^B er ellers kjent blant noen afrikanske pariahunder og mynderasene azawakh og sloughi, samt en håndfull sjeldne asiatiske hunderaser (for det meste japanske). Ellers opptrer GPI^B bare hos afrikanske rever, sjakaler og italienske ulver. Tilstedeværelsen av GPI-^B antyder en urgammel differensiering av meksikansk nakenhund fra andre populasjoner av hunder nær opprinnelsen av hundens familietre (der ulv og hund skiller lag).^[5] Oppdagelsen støtter dermed et ikke-europeisk opphav.

Rasens moderne historie begynner i USA. Den fikk egen rasestandard av American Kennel Club i 1933, som den første. I hjemlandet Mexico kom man først igang på 1950-tallet, og standarden ble godtatt i 1955.

Utseende, anatomi og fysikk

Meksikansk nakenhund finnes både som naken (sin pelo) og pelset (con pelo) i tre størrelser. Den hårløse varianten finnes i farger og nyanser av sort, grå, lever, bronse, blond og rød, men mørke farger foretrekkes. Hundene kan også være spottede eller ha andre markeringsmønstre. Det samme gjelder for den pelsede varianten. Pelsen er kort og tilliggende. Typen minner om pariahunder, som basenji og thai ridgeback.

Treliste

Størrelsesvarianter:
- Miniatyr: skulderhøyde 25–35 cm, vekt typisk 4–8 kg
- Mellom: skulderhøyde 36–45 cm, vekt typisk 6–10 kg
- Standard: skulderhøyde 46–60 cm (toleranse på +2 cm hos meget gode individer), vekt typisk 9–14 kg (i enkelte tilfeller opp mot 20 kg)

Kroppen er ganske langstrakt og kraftig med en rett rygglinje. Beina er slanke og forholdsvis lange. Brystet er dypt og buken godt opptrukket. Hodet er kileformet og noe langstrakt med en forholdsvis bred skalle. Snuten skal være like lang som skallen. Store, tynne, lavt ansatte stående spisse ører. Halen er lavt ansatt, relativt lang og bæres over ryggen (men ikke i krøll) ved gange og hviler i stående posisjon. Den kan ha noe pels på skallen og halespissen, men er ellers er den hårløs. Alle farger og fargekombinasjoner er tillatt, men mørkt bronsefarget, elefantgrå, gråsvart eller svart foretrekkes.

Bruksområde

Meksikansk nakenhund er i dag først og fremst en spesiell familiehund og utstillingshund, men den har også meget gode egenskaper som vakthund.^{[trenger referanse]}

Lynne og væremåte

Meksikansk nakenhund er en livlig, blid og snill hund, som nok kan virke litt sky og reservert overfor fremmede, men ikke fiendtlig og aldri aggressiv.^{[trenger referanse]}

Annet

Noen^[hvem?] hevder at såkalte nakenhunder har en generelt høyere kroppstemperatur enn andre hunderaser (opp mot 40 ℃ har blitt hevdet^{[av hvem?]}), men dette medfører ikke riktighet.^{[trenger referanse]} Det korrekte er at kroppstemperaturen er som for hunder flest, altså omkring 38 ℃.

Alle nakenhunder har et gen som gjør at de ofte mangler noen tenner.

Nakenhunder som er lyse i huden blir fort solbrente i sterk sol og trenger beskyttelse, enten i form av bekledning eller solkrem med høy solfaktor. Mørke nakenhunder tåler imidlertid nesten like mye sol som hunder med behåring. For solkremer bør man rådføre seg med en veterinær før man velger merke og type, eventuelt med andre som har erfaring på området. Nakenhunder kan (og bør) bades fra tid til annen, men ikke for ofte og en bør bruke en svært mild sjampo som ikke har tilsetninger av parfyme, primært en sjampo beregnet for hunder.

Nakenhunder ikke er ikke mer allergivennlige enn pelskledde hunder, slik mange tror. Se artikkel om hundeallergi for flere detaljer om hvorfor.

Referanser

^ Cordy-Collins, A. (1994) An unshaggy dog history. Natural History 2, 34–40.
^ R. Valadez. Dogs Through Time: An Archaeological Perspective, in S. J. Crockford, Ed. British Archaeological Reports, Oxford, 2000, pp. 193-204
^ ^a ^b Parker, H. G., Dreger, D. L., Rimbault, M., Davis, B. W., Mullen, A. B., Carpintero-Ramirez, G., & Ostrander, E. A. (2017) Genomic Analyses Reveal the Influence of Geographic Origin, Migration, and Hybridization on Modern Dog Breed Development. Cell Reports 19(4):697–708, 25 April 2017. DOI: 10.1016/j.celrep.2017.03.079.
^ C. Vilà, J. E. Maldonado, R. K. Wayne. 1999. Phylogenetic relationships, evolution, and genetic diversity of the domestic dog. The Journal of Heredity 1999: 90(1). pp. 71-77
^ Scherer, K. and Kluge, K. (1993) Biochemical variation of blood proteins in racehounds. Journal of Veterinary Medicine (Series A) 40, 169–177.