Christian Lindner har vært finansminister siden 8. desember 2021.Detlev Rohwedder-huset i Wilhelmstrasse er departementets hovedkontor. Bygget ble reist i 1936 for Tysklands Reichsluftfahrtministerium.
Listen over Tysklands finansministre omfatter lederne av det kontor eller departement som i Tyskland har hatt ansvaret for de føderale finansene, fra Det tyske keiserriket og frem til idag. De enkelte delstatene har gjennomgående hatt egne finansministre, men disse er ikke med på denne listen.
Listen begynner med den første leder, kalt statssekretær, av det føderale riksfinanskontoret i Det tyske keiserriket. Den fortsetter med Weimarrepublikken, da finanskontoret ble omdannet til et departement, og lederen fikk tittelen minister. Videre omfatter listen finansministrene under den nasjonalsosialistiske periode, og etter den andre verdenskrigen også finansministrene i DDR (1949-1990). Listen omfatter finansministrene i Forbundsrepublikken Tyskland frem til idag. I 1990 ble DDR oppløst og de østlige områdene ble del av Forbundsrepublikken med felles regjering og parlament.
Tysklands finansminister er leder av landets finansdepartement og medlem av Tysklands regjering. Vedkommendes tittel er forbundsfinansminister (tysk: Bundesfinanzminister/in). Forstavelsen forbund viser at vedkommende tjener forbundsrepublikken, og ikke en enkelt delstat.
Under Wienerkongressen som ble holdt etter Napoleonskrigene, oppsto det tyske forbund.[1] Dette var et statsforbund av selvstendige stater, altså ingen føderasjon. Preussen var en av de viktigste statene i forbundet, men engasjerte seg i begynnelsen ikke for noen ytterligere integrasjon av forbundsstatene. Etter en tid vokste imidlertid også Preussen inn i det tyske fellesskap, og landet tok deretter en ledende rolle i forbundet. Dette er utgangspunktet for den senere utvikling av tysk skattevesen og skatterett.[1]
I 1820 opphevet Preussen alle direkte skatter, bortsett fra inntektsskatt. Dette medførte at bare den som tjente penger, måtte betale skatt. Samtidig var det bare de som betalte skatt som fikk stemmerett. Konkret medførte dette den prøyssiske treklassestemmeretten.[1]
Statssekretærer i det keiserlige riksfinanskontoret 1880–1918
Johannes von Miquel innførte inntektsskatt og formuesskatt i Preussen.
Ved rikssamlingen i 1871 var delstatenes skattesystemer, forvaltningssystemer og regler for saksbehandling, innbyrdes meget forskjellige. I de sørlige delstatene Bayern og Württemberg var det på 1800-tallet etablert selvstendige og effektive skatteetater, med faglig skolerte saksbehandlere.[2] I landets nordlige delstater fantes det ikke egne skatteetater; der ble skattene fastsatt av folkevalgte takseringskommisjoner og beskatningen foregikk på kommuneplan. Utdannede offentlig ansatte saksbehandlere fantes ikke.
Den føderale forfatning i keiserriket fra 1871, ga delstatene en sterk stilling i forholdet til den føderale stat.[3]Bismarck mente at føderalstaten skulle finansieres som «en spisegjest hos delstatene» («Ein Kostgänger der Einzelnstaten»).[2]
Føderalstaten utskrev ikke direkte skatter av borgernes inntekter, men fikk noe inntekter av indirekte skatter, for eksempel tollavgifter.[2] Det meste av det føderale budsjettet ble dekket over delstatenes budsjetter.
De føderale finansspørsmål ble behandlet av rikskanslerens kontor, i begynnelsen ledet av en understatssekretær.[2] Siden ble det opprettet et eget finanskontor (tysk: Reichsschatzamt) ledet av en statssekretær. Statssekretæren ble imidlertid lenge behandlet som en underordnet av Preussens finansminister.[3]
Den såkalte Frankensteinske klausul fra 1879, skulle bremse på føderalstatens inntekter og utvikling.[4] Bestemmelsen ble vedtatt som et kompromiss mellom føderalstaten representert ved Bismarck, og konservative politikere fra sør, blant dem Georg Arbogast von und zu Franckenstein fra Bayern. Klausulen innebar at føderalstatens nettoinntekter av toll og tobakkavgifter som oversteg 130 millioner riksmark, skulle videreføres til de tyske delstatene, etter folketall. Den franckensteinske klausul ble opphevet i 1904 under finansminister Hermann von Stengel.[5] Loven som opphevet Den frankensteinske klausul fikk tilnavnet Lex Stengel (Stengels lov), etter initiativtakeren.
Johannes von Miquel var den første prøyssiske finansminister (1890 til 1901).[2] Den omfattende finans- og skattereform 1891–1893 som han ledet, fikk stor innvirkning på det prøyssiske og senere det føderale tyske skattesystemet. Miquel innførte i Preussen en progressiv inntektsskatt,[6] samt formuesskatt, og han flyttet beskatningen av næringslivet fra staten til kommunene.
Ved riksfinansreformen i 1906[6] fikk føderalstaten innføre arveavgift og i 1913 dessuten eiendomsskatt og formuesskatt.[2]
Matthias Erzberger var den største reformator av tysk skattevesen på 1900-tallet. Han ble drept i 1921 i et politisk attentat. Her til venstre sammen med parlamentsmedlem Eduard David.
Hyperinflasjon: pengetransport i 1923 måtte foregå med store vesker for alle sedlene.
Foto: Georg Pahl, Deutsches Bundesarchiv, Bild 102-00133 / CC-BY-SA
Etter novemberrevolusjonen i 1918 startet arbeidet med en finansreform i Tyskland. Landets utenlandsgjeld var tredoblet sammenliknet med nivået før krigen. Samtidig krevde seiersmaktene at Tyskland fjernet tollbarrierene og det førte til lavere inntekter for staten. Finansminister Matthias Erzbergers finans- og skattereform fra 1919/1920 la lovgivningskompetansen og innfordringen av de viktigste skattene, til den føderale staten. I tillegg ble det innført et skattesystem med sterkt progressive skatter. Det skulle bli den betydeligste reform i tysk finanshistorie på 1900-tallet.[8]
Effekten av de økte skatteinntektene til staten, ble imidlertid sterkt redusert av hyperinflasjonen, i perioden 1922 til 1923. Den økonomiske krise på 1920-tallet førte til en redusert nasjonalinntekt for Tyskland, økt arbeidsledighet og et betydelig underskudd i finansbudsjettet. Deflasjonspolitikken som ble ført, forsterket denne utvikling. Med innføringen av sysselsettingsprogrammet i 1932 fulgte også en kursendring i retning av en ekspansiv finanspolitikk. Denne kurs ble fulgt også i den nasjonalsosialistiske periode.
Under det tredje riket ble den føderale stat erstattet med enhetsstaten.[1] Under det nasjonalsosialistiske diktaturet ble likevel deler av samfunnssystemet som skatterett, plikten til å holde avtaler, eiendomsrett og annen sivilrett i hovedsak opprettholdt. Uten disse elementer ville samfunnet brutt sammen. Skattesystemet og innfordringen var dermed en viktig forutsetning for opprettholdelsen av diktaturet. Skattesystemet ble imidlertid også misbrukt, noe som særlig gjaldt overfor jødene. Jødenes eiendom ble beslaglagt til fordel for statskassen, blant annet når de søkte utreisetillatelse; som motytelse for utreisetillatelse måtte jødene gi fra seg sine eiendommer. I 1938 ble jødene pålagt 20 % ekstraskatt som reaksjon på attentatet mot Ernst vom Rath.[1]
Mot slutten av 1930-tallet var Det tredje rikes finanspolitikk først og fremst innrettet på å tjene utviklingen av næringslivet og dernest opprustingen. Skattebyråkratiet ble utbygget og skattevesenets stilling overfor borgerne ble forsterket.[2] I domstolene fikk dette utslag ved anvendelsen av prinsippet «in dubio pro fisco» (ved tvil for skatteoppkreveren).[1]
Fra 1939 ble finanspolitikken innrettet fullt ut for å tjene krigføringen.[2] Under den andre verdenskrigen økte skattene og det samme gjorde statens gjeld.
En uavhengig historikerkommisjon ble i 2009 opprettet for å vurdere finansdepartementets stilling som et verktøy for makthaverne under det tredje riket.[2]
Finansministre i Den tyske demokratiske republikk (DDR) 1949–1990
Det offentlige finansvesen i DDR var bygget på to hovedelementer: staten skulle eie produksjonsmidlene og det skulle skje en sentral planstyring av økonomien.[9] Statsbanken var sidestilt med finansdepartementet, i den forstand at begge var underlagt ministerrådet (regjeringen). I samsvar med den prinsippene for den demokratiske sosialisme var statsbanken ingen selvstendig bank, men styrt av staten ved regjeringen.
Det vesentligste av statens inntekter kom fra statsselskapene (VEB), sammenliknet med disse inntektene betydde skatteinntekter fra private svært lite.[1]
Befolkningens innsikt i statsfinansene var begrenset. Den første gangen offentligheten fikk kunnskap om at staten delvis var finansiert med lån, var da finansminister Ernst Höfner i 1989 svarte på spørsmål om dette i Folkekammeret.[10]
Finansminister
Nr.
Navn
Bilde
Leveår
Tiltredelsesår
Fratredelsesår
Parti
Regjeringssjef
President/ leder av Statsrådet/ Folkekammerets president
Forbundsfinansministre i Forbundsrepublikken Tyskland
Under alliert okkupasjon
Okkupasjonsmaktene regjerte Tyskland gjennom det allierte kontrollråd og innførte det hardeste skattetrykk i Tyskland noensinne. Kontrollrådet hadde kontor i bygningen Berlins kammerrett, navnet på bygningen og institusjonen Berlin høyesterett.
Da Tyskland kapitulerte 7. og 8. mai 1945 opphørte staten i praksis å eksistere, og de fire okkupasjonsmaktene overtok ledelsen av landet.[12] For denne ledelsen gjaldt det to grunnprinsipper: hver av de øverstkommanderende, Eisenhower, Montgomery, Zjukov og Tassigny var innenfor sitt lands okkupasjonssone, kun ansvarlig overfor sine egne regjeringer. I saker som gjaldt hele Tyskland opptrådte de fire som et kollektivt beslutningsorgan, det allierte kontrollrådet. Beslutningene i rådet måtte treffes enstemmig.[13] En rekke beslutninger om skatter ble truffet i enstemmige vedtak i kontrollrådet.[14]
Sakene for kontrollrådet ble forberedt av de alliertes nestkommanderende, Clay, Sokolovskij, Robertson og Koeltz.[12] Under disse oppsto det et stort byråkrati, organisert i tilsammen tolv direktorater. Direktørstillingene skiftet med jevne mellomrom mellom de fire okkupasjonsmaktene.
Det enhetlige føderale skattevesen som var opprettet i 1919, ble som resten av statsforvaltningen oppløst i 1945. De ansatte i skattevesenet fortsatte imidlertid sitt arbeid under ledelse av de allierte okkupasjonsmaktene.[2] I denne perioden gjennomførte det allierte kontrollrådet den sterkeste beskatning i Tyskland noensinne.[2] I mars 1948 trakk Sovjetunionen seg fra kontrollrådet som protest mot Sekslandskonferansen i London og i juni samme år startet Berlinblokaden.
Tyskland innførte i 1948 Deutsche Mark til erstatning for Reichsmark. Etter denne reformen fulgte en betydelig økonomisk oppgangstid for landet.
Selvstendig stat fra 1949
Forbundsrepublikken Tyskland ble etablert med sin grunnlov i mai 1949, og den første regjering Adenauer I, i september samme år. Grunnloven delte retten til beskatning mellom den føderale staten og delstatene.[15] Det ble etablert atskilte skattemyndigheter i det føderale Tyskland og i hver enkelt delstat. Denne arbeidsdelingen har ført til et relativt komplisert skattesystem som imidlertid siden har vært gjenstand for reformer.
Finansminister Fritz Schäffer brukte mye av sin åtteårige tjenestetid fra 1949 til 1957 til å behandle konsekvensene av det nasjonalsosialistiske styret og sikringen av den tyske valutaens verdi. Det skjedde gjennom en streng budsjettpolitikk.[2] En planlagt, gjennomgripende «organisk skattereform» ble ikke gjennomført. En viktig enkeltstående reform har likevel vært innføringen av omsetningsavgiften i 1967. Tysklands omsetningsavgift er en sisteleddsavgift, altså en merverdiavgift.[16]
Den tidligere deling mellom et departement for statens eiendeler (tysk: Bundesschatzministerium) og ett finansdepartement, er forlatt til fordel for bare ett departement, finansdepartementet.[2]
Etter Tysklands gjenforening
Tyskland hadde riksmark inntil 1948Forbundsrepublikken Tyskland innførte Deutsche Mark i 1948Tyskland innførte euro i 2002 (elektronisk fra 1999)
Etter Tysklands gjenforening fikk Treuhandanstalt oppgaven med å avvikle eller privatisere den såkalte Volkseigentum fra DDR-tiden.[1] Treuhandanstalt ble oppløst i 1994. Allerede fra 1990 hadde det gjenforente Tyskland ett skattesystem for hele landet.
^Ifølge Artikkel 75 a i DDRs grunnlovArkivert 14. september 2017 hos Wayback Machine. tilføyd 5. april 1990 skulle presidenten av Folkekammeret overta oppgavene til statsoverhodet inntil det ble vedtatt en ny lov om DDRs president.(bis zur Verabschiedung eines Gesetzes über die Stellung, die Aufgaben und die Befugnisse des Präsidenten der Republik und bis zu seiner Wahl […] der Präsident der Volkskammer die Befugnisse des Vorsitzenden des Staatsrates der Deutschen Demokratischen Republik wahr.) Ettersom Folkekammeret siden bestemte seg å gjenforene DDR med Forbundsrepublikken Tyskland, ble det aldri avholdt noe presidentvalg i DDR.
_by_Sandro_Halank%E2%80%932.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.svg)
.jpg)
.svg){kind=small}
.svg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
