Preussen[a] var en geografisk region som lå på det meste av det nordeuropeiske lavlandet, men omfattet også sørlige og østlige regioner. Det utviklet seg til flere historiske statsdannelser som fra 1200-tallet utbredte seg med skiftende grenser fra Baltikum, over Polen, til nordre, vestre og sentrale deler av Tyskland. Landet dannet det tyske keiserrike da det forente de tyske statene i 1871. Fra 1919 til 1945 var Preussen den største tyske delstaten og omfattet 13 provinser. Det ble de facto oppløst ved krisesituasjon ved lov (Preußenschlag, «det prøyssiske statskupp») som overførte den prøyssiske regjeringens makten til den tyske kanslerenFranz von Papen i 1932 og de jure ved et alliert dekret i 1947 hvor Preussen opphørte som egen stat.[2] I århundrer var det huset Hohenzollern styrte Preussen, og utvidet størrelsen med den prøyssiske armé. Preussen, med hovedstaden Königsberg og deretter i Berlin da det ble kongeriket Preussen i 1701,[3] og formet Tysklands historie på avgjørende måte.
Preussen gikk inn i stormaktenes rekker kort tid etter å ha blitt et kongerike.[7][8] Landet ble stadig større og mektigere på 1700- og 1800-tallet. Den hadde en viktig stemme i europeiske anliggender under Fredrik den stores regjeringstid (1740–1786). På Wienerkongressen (1814–15), som tegnet på nytt kart over Europa etter nederlaget til Napoléon, skaffet Preussen nye og rike territorier, blant annet det kullrikeRuhrområdet. Landet vokste deretter raskt i innflytelse økonomisk og politisk, og ble kjernen i det nordtyske forbund i 1867, og deretter i det tyske rike i 1871. Kongeriket Preussen var nå så stort og så dominerende i det nye Tyskland at junkere (medlemmer av den priviligerte godseierklassen i Preussen) og andre i den prøyssiske eliten identifiserte seg mer og mer som tyskere og mindre særskilt som prøyssere.[9]
Suum cuique («til hver og en som tilkommer»),[15] mottoet til Den sorte ørns orden opprettet av kong Fredrik I av Preussen i 1701, ble ofte assosiert med hele Preussen. Jernkorset, en militær dekorasjon opprettet av kong Fredrik Vilhelm III av Preussen i 1813, ble også ofte assosiert med landet.[16] Regionen, opprinnelig befolket av baltiske gammelprøyssere som ble kristnet, ble et yndet sted for immigrasjon av (senere) hovedsakelig protestantiske) tyskere (Ostsiedlung, «bosetning i øst»),[17] samt polakker og litauere langs grenseområdene.[5]
Geografi
Modell av gammelprøyssisk båt 800-1000-tallet, museum i Gdańsk
Preussen begynte sin eksistens som et lite territorium omkring Königsberg, et område som senere ble kjent som Øst-Preussen. Det ble i høymiddelalderen et mål for tysk kolonisering. Ved slutten av den første verdenskrig utgjorde Preussen stort sett hele Nord-Tyskland fra de franske, belgiske og nederlandske grenser i vest til den litauiske grensen og til territorier som nå tilhører det østlige Polen. Preussens utbredelse var størst før 1918 og omfattet også store deler av dagens vestlige Polen. I en periode mellom 1795 og 1815 kontrollerte Preussen også det nåværende sentrale Polen, inkludert Warszawa.
Landområdene som den tyske orden okkuperte var flatt og dekket med fruktbar jord. Området var perfekt egnet for storskala dyrking av hvete.[19] Framveksten av tidlige Preussen var basert på dyrking, avling og salg av hvete. Det tyske Preussen ble kjent som «kornkammeret i Vest-Europa».[20] Havnebyene som vokste fram på grunnlaget av denne hveteproduksjonen var blant annet: Stettin i Pommern (nå Szczecin i Polen); Danzig i Preussen (nå Gdańsk i Polen); Riga i Livland (nå Riga i Latvia); Königsberg i Preussen (nå Kaliningrad i Russland); og Memel i Preussen (nå Klaipėda i Litauen). Hveteproduksjon og handel brakte Preussen inn i et nært forhold til Hansaforbundet i perioden fra 1356 (offisiell grunnleggelse av Hansaforbundet)[21] til nedgangen av forbundet i ca 1500.[22]
Utvidelsen av Preussen basert på forbindelsen med Hansaforbundet hindret både Polen og Litauen fra kysten av Østersjøen og av den grunn også betydelig handel i utlandet.[23] Dette betydde at Polen og Litauen ville være tradisjonelle fiender av Preussen, som fortsatt ble kalt «de teutoniske ridderne», grunnet den tyske orden.[24]
Som en overveiende nordlig og østlig tysk stat hadde Preussen en majoritet av protestanter, selv om det var en anselig andel katolikker i Rheinland, og i enkelte østlige provinser. Dette kan være en forklaring på hvorfor katolske sørtyske stater som Østerrike og Bayern lenge bekjempet prøyssisk hegemoni. Til tross for sin overveiende tyske karakter brakte Preussens anneksjoner av territorium tildels befolket av polskspråklige folk på 1700-tallet med seg en større polsk minoritet. I 1918 ble størstedelen av territoriene med større grad av polskspråklig befolkning avstått til den nylig opprettede polske staten.
Området ved Østersjøens sørøstlige hjørne var opprinnelig befolket av et baltisktalende folk, i slekt med latvierne og litauerne.
På 1200-tallet inviterte Konrad av Mazovia den tyske ridderorden til å komme fra Transilvania og beseire de prøyssiske stammene ved grensene til hans rike. Etter å ha kjempet mot prøysserne i mer enn et århundre, opprettet ordenen en semi-uavhengig stat, som etter hvert kom til å kontrollere mesteparten av dagens Estland, Latvia og Litauen, samt områder som nå ligger i nordre Polen. De baltiske prøysserne som var igjen ble raskt absorbert i den tyske befolkningen, selv om navn med baltisk opphav ikke var uvanlig i regionen og visse kunnskaper om det gammelprøyssiske språket fortsatte å eksistere i flere århundrer. I 1525 ble ordenens stormester protestant, og proklamerte deler av ordenens territorier som hertugdømmet Preussen.
Ordenens territorier var på denne tiden begrenset til området øst for munningen av Weichsel. I 1618 kom hertugdømmet i personalunion med det keiserlige kurfyrstedømmet Brandenburg, en stat sentrert rundt Berlin og siden 1400-tallet regjert av Hohenzollern-familien. Under Fredrik Vilhelm I, kjent som «den store kurfyrsten», ervervet Preussen stadig flere territorier, inkludert Magdeburg og områder vest for Rhinen.
I løpet av denne perioden ble den slagkraftige prøyssiske armeen og det effektive statsbyråkratiet grunnlagt, institusjoner som ble sentrale i det tyske statsapparatet. Preussen utvidet sine territorier ytterligere i perioden 1772–1795.
Under Friedrich Wilhelm II gikk Preussen til krig mot det revolusjonære Frankrike i 1792, men ble slått i slaget ved Valmy og ble tvunget til å avstå de vestlige territoriene til Frankrike. Friedrich Wilhelm III gjenopptok krigen, men led en katastrofal skjebne ved slaget om Jena og trakk seg tilbake fra krigen etter å ha avstått enda mer territorium.
I 1813 gikk Preussen inn igjen i krigen sammen med bl.a. Russland og England mot Napoleon Bonapartes Frankrike. Ved Wienerkongressen i 1815 fikk Preussen tilbake sine tapte territorier, samt hele Rheinland og Westfalen. Disse vestlige områdene var av stor betydning fordi de inkluderte Ruhr, som kom til å bli sentret for tysk industrialisering. Preussen kom ut av Napoleonskrigene som den dominerende makten i Tyskland, overskyggende sin rival Østerrike. I bytte trakk Preussen seg tilbake fra områder som ble til Kongress-Polen under russisk styre.
Preussens ekspansjon 1807-1871
Begynnelsen av det 19. århundre ble preget av strid mellom liberalistiske krefter, som ønsket et forent føderalt Tyskland under en demokratiskkonstitusjon, og konservative grupperinger, som ønsket å bevare Tyskland som et lappeteppe av svake uavhengige stater, med Preussen og Østerrike som konkurrerende stormakter. I 1848 grep de liberale sjansen da 1848-revolusjonen brøt ut i Europa. En skremt Fredrik Vilhelm IV godtok å sammenkalle en nasjonalforsamling og gi en grunnlov. Men da Frankfurtparlamentet tilbød Fredrik Vilhelm tronen i et forent Tyskland, takket han nei på grunnlag av at en nasjonalforsamling ikke kunne tildele kongelige titler. Preussen fikk en halvdemokratisk konstitusjon, med et parlament (landdag) bestående av et underhus og et overhus (Herrenhaus), og den landeiende junkerklassen beholdt sin makt.
Preussen i det tyske keiserrike
Preussen i det tyske keiserrike
I 1862 utnevnte Wilhelm IOtto von Bismarck som prøyssisk statsminister. Bismarck var oppsatt på å beseire både de liberale og de konservative for å skape et sterkt og samlet Tyskland, dominert av den prøyssiske overklassens styre og byråkrati og ikke av de vesttyske liberalistene.
Dette var det største Preussen noensinne oppnådde, og hvis landet hadde hatt kloke ledere, ville antakelig Preussens økonomiske makt og politiske status gjort det til et fredelig sentrum av den europeiske sivilisasjon. Wilhelm II kom til makten i 1888. Han var en uerfaren, trangsynt og reaksjonær mann med dårlig dømmekraft. Etter å ha avskjediget statsmannen Bismarck i 1890 satte han i verk en militarisering og aggressiv utenrikspolitikk som til slutt medvirket til at den katastrofale første verdenskrig brøt ut.
De prøyssiske junkere og generaler dominerte krigføringen, så da den endte i nederlag måtte de ta ansvaret. Det prøyssiske monarkiet falt, i likhet med monarkiet i de andre tyske statene, og Tyskland ble republikk. Versaillestraktaten i 1919 skapte en ny polsk stat, og tvang Tyskland til å avstå store landområder til denne, hvor det også bodde flere millioner tyskere. Øst-Preussen ble avskåret fra resten av Tyskland av Den polske korridor som ga Polen adgang til Østersjøen.
Etter første verdenskrig vurderte man i Tyskland å dele Preussen opp i mindre stater, men til slutt var det tradisjonen som seiret. Preussen ble til Fristaten Preussen (Freistaat Preussen). Siden den omfattet både Ruhr og Berlin, var den Tysklands største delstat. Den var en venstrebastion med sosialdemokratisk styre i det meste av 1920-årene. I 1932 ble den sosialdemokratiske statsministeren Otto Braun avsatt ved et statskupp ledet av Franz von Papen, og den siste rest av demokrati i Tyskland var borte. Etter nazistenes valgsseier ble Hermann Göring i 1933 innsatt som statsminister, en posisjon han brukte til å undertrykke all demokratisk opposisjon. I 1934 fratok nazistene de tyske delstatene alt selvstyre, men de fortsatte å eksistere som forvaltningsenheter.
I 1945 okkuperte sovjetiske styrker hele det østlige og sentrale Tyskland. Områdene øst for Oder-Neisse-linjen ble satt under polsk forvaltning, den nordlige delen av Øst-Preussen under sovjetisk. Dette, sammen med de alliertes etablering av delstater på prøyssisk territorium i Vest-Tyskland, gjorde at Preussen de facto opphørte å eksistere. De jure eksisterte staten imidlertid til den formelt ble oppløst 25. februar 1947 av det allierte kontrollrådet ved lov nr 46. I loven omtales Preussen som en reaksjonær bærer av militarisme i Tyskland, og at den i fredens og sikkerhetens interesse, og for å gjenopprette demokratisk politisk liv, må oppløses».[25][26]
Engelmann, Bernt (1979): Preußen. Land der unbegrenzten Möglichkeiten, München
Higounet, Charles (1990): Die deutsche Ostsiedlung im Mittelalter, München
Ranke, Leopold von (1965): Preußische Geschichte. 4 Bde., München
Schoeps, Hans-Joachim (1992): Preussen: Geschichte eines Staates. Bilder und Zeugnisse, Frankfurt/M. Berlin
Straub, Eberhard (2001): Eine kleine Geschichte Preußens, Berlin
Engelskspråklig
Avraham, Doron (oktober 2008): «The Social and Religious Meaning of Nationalism: The Case of Prussian Conservatism 1815–1871», European History Quarterly. 38(4), s. 525–550. doi:10.1177/0265691408094531. S2CID 145574435.
.svg)
.png)
_Prussia,_1415-1806.jpg)
.svg)
