Karl Barth

Karl Barth
Født		10. mai 1886[1][2][3][4] Basel[5][6]
Død		10. des. 1968[1][2][3][4] (82 år) Basel[7]
Beskjeftigelse		Teolog, universitetslærer, pastor, skribent
Akademisk grad		Teologisk doktorgrad
Utdannet ved		Georg-August-Universität Göttingen
Ektefelle		Nelly Barth
Far		Fritz Barth
Søsken		Peter Barth Heinrich Barth
Parti		Sozialdemokratische Partei Deutschlands (1932–)[8] Sozialdemokratische Partei der Schweiz (1915–)[8]
Nasjonalitet		Sveits
Gravlagt		Friedhof am Hörnli[9]
Medlem av		American Academy of Arts and Sciences Zofingia Académie des sciences morales et politiques
Utmerkelser		13 oppføringer Sigmund Freud-prisen for vitenskapelig prosa (1968)[10] Sonningprisen (1963) Æresdoktor ved University of Glasgow Æresdoktor ved Université de Strasbourg (1959)[11] Æresdoktor ved Universitetet i St. Andrews Æresdoktor ved Universitetet i Genève Æresdoktor ved Universitetet i Oxford Æresdoktor ved University of Edinburgh Medlem av American Academy of Arts and Sciences Fellow Honorary doctor of the University of Utrecht Æresdoktor ved Universitetet i Münster Honorary doctor of the University of Chicago Æresdoktor ved Sorbonne (1963)[12][13]
Karl Barth på Commons

Karl Barth (født 10. mai 1886 i Basel, død 10. desember 1968 i Basel) var en sveitsisk evangelisk-reformert teolog med stor innflytelse på 1900-tallets teologi. Pave Pius XII beskrev ham som den største teolog siden Thomas Aquinas.

Barth var påvirket av blant andre Martin Luther, Johannes Calvin og Søren Kierkegaard. Barth avviste – i motsetning til Friedrich Schleiermacher og den klassiske Liberalteologien – tanken om en «naturlig» vei til Gud, det være seg gjennom religion, politikk eller gjennom annen menneskelig innsats. Teologien og det kristne vitnesbyrdet må alene ta sitt utgangspunkt i Guds Ord (se kerygma) og Guds selvåpenbaring i Jesus Kristus.

Barths viktigste verk, på over 9000 sider, er det ufullendte Kirchliche Dogmatik ('Kirkelig dogmatikk', 1932–67, KD), som utgjør fire bind med tretten deler.

Barth regnes som den viktigste representanten for dialektisk teologi.

Liv

Teologisk utdanning: Den liberale teologis fremgang

Barth ble født i 1886 som eldste sønn til teologiprofessoren Fritz Barth (1856–1912) og Anna Katharina Barth (1863-1938, født Sartorius). Han hadde to yngre brødre, Peter og Heinrich, og to søstre, Katharina og Gertrud.

Sin barndom tilbragte Barth i Bern, der hans far hadde vært universitetsprofessor i Kirkehistorie og Det nye testamentet siden 1889.^[14]

I tidsrommet 1904 til 1909 studerte Barth protestantisk teologi i Bern, Berlin, Tübingen og Marburg. Han studerte først i Bern, mellom 1904 og 1906. Han ønsket opprinnelig å fortsette studiene i Marburg under Wilhelm Hermann, men under farens innflytelse ble det Berlin (faren hadde opprinnelig ønsket at han skulle studere enten i Greifswald eller Halle). I Berlin studerte han mellom 1906 og 1907 under Adolf von Harnack (1851–1930), den viktigste representanten for klassisk liberal teologi, samtidig som han begynte å lese Friedrich Schleiermacher. I 1907-1908 studerte han i Tübingen under Adolf Schlatter, men endte til slutt opp i Marburg i 1908. Der fikk han endelig studere under Wilhelm Herrmann (1846–1922), en særpreget representant for nykantiantismen i tradisjonen etter Albrecht Ritschl.

Etter et kort vikariat som pastor i den lille alpebyen Porrentruys^[15] i det nordvestlige Sveits, dro Barth tilbake til Tyskland og Marburg for å studere Immanuel Kant og Friedrich Schleiermacher, som hver på sin måte hadde preget den protestantiske teologien sterkt. Mens han studerte i Marburg arbeidet han som redaktørassistent for «Christliche Welt», et protestantisk tidsskrift utgitt av Martin Rade (1857–1940).

1909 blev Karl Barth hjelpepastor (fr. pasteur suffragant) i den tysktalende menigheten i Genève. Der møtte han, og forelsket seg, i sin senere kone Nelly Hoffmann (1893–1976). Hun var en tidligere konfirmant av Barth og en begavet fiolinist. De giftet seg i 1913 og fikk etterhvert 5 barn (4 gutter og 1 jente). I løpet av tiden som pastor i Safenwil (1911–1921), i en bonde- og arbeidermenighet i det nordlige Sveits, begynte Barths egen teologi å modnes. Konfrontert med de sosiale problemer på stedet, engasjerte han seg for arbeidernes kår og deltok i opprettelsen av den lokale fagforening. Gjennom sin livslange venn Eduard Thurneysen kom Barth i kontakt med datidens mest framtredende «religiøse sosialister» i Sveits, Hermann Kutter (1863–1931) og Leonhard Ragaz (1868–1945). I 1915 besøkte han dessuten Christoph Blumhardt (1842–1919) som gjorde et dypt inntrykk på ham, og dette møtet preget hans egen tenkning sterkt. Kort tid etter ble Barth medlem av Sosialdemokratene og stod for synspunktene i Zimmerwaldkonferansens manifest.

«Guds-Ord-teologi»: Teologisk gjennombrudd

Ut ifra prekenens praktiske problem kjente Barth sterkt på utilstrekkeligheten i sin teologiske utdanning. Han spurte seg hva han i det hele tatt hadde å si til menneskene som kunne være dem til hjelp. Han studerte på nytt Bibelen, fremfor alt Romerbrevet av Paulus. Om dette skrev han i et brev til Thurneysen:

I Romerbrevet kjemper jeg ... med teksten i 3:20 ff. Hva er det alt som gjemmer seg bak den! ... Paulus – for et menneske han var, og hva slags mennesker var det kunne kaste slike kortfattede ting til i slike innviklede brokker! ... Hadde vi bare vendt oss til Bibelen tidigere, slik at vi hadde hatt fast grunn under våre føtter!^[16]

Barth fant ingen hjelp til å forstå romerbrevsteksten hos sine liberalteologiske lærere, men blant «biblisister» som August Tholuck, den danske eksistensialisten Søren Kierkegaard (1813–1855) og reformatorene Martin Luther og Johannes Calvin. Først nå oppdaget og erfarte han det levende gudsordet gjennom Bibelen. Da et forlag i Bern lot publisere hans teologiske Romberbrevskommentar i 1919, fant boken et stort publikum og et entusiastisk gjensvar. Lesere som Emil Brunner, Barths senere meningsmotstander, fant her med nye ord den reformatoriske Guds-, menneske- og trosforståelse. Imidlertid begynte Barth allerede i 1920 en nybearbeiding av Romerbrevskommentaren, den utkom i 1922 og regnes som den viktigste utgaven av kommentaren. Hans to kommentarer gjorde den sveitsiske pastoren viden kjent og markerte i teologihistorien en ny epoke. Den gamle liberale teologien hadde mistet sin kraft ved inngangen til 1900-tallet, og i stedet var det en dialektisk «Guds-Ord-teologi» som inntok scenen.

Barth ble i 1921 kalt til Honorarprofessor i Göttingen, til en lærestol som var opprettet for ham. Han var ikke forberedt på en akademisk forsker- og undervisningstjeneste, men gjennom intensive teologiske studier lyktes det ham å frembringe forelesningsmanuskript på kort varsel. I oktober 1922 holdt han i Aarau sitt berømte foredrag «Das Wort Gottes als Aufgabe der Theologie» («Guds ord som teologiens oppgave»). Og allerede i 1925 mottok han den første æresdoktorgraden (doctor honoris causa) fra universitetet i Münster. Begrunnelsen var «hans mangfoldige bidrag til revisjonen av de religiøse og teologiske problemstillinger». I 1925 fulgte Barth et kall fra Münster og ble ordinær professor i systematisk teologi. I 1924 ble han kjent med en Røde Kors-søster som var interessert i teologi, Charlotte von Kirschbaum (1899–1975). De blev forelsket, og i 1929 flyttet hun inn i familien Barths hus. Hun ble hans språk- og sakkyndige medarbeider ved forfattingen av flere verk. Situasjonen i Barths hjem var vanskelig helt til hennes død.

Under sin lærertjeneste i Marburg skrev Barth flere bibelske kommentarer og sine første systematisk-teologiske bidrag. I 1930 ble han kalt til et ordinært professorat ved universitetet i Bonn, og mens han var der utgav han i 1931 Fides quaerens intellectum (Tro som søker forståelse), en bok om Anselm av Canterburys gudsbevis. Selv om han regnet det til et av sine viktigste verk forble det lite kjent. Samme år meldte hans seg inn i det tyske sosialdemokratiske parti (SPD) for å tydeliggjøre sin opposisjon til overstatlighet og nasjonalisme. I 1932 kom det første delbindet av Kirkelig dogmatikk (Kirchliche Dogmatik) ut; Barths hoved- og livsverk.

Bekjennelseskirken og krigen

Den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen forandret Barths liv og arbeid. Sommeren 1933 grunnla han sammen med Thurneysen tidsskriftet «Theologische Existenz heute!» («Teologisk eksistens i dag!»). I det første nummeret stod det:

Det avgjørende som jeg forsøker å si i dag vedrørende disse sorger og problemer, ... består helt enkelt i at jeg er her i Bonn med mine studenter, ... som tidligere og som om ingenting har skjedd driver jeg – kanskje i en lett oppstemt tone, men uten direkte tiltak – på med teologi og bare teologi.^[17]

Barth har i ettertid vurdert dette som en feil, ettersom det tidlig hadde vært nødvendig med et felleskirkelig defensiv overfor Adolf Hitler. Han har også blitt kritisert i ettertid for sin tilbaketrukkenhet, blant annet av Paul Tillich.^[18]

Samme år, i 1932, har han sin berømte disputt med Emil Brunner. Disputten handlet om muligheten for naturlig åpenbaring, noe Barth avviser emfatisk med sitt skrift «Nein!» («Nei!»).

Forsøket på å ideologisk og organisatorisk ensrette den evangeliske kirken ble avvist hurtig av et protestantisk mindretall. Barth ble teologisk lærer i den nydannede Bekjennelseskirken. På dennes første synode 31. mai 1934 forfattet Karl Barth nesten egenhendig den berømte Barmendeklarasjonen, som ble enstemmig vedtatt av 139 representanter fra 18 kirkedistrikt (regions- el. delstatskirker). Erklæringen ble det teologiske fundament for en kirkelig motstand mot en statlig overtakelse av kirken, og til dels også mot de systematiske brudd på elementære menneskerettigheter. Den bestod av seks teser (og antiteser). De sammenfatter Barths teologiske arbeid så langt. Den første tesen, begrunnelsen for de følgende fem, lyder:

(Joh 14:6; Joh 10:1, 9) – Jesus Kristus, slik som han er bevitnet for oss i Den hellige skrift, er det ene Guds Ord som vi må lytte til (ty. zu hören), som vi må ha tillit til og adlyde i liv og død.

- Vi forkaster den falske lære, at kirken kan og bør anerkjenne, utenfor og ved siden av det ene Guds Ord, andre kilder for dets forkynnelse, også andre hendelser, makter, historiske skikkelser og sannheter som Guds åpenbaring.

I dag er erklæringen fra Barmen en del av den evangeliske kirke i Tysklands (EKD) offisielle bekjennelsesgrunnlag. I Norge har ikke Kirkens grunn oppnådd samme status.

Barth ble, sammen med Martin Niemöller, Karl Immer og Hermann Albert Hesse, valgt inn i Riksbroderrådet, Bekjennelseskirkens ledelsesgruppe. Disse fire trådte imidlertid tilbake fra deres poster allerede i november 1934, etter at Riksbroderrådet sammen med de intakte regionskirker fra Hannover, Württemberg og Bayern innsatte den provisoriske kirkeledelsen som andre ledelsesgruppe for Bekjennelseskirken. Etter at ledelsespørsmålet ble avgjort på synoden i Augburg, trådte Niemöller, Immer og Hesse på ny inn i Riksbroderrådet, men ikke Barth. I mellomtiden hadde Barth mistet sitt professorat i Bonn, ettersom han ikke ville avlegge troskapsed til Føreren, og var flyttet til Basel i Sveits. Han var bare i stand til å avlegge eden med tillegget «... i den grad jeg som evangelisk kristen kan stå til ansvar for den».^[19]

På den andre synoden i Berlin-Dahlem i oktober gikk Barth til sterkt angrep på de kristnes taushet overfor statens jødeforfølgelser og andre rettsbrudd. Derfor ble han tvunget til å vende tilbake til Sveits i 1935. Han ble professor i systematisk teologi i Basel, og var der frem til 1962. Han ønsket å «alltid betrakte Bekjennelseskirken sak som sin egen sak, og følge dens fortsettelse, hvordan den enn skulle arte seg, slik som kristne fra nær og fjern skal følge sin Herres sak».^[20] Dette gjorde han fra 1938 til 1945 gjennom tallrike foredrag, brev og innlegg til ulike myndigheter, som f.eks. opphold til jøder som flyktet fra Tyskland. Disse tekster ble senere publisert under tittelen «Eine Schweizer Stimme 1938-1945» (1945, «En sveitsisk røst»).

Barths teologiske innblanding i politikken ble mer og mer konkret. Da han var gjestedosent i Aberdeen våren 1938 forklarte han:

Det er under enkelte omstendigheter ikke bare tillatt, men tvertimot et guddommelig krav om motstand mot den politiske makt, en motstand, hvor det også under enkelte omstendigheter handler om å sette vold mot vold. Hvis ikke kan ikke motstand mot tyranniet forhindre at uskyldig blod utgydes.^[21]

Vedrørende det truede Tsjekkoslovakia, hevdet han i september 1938 i et brev til Josef Hromádka (1889–1969), som var dekan ved Prahas evangelisk-teologiske fakultet:

Hver eneste tsjekkiske soldat som strider og lider, gjør det også for oss, og jeg sier det uten forbehold: han gjør det også for Jesus Kristi kirke, som i Hitlers og Mussolinis omgivelse bare kan bli til latter eller bli utryddet.^[22]

Brevet ble offentliggjort i «Prahas presse» og skapte mye vrede i Tyskland, men også blant Europas pasifister. Barth omtalte hendelsen 12 år senere:

I Hromádka-brevet fra 1938 har jeg – for troens skyld – oppfordret til væpnet motstand mot Hitlers væpnede trussel og aggresjon, som dengang var aktuell. Jeg er ingen pasifist og jeg skulle gjerne gjort det samme i dag i samme situasjon. Den daværende fienden til den tsjekkiske og europeiske frihet beviste det i de dager gjennom gjerningene og har etterpå stadig vist at dets vold kan bare møtes med vold.^[23]

I denne ånd skrev han likeledes i 1941 sitt berømte brev til de kristne i England, det såkalte This Christian Cause, A Letter to Great Britain from Switzerland, hvor han ba dem i Kristi navn om å stå i mot Hitler.

Barth opplevde således Storbritannias opptreden ved Münchenkonferansen i 1938 som et stort svik og gjennomgikk trening som soldat. I motsetning til hans elev Dietrich Bonhoeffer, som deltok i motstanden mot nasjonalsosialismen ut ifra Barmendeklarasjonen, opplevde Barth aldri å måtte sette sitt liv på spill i møte med nasjonalsosialistene. Barth har senere betraktet dennes forsøk på tyrannmord som etisk legitim, og Bonhoeffers død like før krigens slutt gikk sterkt inn på ham.

Kamp for forsoning og mot restaurasjon og opprustning etter 1945

I 1945 ble Barth medlem av Nationalkomitee Freies Deutschland («Nasjonalkomiteen for et fritt Tyskland»), hvor antifascister, sosialdemokrater og eksilkommunister arbeidet for en sosialistisk nyordning for hele Tyskland. Han gikk inn for en omfattende forsoning med tyskerne og beskrev i Die Deutschen und wir («Tyskerne og vi») Guds holdning til dette folk med ordene:

Kom hit til meg, dere usympatiske, dere onde Hitlergutter og -jenter, dere brutale SS-soldater, dere ekle gestapobanditter, dere triste kompromiss-inngåere og kollaboratører, alle dere flokkmennesker, som nå så lenge tålmodig og dumt har fulgt etter deres såkalte fører! Kom hit til meg, dere skyldige og medskyldige, dere som nå vederfares og er nødt til å vederfares hva deres gjerninger er verdt. Kom hit til meg, jeg kjenner dere godt, men jeg spør ikke hvem dere er og hva dere har gjort, jeg ser bare at dere står ved slutten, og enten dere vil eller ikke, er dere nødt til å begynne forfra igjen, jeg vil gi dere styrke, akkurat med dere vil jeg nå, her på nullpunktet, starte igjen.^[24]

Slik kjempet Barth i etterkrigstiden mot hevn og hat, og agiterte for kristen solidaritet med de beseirede tyskere. I tillegg deltok han på viktige kirkemøter, bl.a. på kirkekonferansen i Amsterdam i 1948, hvor Kirkenes Verdensråd ble opprettet. Barth holdt hovedforedraget Die Unordnung der Menschen und Gottes Heilsplan («Menneskets uorden og Guds frelsesplan»), i foredraget sa han:

Midt i denne uorden er det kirkens oppdrag vise til Guds rike som et rettferdighetens og fredens rike: det er oppdraget i hennes politiske vokterembete og hennes sosiale samaritanertjeneste.^[25]

I Sveits hadde han under krigen tatt til orde for gjeninnføring av dødsstraffen, men etter krigen angret han: «Hadde jeg bare ikke skrevet dette!»^[26]

Barth ble akademisk rehabilitert i Tyskland og holdt igjen, etter 1946, gjesteforelesninger i Bonn og Münster. Parallelt med dette fortsatte han sitt teologiske arbeid og skrev flere bind i sin «kirkelige dogmatikk», fremfor alt læren om «skapelsen» (KD III) og om «forsoningen» (KD IV). Samtidig iakttok han oppmerksomt tidens hendelser og kritiserte tidlig gjenopprettelsen av statskirkene i Vest-Tyskland. Sammen med Hans Joachim Iwand supplerte han EKDs uklare «syndsbekjennelse fra Stuttgart» med en konkret bekjennelse av kirkens svikt i keisertiden og Weimarrepublikken. I denne syndsbekjennelsen, kjent som Darmstädter Wort («ordet fra Darmstadt»),^[27] fra 1947 betegner Barth marxismen som en legitim påminnelse for de kristne om de dødes oppstandelse og Gudsrikets dennesidighet. Nå bekjempet han energisk den kristne antikommunismen i en gryende kald krig, og holdt fast på visjonen om en demokratisk sosialisme.

Barth deltok også aktivt i kampen mot opprustningen til begge de tyske statene, men spesielt mot opprustningen med atomvåpen. Han gikk hardt til angrep på atomopprustningens drivkraft NATO på Volkstrauertag («Folkets sørgedag») i 1954. På langfredag 1957 formante han verdens folk til å reise seg mot trusselen fra atombevæpning i begge blokker, og i januar 1958 oppfordret han kirkene til en blokkoverskridende trosbekjennelse mot alle masseødeleggelsesvåpen. Han så disse, i likhet med den totalitære Hitlerstaten, som et angrep på den kristne tros fundament, som kirken må si entydig og umiskjennelig nei til, slik som i tiden etter 1933.

Overfor den nye evangelikale bevegelsen «Ikke noe annet evangelium» (jf. Gal. 1,7) holdt Barth avstand og oppfordret bevegelsen i 1965 til å ta en tydelig stilling mot Vietnamkrigen. Barths teologiske begrunnelse for avvisning av atomvåpen som avskrekkingsmiddel ble aktuell igjen i 80-tallets avrustningstrid, da det reformerte forbund i 1981 tok opp bekjennelsesspørsmålet. Dette ble på ny avvist av EKD i 1982, med flertall slik som i 1958.

Det siste semesteret som ordinær professor, våren 1962, underviste han i dogmatikk (innføring i evangelisk teologi) og om nattverden. 1. mars 1962 gikk Barth av og holdt sin avskjedsforelesning. Temaet var «Kjærligheten» og ble avsluttet med «Ære være Faderen, Sønnen og den hellige ånd».

De siste år

I 1962 reiste Barth gjennom USA, hvor han bl.a. holdt foredrag på University of Chicago og på Princeton Theological Seminary. Han fikk møte bl.a. Billy Graham og Martin Luther King, og deltok i en gudstjeneste med de i universitetskapellet den 29. april 1962.^[28] Mens han var i USA ble Barth æret med forsiden av en utgave av Time Magazine (20. april 1962 Arkivert 24. mai 2013 hos Wayback Machine.), med overskriften «Teolog Karl Barth» og et sitat «Målet med det menneskelige liv er ikke døden, men oppstandelsen».

I 1963 ble han innbydd av Vatikanet til det andre Vatikankonsil som observatør, men ble tvunget til å takke nei på grunn av sykdom. I 1966 reiste Barth till Roma og fikk møte pave Paul VI og kardinal Alfredo Ottaviani for lange teologiske diskusjoner. Han forteller om dette i sitt verk Ad limina Apostolorum (bokst.: «til apostlenes [Paulus og Peters] dørsteg»). Han kritiserte skarpt den katolske innordningen av jødendommen som en «religion blant andre religioner», såvel som forbigåingen av islam, og formante allerede da til en pavelig syndsbekjennelse for korstogene og inkvisisjonen.

Flere operasjoner og lange sykehusopphold avbrøt Barths arbeid med sin «kirkelige dogmatikk», slik at hans hovedverk ble uferdig. Likevel hadde han fra 1966 til 1968 seminarundervisning ved det teologiske fakultet i Basel. Den siste teologiske ytringen han gav omhandlet Israel.

På slutten av sitt liv hadde Barth stiftet et gledelig vennskap med forfatteren og dramatikeren Carl Zuckmayer, og i 1977 ble det utgitt en brevsamling fra deres brevveksling (redigert av Hinrich Stoevesandt).

Den 8. desember 1968, andre søndag i advent, tilbrakte Barth sammen med sin hustru. De hadde besøkt, slik som de pleide,om søndagene, Charlotte von Kirschbaum på pleiehjemmet. Den 9, desember arbeidet han hele dagen på et foredrag og snakket i telefonen om kvelden med Eduard Thurneysen, sin venn og kollega gjennom 60 år. Neste morgen tenkte hans hustru å vekke ham med Mozarts musikk, men det var ikke mulig å vekke ham. Han hadde ubemerket sovnet inn i løpet natten, og lå nå som om han sov. En teologiske gigant var borte.

Utmerkelser

• I 1930 utnevnes Barth til æresdoktor i teologi ved University of Glasgow
• I 1936/37 utnevnes han til æresdoktor i teologi ved Universitetet i Utrecht (Universiteit Utrecht) og University of St Andrews
• I 1930 utnevnes Barth til æresdoktor i teologi ved University of Oxford
• I 1962 utnevnes Barth til æresdoktor ved University of Chicago
• I 1963 mottok Barth Sonningprisen fra Københavns Universitet.
• I 1963 utnevnes Barth til æresdoktor i teologi ved Sorbonne universitetet
• I begynnelsen av 70-tallet ble St.-Alban-Ring-Platz i Basel omdøpt til Karl-Barth-Platz.

Teologi

Oversikt

Karl Barth fant sitt teologiske språk gradvis ved å lytte til Bibelen. Bare der fant han Guds ord bevitnet for alle mennesker: Jesus Kristus er for ham alene dette ord. Men den samme Gud har seg allerede i frelseshistorien til det utvalgte folk, Israel, åpenbart. Dette var nøkkelen for Barth til å forstå Det nye tesamente. Ettersom Jesus Kristus oppfyller Guds «uoppsagte pakt» med Israel, har han inkludert menneskeheten. På den måten får menneskene del i de Israels løfter som Israel har mottatt. Derfor, og på det grunnlag, kan vi i de øvrige verdenshendelser oppdage «sanne ord»: ikke uavhengig av Jesus Kristus, men ikke bare i ham. I tredje del av sin forsoningslære (IV, 3) betoner Barth derfor Kirkens nødvendige offentlighet for «lys», som «lyset» som den menneskeblevne Gud bringer til syne i verden.

Disse aspekter lar seg ikke skille fra hverandre i Barths teologiske tenkning, men han betonte ikke alle på samme tid, men knyttet til de problemstillinger som samtiden brakte opp. I begynnelsen står Guds ords «dom» – negasjonen- i forgrunnen. Han betoner den radikale krise, som utløser det utilgjengelige og kommende Guds rike i den selvforskyldte krig som kontrollerer de menneskelige fellesskap. På slutten betoner han enda sterkere den universelle bredde i Jesus Kristi usynlige herredømme i verden. Kjernen i begge, både begynnelsen og slutten, er forsoningshendelsen mellom Gud og menneske i Jesus Kristus. Denne «posisjon» svekker Barths radikale kirke-, religions- og samfunnskritikk, men ikke vekk fra, men tvert i mot fører den heller rett gjennom. Det siste bind i hans «Kirchlichen Dogmatik» begrunner voksendåpens plass, mot de folkekirkelige strukturer, og postulerer til slutt de kristnes verdensvide kamp for jordisk rettferdighet, til hun deltar i Jesus Kristus.

Referanser

1. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 26. april 2014^{[Hentet fra Wikidata]}
2. ^ annuaire prosopographique: la France savante, «Karl Barth», CTHS person-ID 116980^{[Hentet fra Wikidata]}
3. ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000000200, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}
4. ^ BeWeb, BeWeB person-ID 3742, besøkt 14. februar 2021^{[Hentet fra Wikidata]}
5. Gemeinsame Normdatei, besøkt 11. desember 2014^{[Hentet fra Wikidata]}
6. Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Барт Карл, besøkt 28. september 2015^{[Hentet fra Wikidata]}
7. Gemeinsame Normdatei, GND-ID 118506803, besøkt 13. august 2015^{[Hentet fra Wikidata]}
8. ^ www.gdw-berlin.de^{[Hentet fra Wikidata]}
9. Find a Grave, besøkt 28. juni 2024^{[Hentet fra Wikidata]}
10. www.deutscheakademie.de^{[Hentet fra Wikidata]}
11. www.lemonde.fr^{[Hentet fra Wikidata]}
12. Le Monde, «Notre équipement actuel répond tout au plus au Paris de 1950 déclare le recteur Roche», side(r) 22, utgitt 8. november 1963^{[Hentet fra Wikidata]}
13. doc.rero.ch^{[Hentet fra Wikidata]}
14. Schwarz, Hans (2005). Theology in a Global Context: The Last Two Hundred Years. Grand Rapids: Eerdmanns Pub. s. 298. ISBN 0-8028-2986-4. 
15. Busch, Eberhard Karl Barths Lebenslauf, s. 57
16. Barth, 1. september 1916. i Barth – Thurneysen Briefwechsel 1913-1921 (GA V.3)
17. oversatt sitat fra: Bautz, Karl Barth
18. Tillich, Paul og Carl E. Braaten (red.) (1967). A History of Christian Thought. From Its Judaic and Hellenistic Origins to Existensialism. Simon and Schuster. s. ss. 538-9. Arkivert fra originalen 6. januar 2006. 
19. Busch, Eberhard Karl Barths Lebenslauf, s. 268
20. An Pastor D. Hermann Albert Hesse, (Wuppertal-)Elberfeld, 1935. i Offene Briefe 1909-1935 (GA V.35)
21. Vorlesung: Der politische Gottesdienst. i Gotteserkenntnis und Gottesdienst nach reformatorischer Lehre, s. 213
22. Brief an Prof. Hromadka in Prag, 1938. i Eine Schweizer Stimme 1938-1945
23. oversatt sitat fra: Bautz, Karl Barth
24. Die Deutschen und wir, 1945. i Eine Schweizer Stimme: 1938-1945, s. 354
25. oversatt sitat fra: Bautz, Karl Barth
26. Ditlev Tamm: Retsopgøret efter besættelsen I (s. 125), 1984, ISBN 87-574-4261-4
27. Darmstädter Wort, «ordet fra Darmstadt»
28. Busch, Eberhard Karl Barths Lebenslauf, ss. 475-476

Bibliografi

• Der Römerbrief, (1:e) 1919, (2:e) 1922
• Fides quaerens intellectum, 1931
• Nein! Antwort an Emil Brunner, 1934
• Kirchliche Dogmatik (KD), 1932-67
• Ad Limina Apostolorum, 1967

I norsk oversettelse

• Den apostoliske trosbekjennelse (Credo): den kristelige dogmatikks hovedproblemer, 1935
• Innføring i evangelisk teologi, 1962 (ov. 1978)

Litteratur

Biografi

• Eberhard Busch: Karl Barths Lebenslauf; Tvz Theologischer Verlag Zürich 2005 (unveränderter Neudruck der 5. Auflage 1994), ISBN 3-290-17304-6 (utførlig standardbiografi)

Innledning og oversikt

• von Balthasar, Hans Urs, The Theology of Karl Barth: Exposition and Interpretation. Ignatio Press. 1951.
• Mangina, Joseph L., Karl Barth on the Christian life: the Practical Knowledge of God. New York: Peter Lang 2001.
• Webster, John, Barth. 2nd ed. London: Continuum 2004.

Skandinavisk litteratur Bøker/Avhandlinger

• Almén, Edgar, Glaube und geschichtliche Verantwortlichkeit: die Geschichtlichkeit des menschlichen Denkens als theologisches Problem von den Positionen Karl Barths und Paul Tillichs her beleuchtet. Lund: LiberLäromedel/Gleerup 1976.
• L. Lindberg, Omvändelsen i Karl Barths teologi. Uppsala (1972);
• Nielsen, Bent Flemming, Karl Barth, Frederiksberg (1997)
• Sigurdsson, Ola, Karl Barth som den andre. Stockholm (1996)
• Widmann, Peter (utg), Karl Barth og den lutherske tradition : et teologisk opgør i nordisk perspektiv : elleve afhandlinger. Århus (1990)

Artikler

• Gregersen, Niels Henrik: Karl Barth og annihilationsteorien (DTT 2/2000)
• Hegstad, Harald: Karl Barth. I: S.J.Kristiansen & S.Rise (red.), Moderne teologi. Kristiansand 2008.
• Søe, N.H.: Omkring Karl Barth (DTT, København 1939)
• Søe, N.H.: Barths retfærdiggørelseslære og Tridentinums (DTT, København 1958)
• Thomsen, Henning: Praedestinationen – et centralt element i Karl Barths teologi (DTT 1986)
• Wingren, Gustaf: "Ordet" hos Barth (STK, Lund 1948)

Eksterne lenker

Wikiquote: Karl Barth – sitater

• Center for Barth Studies
• Barth Literature Search Project
• KD
• Karl Barth-Archiv
• KD på en vecka Arkivert 28. juni 2010 hos Wayback Machine.