Han ble kreert til kardinal i 1953 av pave Pius XII. Han deltok ved konklavet 1958 som valgte pave Johannes XXIII, og ved konklavet 1963 som valgte pave Paul VI. Det var han som kronet pave Paul VI, den siste pavekroning ettersom seremonien senere ble avskaffet. Han deltok på Annet Vatikankonsil1962–1965, og var der en motstander av en rekke av de forslagene til nye dokumenter som likevel ble vedtatt med stort flertall.
Liv og virke
Bakgrunn
Alfredo Ottaviani var det tolvte og yngste barn av et bakerektepar.
Prest
Han ble presteviet i Roma den 18. mars 1916.
Fra 1926 til 1928 var han rektor for Collegium Bohemicum i Roma. Årene 1928 og 1929 var Ottaviani sekretær for kongregasjonen for utenforkirkelige anliggender og fra 7. juni 1929 substitutt ved Statssekretariatet, først under kardinalstatssekretær Pietro Gasparri.
Pave Pius XII utnevnte ham den 12. januar 1953 til kardinaldiakon med titteldiakonie Santa Maria in Domnica, og utnevnte ham 15. januar samme år til pro-sekretær for Det hellige officium. Den 7. november 1959 eleverte pave Johannes XXIII ham til sekretær samme sted.
Titularerkebiskop
Den 5. april 1962 ble han titularerkebiskop av Berrhoea, og ble bispeviet av pave Johannes XXIII. Som kardinalprotodiakon forkynte han med ordene Habemus papam valget av pave Paul VI. Kardinal Ottaviani var den så langt (pr 2017) den siste som har kunnet krone en pave. Under Paul VI var han fra 1963 til desember 1965 først kardinalsekretær, og så frem til 6. januar 1968 den første prefekt for Troskongregasjonen (som var blitt omstrukturert som etterfølgerinstitusjon etter Det hellige officium i 1965). Den 26. juni 1967 ble han elevert til kardinalprest.
Rolle under annet vatikankonsil og deretter
Fra 1960 ledet han den teologiste forberedelseskommisjon forut for Annet Vatikankonsil og fra 1962 Konsilskommisjonen. Kardinal Ottaviani var sammen med kardinalene Giuseppe Siri og Ernesto Ruffini en viktog representant for den konservative leir under konsilet, i en krets som ble kalt Coetus Internationalis Patrum. Ved sin ledelsesfunksjon i forberedelseskommisjonen var han sammen med kardinal Michael Browne viktig under utarbeidelsen av dokumentutkast.
I juli 1967 attesterte Ottaviani de eukaristiske bønner II, III og IV som teologisk uten innvendinger. Men overfor utkast V, som støttet seg til Basilius-anaforaen, meldte Ottaviani sine betenkeligheter ettersom den tilnærmet seg for meget orientalsk tradisjon og dermed kunne fremstå som en bønn av blandingsritus. Den etterfølgende liturgireform respekterte denne betenkning og det nye romerske missale av 1970 inneholdt bare fire eukaristiske bønner.
I 1968 tilhørte Ottoviani den del av biskopene som støttet encyklikaen Humanae vitae. I 1970, da i en alder av 80 år, protesterte Ottaviani mot pave Paul VIs beslutning om at alle kardinaler som var over åtti ikke skulle kunne delta på pavevalg.[6]
Teologi
Kardinal Ottaviani var en omgjengelig og sjelesørgerisk interessert mann. Han vendte seg energisk mot ateistiske ideologier, fremfor alt mort den sovjetiske kommunismemodell. Allerede i 1947 hadde han gått inn for kravet Bellum omnino est interdicendum («Krig må absolutt forbys»), noe som ble til offisiell kirkelig posisjon ved Annet vatikankonsil. Ottaviani støttet flertallet ved overlegningene ttil pastoralkonstitusjonen Gaudium et spes, hvori kirken ville gjøre forpliktende målet å avskaffe krig hld og holdent.
I pensjonisttiden ble Ottaviani en kritiker av liturgiereformen, likesom blant andre Antonio Bacci og samtidig den av Marcel Lefebvre ledede bevegelse. Under begrepet Ottaviani-intervensjonen ble skriftet Kort kritisk undersøkelse av den nye «Ordo Missae» kjent - dokumentet rettet skarp kritikk mot den etterkonsiliære liturgireform. Pave Paul VI markerte sin stillingtagen til kritikken ved det at han fikk utverdiget et Proemium til Missalet av 1970 der foreneligheten av reformene med den romerske tradisjon ble utførlig begrunnet. Det kritiske skrivet var formodentlig blitt forfattet av en gruppe konservativr klerikere i kretsen rundt Coetus Internationalis Patrum; det ble undertegnet av Alfredo Ottaviani og Antonio Bacci.
Troskongregasjonen under kardinal Franjo Šeper, som selv ikke var noen venn av liturgireformen og flere ganger hadde opponert mot liturgiereformatoren Annibale Bugnini,tilbakeviste undersøkelsen den 12. november 1969 som overflatisk og feilaktig.
