PROFILBARU.COM

Francisco Suárez
Født	5. jan. 1548; Granada (Kingdom of Granada, kronregionen Castilien)
Død	25. sep. 1617 (69 år); Lisboa (Kongedømmet Portugal)
Beskjeftigelse	Teolog, filosof, jurist, universitetslærer, katolsk prest
Utdannet ved	Universitetet i Salamanca
Nasjonalitet	Spania
	Francisco Suárez på Commons

Francisco Suárez (født 5. januar 1548 i Granada i Spania, død 25. september 1617 i Lisboa i Portugal) var en spansk filosof og teolog som betraktes som en av de fremste skolastikerne. Han regnes ofte som folkerettens far, og tilhørte Salamancaskolen.

Biografi

Francisco Suárez ble født i Granada i Spania, og gikk inn i jesuittordenen i Salamanca da han var seksten år gammel. Han fikk på den måten mulighet til å studere filosofi i fem år. I begynnelsen var han ingen lovende student, men med tiden fikk han gode karakterer, og fortsatte da med teologi. Etter det underviste han i filosofi i Ávila og Segovia. Han ble ordinert til prest i 1572, og begynte deretter å undervise i teologi, i Ávila og Segovia (1575), Valladolid (1576), Roma (1580–85), Alcalá (1585–92), Salamanca (1592–97), og Coimbra (1597–1616).

Han skrev om mange emner, og forfatterskapet er omfattende også om man regner antall sider. Hans samlede verk på latin er på 26 bind. Han har skrevet om juss, relasjonen mellom kirke og stat, metafysikk og teologi. Han har ofte blitt kalt folkerettens far, og hans Disputationes metaphysicae hadde en stor lesekrets i Europa under 1600-tallet.

Suárez ble betraktet som den fremste filosofen under sin samtid. Pave Gregorius XIII overvar hans første forelesing i Roma, og han ga også råd til pave Paulus V om hans utenrikspolitiske forbindelser. Kong Filip II av Spania sendte Suárez til Coimbras universitet for å gi det en del av filosofens glans.

Suárez døde enten i Lisboa eller Coimbra. Etter hans død økte hans berømmelse, og han kom til å få stor innflytelse på filosofer som Hugo Grotius, René Descartes, og Gottfried Leibniz.

Filosofi

Suárez viktigste bidrag til filosofien var innen metafysikken og innen rettsfilosofien. Han var en av de siste skolastikerne, og var lett påvirket av thomismen.

Metafysikk

For Suárez handler metafysikk om reell essens og eksistens, i stedet for begripelig essens og eksistens. Han var enig med andre skolastikere om at Guds essens og eksistens er det samme (se det ontologiske gudsbevis), men mente til forskjell fra disse at essensen og eksistensen hos avgrensede skapelser ikke er distinkte. Han hevdet at distinksjonen mellom essens og eksistens er begripelig; de kan ikke opptre separat, de begripes separat. Forskjellen mellom essens og eksistens anså Suárez med andre ord ikke å være av logisk, men epistemologisk art.

I den opprørte striden om universaliene (se Universaliestrid), inntok han et standpunkt mellom den panteistisk fargede realismen som Duns Scotus representerte, og Wilhelm av Ockhams ekstreme nominalisme. Suárez betraktes som en "moderat nominalist". Han mener at de eneste veritable og reelle enhetene i den eksisterende verden er individer; å påstå at universalier har en uavhengig eksistens (ex parte rei), var å redusere individer til accidenser i en ikke-delbar form. Suárez fremholdt at Sokrates' menneskelighet ikke var annerledes enn Platons, men samtidig utgjøres den ikke av en og samme menneskelighet; det finnes like mange formelle enheter (humaniora) som det finnes individer; disse individer har ingen faktisk enhet, men en essensiell eller konseptuell (ita ut plura individua, quae dicuntur esse ejusdem naturae, non sint unum quid vera entitate quae sit in rebus, sed solum fundamentaliter vel per intellectum). Den formelle enheten er allikevel ingen vilkårlig intellektuell konstruksjon, men eksisterer in natura rei ante omnem operationem intellectus.

Hans arbeider innen metafysikk, som består av bemerkelsesverdige kraftprøver i systematisering, er et vitnesbyrd om middelalderens tenkning, der han kombinerer de tre gjeldende skolene thomisme, scotisme og nominalisme. Han er også en dypsindig kommentator av arabiske og høymiddelalderske arbeider. Den skolen han dannet som sin samtids største metafysiker, benevnes suarisme.

Rettsfilosofi

Suárez fremste innsats var med hans arbeidet om naturrett, hans synspunkter vedrørende positiv rett, og monarkens status. I sitt omfattende verk Tractatus de legibus ac Deo legislatore, foregriper han i vissy monn Hugo Grotius og Samuel Pufendorf ved å oppsette en sentral distinkdjon mellom naturrett og folkerett; sistnevnte så han som bestående av sedvaner. Skjønt hans metode gjennomgående er skolastisk betrer han samme land som Grotius, som senere talar om ham med stor respekt. Hans primære standpunkt er at all loggivning såvel som all myndighetsutøvelse, kommer fra Gud, og at hver rettskildes autoritet har utspring fra Gud. Suárez går imot den patriarkale teori om regjering og om regenten som monark av Guds nåde, noe som var en populær teori i samtidens England og tildels også på kontinentet. Han argumenterte emot den slags kontraktualisme som var dominerende hos de tidlig-moderne politiske filosofer som Thomas Hobbes og John Locke, men samtidig genlyder noen av de mer frihetlige lockeanske kontraktsteorier også hos Suárez.

Menneskenes natur, mente Suárez, har Gud gitt dem i form av en sosial natur, og til dette hører evnen til å stifte lover. Når et politisk samfunn innrettes, konstitueres dets natur av menneskene som utfører dette, mennesker som overlater sin naturlige lovstiftende evne til en hersker. Ettersom de gav herskeren denne makt har de rett til å ta tilbake makten, å gå til opprør mot herskeren — men bare hvis herskeren behandler dem ille, og de må da agere med måte og rettferd. I særdeleshet har folket bundet seg til å unnlate å myrde sin hersker, hvor tyrannisk han enn måtte ha blitt. Om en regjering har påtvunget folket dets styrelse, har folket på den andre side ikke bare rett til å forsvare seg ved å gå til opprør, de er berettigede til å myrde den tyranniske herskeren.

Tilskyndet av pave Paul V skrev Suárez i 1613 en avhandling med en dedikasjon til de kristne fyrster i Europa, med tittel Defensio catholicae fidei contra anglicanae sectae errores. Den rettet seg mot de troskapseder som Jakob I av England krevde av sine undersåtter. På Jakobs befaling ble skriftet brent av bøddelen, og lesning av den erklært å være majestetsforbrytelse og landsforræderi. Med dette og foregående verker gir Suárez det tydeligste uttrykket i sin samtid for folkesuverenitetsprinsippet.

Referanser

^ ^a ^b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Francisco Suarez, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Francisco-Suarez, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b ^c ^d Spansk biografisk leksikon, Spanish Biographical Dictionary ID 8415/francisco-suarez, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w65x2fd6, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 13. desember 2014^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Суарес Франсиско, besøkt 28. september 2015^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Archive of Fine Arts, abART person-ID 148818, besøkt 1. april 2021^{[Hentet fra Wikidata]}