Akropolis (Athen)

Akropolis i Athen
UNESCOs verdensarv
Akropolis i Athen, sett fra musenes berg
Land		Hellas
Sted		Athen
Innskrevet		1987
Kriterium		I, II, III, IV, VI
Se også		Verdensarvsteder i Europa
Referanse		UNESCO nr. 404
Akropolis (Hellas)

Akropolis i Athen er en antikk borg lokalisert på et lite fjell med en flat topp som rager 150 meter over sjøen, et berglendt frambrudd over den greske byen Athen. Det er den mest kjente akropolis (høyby) i Hellas. Den har levinger av flere antikke bygninger av stor arkitektonisk og historisk betydning, hvor den mest berømte er tempelet Parthenon. Ordet «akropolis» er sammensatt av det gresk ordet ἄκρον, akron, «høyeste punkt», og πόλις, polis, «by».^[1] Selv om begrepet akropolis er generisk og det er mange andre akropoliser i Hellas, er betydningen av Akropolis i Athen av en slik betydning at det vanligvis kjent som kun Akropolis uten større presisering. I antikk tid var den også mer kjent som Kekropia etter den legendariske slangemennesket Kekrops, kulturhelt og den første konge av Athen.^[2]

Akropolis stiger brått opp fra Attika-sletten med bratte klipper på tre sider. Det kan nås til fots kun fra vest, hvor det er forbundet av den lave bakkekammen til Areopagos. Den er dermed en naturlig festning, og er årsaken til at byen Athen eksisterer. Athen begynte som et jernalderborg på toppen av Akropolis. Det var ikke før etter perserkrigene at Akropolis sluttet å fungere hovedsakelig som en festning. Det er bevis for at høyden var bosatt så langt tilbake som fjerde millennium f.Kr., men det var statsmannen Perikles (ca. 495 – 429 f.Kr.) på 400-tallet f.Kr. som ledet og koordinerte stedets viktigste levninger som fortsatt står, inkludert Parthenon, Propyléerne (Propylaea), Erekhtheion og tempelet til seiergudinnen Athene Nike.^[3][4] Parthenon og andre av bygningen ble hardt ødelagt under italienske Venezia beleiring i 1687 under Moreakrigen da de osmanske muslimene lagret krutt i Parthenon som ble rammet av en kanonkule og eksploderte.^[5]

Historie

Tidlig bosetning

Karyatide, terrassen med unge kvinner, kore som søyler.

Akropolis ligger på et lite fjell med flat top som stiger rundt 150 meter over havet i byen Athen med en overflate på rundt 3 hektar. Mens de eldste gjenstander er fra midte steinalder, datert til neolittisk tid, har det vært dokumentert bosetning i Attika fra tidlig steinalder, 500-tallet f.Kr. Det er liten tvil om at et mykensk megaronpalass sto på toppen av høyden i sen bronsealder. Ingenting av megaronen har overlevd, unntatt muligens en enkelt søylefundament av kalkstein og deler av flere trappetrinn av sandstein.^[6]

Kort tid etter at palasset ble bygget ble en massiv, kyklopisk mur bygget, 760 meter lang og opp til 10 meter høy og fra 3,5 til 6 meter tykk. Denne muren kom til å fungere som hovedforsvaret av Akropolis fram til 400-tallet f.Kr.^[7] Muren besto av to parapeter, brystvern, bygget av store steinblokker og sementert med en jordmørtel kalt emplekton (gresk: ἔμπλεκτον).^[8] En slik var en typisk mykens konvensjon som fulgte terrengets naturlige konturer og dens port, som lå mot sør, var arrangert tvers igjennom med en parapet og en laver overheng på ankomstens høyre side, således bidro til forsvaret. Det var to mindre ankomster til høyden på nordsiden, bestående av en bratt, smal trapp hogd inn i fjellet. Det er antatt at Homer refererte til denne befestningen da han nevnte «sterkt bygde huset til Erekhtheus»,^[9] en henvisning til en arkaisk konge av Athen.^[10] En tid før 1200-tallet f.Kr. førte et jordskjelv til sprekkdannelse nær den nordøstlige enden av Akropolis. Denne spalten strakte seg til rundt 35 meter til en seng av myk mergel hvor en mur ble bygd.^[11] En detaljert sett med trappetrinn ble bygd og en brønn som fungerte som en uvurderlig og beskyttet kilde for drikkevann i tider med beleiring i den mykenske perioden.^[12]

Arkaiske Akropolis

Akropolis, sett fra nord, med den restaurerte Attalos' stoa i forgrunnen

Den sørlige muren av Akropolis, sett fra Dionysosteateret

Akropolis sett fra Zevs' tempel i sørøst

Det er ikke mye som er kjent om arkitektoniske framtoningen til Akropolis fram til arkaisk tidsalder. I løpet av 600- og 500-tallet f.Kr. var stedet kontrollert av Kylon under et mislykket opprør,^[13] og to ganger av Peisistratos; alle var forsøk på å ta den politiske makten ved statskupp. Bortsett fra tempelet Hekatompedon bygde Peisistratos også en port for ankomst kalt Propylaea.^[14] Det synes som om mur med ni porter, Enneapylon («ni innganger»),^[15] hadde blitt bygget rundt den største vannkilden, Klepsydra, den nordvestlige foten.

Et tempel for Athene Polias, byens skytsgudinne, ble reist en gang mellom 570–550 f.Kr. Denne doriske bygningen i kalkstein, hvor det er bevart flere levninger, er referert til som Hekatompedon («hundreføtter»), selve «Ur-Parthenon», eller «Blåskjeggtempelet» etter en skulptur med et slangemenneske med tre kropper på fronton, hvis skjegg var malt mørkt blått. Om dette tempelet erstattet et eldre, eller kun et hellig alter, er ikke kjent. Antagelig ble Hekatompedon bygget der hvor Parthenon nå står.^[16]

Mellom 529–520 f.Kr. ble enda et tempel bygd av Peisistratos, det gamle tempelet for Athene, vanligvis referert til som Arkhaios Neōs (ἀρχαῖος νεώς, «det gamle tempel»). Dette tempelet for Athene Polias ble bygget på fundamentet som har navn etter den tyske arkeologen Wilhelm Dörpfeld,^[17] mellom Erechtheion og det fortsatt stående Parthenon. Arkhaios Neōs ble ødelagt av den persiske invasjonen i 480 f.Kr., men tempelet ble antagelig restaurert i løpet 454 f.Kr. ettersom skatten fra det athenske sjøforbundet ble overført til dets opisthodomos («bakrom»). Tempelet kan ha blitt brent ned i tiden 406/405 f.Kr. ettersom historikeren Xenofon nevner at det gamle tempelet til Athene ble satt i brann, mens geografen Pausanias ikke nevner det i Beskrivelse av Hellas på 100-tallet e.Kr.^[18]

Rundt 500 f.Kr. ble Hekatompedon revet for å gjøre plass til en ny og enda større bygning, «Eldre-Parthenon». Av denne årsak besluttet athenerne å stoppe byggingen av tempelet Olympieion som var assosiert med tyrannen Peisistratos og hans sønner, og isteden brukte kalkstein fra Pireus som var utsett for Olympieion til det «Eldre-Parthenon». For å gjøre plass for det nye tempelet ble sørlige delen av toppen ryddet og gjort flatt ved legge på 8 000 kalksteiner på to tonn, et fundament på 11 meter dyp en del steder, og resten ble fylt med jord holdt på plass av en støttemur. Imidlertid etter seieren ved Marathon i 490 f.Kr. ble planen revidert og det ble benyttet marmor isteden. Fasen med kalkstein er referert til Før-Parthenon I og fasen med marmor som Før-Parthenon II. I 485 f.Kr. ble konstruksjonen stoppet for spare ressurser da Xerxes ble konge av Persia og det synes klart at krig med perserne var nært forstående.^[19] Eldre-Parthenon var fortsatt under bygging da perserne invaderte og herjet byen i 480 f.Kr. Bygningen ble brent og plyndret, sammen med det gamle tempel og praktisk talt annet på Akropolis.^[20][21] Etter krisen med perserne var over ble oppbyggingen av Akropolis gjenopptatt. Athenerne inkorporerte mange arkitektoniske deler av det uferdige tempelet (riflete søyler, triglyfer, metope etc) i det nybygde nordlige ytre muren til Akropolis, hvor de fungerte som et framstående «krigsminne» og kan fortsatt bli sett i dag. Det ble fjernet skrot og bruddstykker på det ødelagte stedet. Statuer, kultobjekter, religiøse ofringer og andre rester ble gravlagt seremonielt i flere dype groper på høyden, og tjente som fyll for et kunstig platå som ble skapt på stedet for det klassiske Parthenon. Disse restene etter perserkrigen er i dag blitt det rikeste arkeologiske funnstedet på Akropolis.^[22]

Perikles’ byggeprogram

Parthenon.

Etter å ha vunnet slaget ved Eurymedon mot perserne I 468 f.Kr. beordret Kimon og Themistokles rekonstruksjonen av de sørlige og nordlige murene av Akropolis. De meste av de betydelige templene, inkludert Parthenon, ble ombygd på ordre av Perikles i Athens såkalte gullalder (460–430 f.Kr.). Feidias, en athensk skulptør, og de kjente arkitektene Iktinos og Kallikrates var ansvarlig for rekonstruksjonen.^[23]

I løpet av 437 f.Kr. begynte arkitekten Mnesikles byggingen av Propylaia, en monumental portal ved den vestlige enden av Akropolis med doriske søyler av marmor fra fjellet Pentelikon, bygget delvis på den gamle propyléerne til Peisistratos.^[24] Disse søyleradene var bortimot ferdig ved 432 f.Kr. og hadde to vinger, den nordlige dekorert med malerier av Polygnotos.^[25] Omtrent på samme tid, sør for Propylaia, begynte byggingen på et lite jonisk tempel for Athene Nike i marmor med fire søyler i fronten, som bevarte det vesentlige i utformingen av et gresk tempel. Etter et avbrudd grunnet peloponneskrigen, ble tempelet ferdig i løpet av tiden Nikiasfreden, en gang mellom 421 og 409 f.Kr.^[26]

Erekhtheion.

Konstruksjonen av det elegante tempelet Erekhtheion i marmor fra Pentelikon i tiden 421–406 f.Kr. var i henhold til en kompleks plan som tok hensyn til den svært ujevne bakken og behovet for å omgå flere helligdommer i området. Inngangen i øst har en rekke med seks joniske søyler. Det var uvanlig at tempelet har to portaler, en ved det nordvestlige hjørnet, løftet av joniske søyler, det andre i sørvest, var støttet av store kvinnelige statuer som søyler, karyatider. Den østlige delen av tempelet var dedisert til Athene Polias, mens den vestlige delen fungerte som kulten for den arkaiske kong Poseidon-Erekhtheus, huset altrene til Hefaistos og Voutos, bror til Erekhtheus. Lite er kjent om den opprinnelige plaen til interiøret som ble ødelagt av en brann allerede på 100-tallet f.Kr. og har siden blitt ombygd flere ganger.^[27][28]

Propylaia.

I løpet av den samme perioden ble det påbegynt en kombinasjon av hellige områder som omfattet templene for Athene Polias, Poseidon, Erekhtheus, Kekrops og hans døtre Herse, Pandrosos og Aglauros, med dens Karyatide (kore-terrasse, terrasse med unge kvinner).^[29] Mellom tempelet til Athene Nike og Parthenon var Brauroneion, helligdommen til Artemis Brauronia, gudinnen som ble representert som en bjørn og dyrket i deme Brauron, en forstad til Athen. I henhold til Pausanias gjorde Praxiteles en statue av tømmer, en xoanon, av gudinnen, og en statue av Artemis i løpet av 300-tallet f.Kr. som begge var i helligdommen.^[30]

Bak Propylaia dominerte Fidias’ enorme bronsestatue av Athene Promakhos («Athene kjempende i frontlinjen»), bygget mellom 450 og 448 f.Kr. Fundamentet var 1,50 meter høy mens den totale høyden på statuen var 9 meter. Gudinnen holdt en lanse med forgylt spiss som kunne bli sett som en refleksjon av mannskapet på skip som rundet Kapp Sounion, Attikas sørlige punkt, 65 km sør for Athen. Hun hadde et enormt skjold ved sin venstre side, senere dekorert av en gravør ved navn Mys.^[31] Bildene som var gravert inn på skjoldet framstilte kampen mellom lapithene og kentaurene.^[32] Andre monumenter som etterlatt bort imot ingenting i dag er Khalkotheke, Pandroseion (helligdom dedisert gudinnen Pandrosos), Pandions helligdom. Athenes alter, Zevs Polieos’ helligdom, og fra romersk tid det sirkulære tempelet for Augustus og Roma.^[33]

Hellenistisk og romersk tid

Den rekonstruerte stoa til Attalos.

I løpet av hellenistisk og romersk tid ble mange av de eksisterende bygningene på Akropolis restaurert grunnet skader fra alder og tidvis også fra krig.^[34] Monumenter for utenlandske konger ble reist, mest kjent er de av attaliddynastiets konger av Pergamon, Attalos II (foran det nordvestlige hjørnet av Parthenon) og Eumenes II foran Propylaia. Disse ble dedisert på nytt under Romerriket til Augustus (identifikasjonen er noe usikker, kanskje for Claudius?) og Agrippa.^[35] Eumenes var også ansvarlig for konstruksjonen av en stoa på den sørlige skråningen, ikke ulik den til Attalos i Athens agora nedenfor.^[36]

I tiden for det julo-claudiske dynasti ble tempelet for Roma og Augustus, et lite, rundt byggverk, omtrent 23 meter fra Parthenon, det siste betydningsfull konstruksjonen i antikken satt opp på Akropolis.^[37] På omtrent samme tid, på den nordlige skråningen, ble det funnet en helligdom i en grotte hvor arkontene dediserte til Apollon da de tok sin posisjon. Det lå ved siden av en grotte som hadde vært dedisert til Pan siden klassisk tid.^[38] I løpet av 161 e.Kr. bygde den gresk-romerske aristokraten Herodes Atticus sitt store friluftsteater Odean på sletten på sørsiden. Det ble ødelagt av en invasjon av germansktalende herulere et århundre senere, men ble rekonstruert på 1950-tallet.^[39]

I løpet av 200-tallet e.Kr., under trusselen fra en invasjon fra herulerne, ble det gjort reparasjoner til Akropolis’ murer, og den såkalte Beulé-porten ble bygget for å begrense ankomsten foran Propylaia, således gjøre om Akropolis til en festning.^[34]

Bysantinsk, latinsk, og osmansk tid

Idealisert rekonstruksjon av Akropolis og Areios Pagos, maleri av Leo von Klenze, 1846.

I den bysantinske tiden ble Parthenon benyttet som en kirke, dedisert til jomfru Maria.^[40] I det latinske hertugdømmet Athen fungerte Akropolis som byens administrative senter med Parthenon som dens katedral, og Propylaia ble en del av hertugens palass.^[41] Et stort tårn ble lagt til, «Frankopyrgos», det frankiske tårn, men ble revet på 1800-tallet.^[42]

Da det muslimske osmanske rike (dagens Tyrkia) erobret Hellas ble Parthenon omgjort til militært hovedkvarter,^[43] og Erekhtheum ble omgjort til muslimske guvernørens private harem. Bygningene på Akropolis fikk betydelig skade under republikken Venezias beleiring i 1687 under Moreakrigen (den sjette osmansk-venetianske krigen). Parthenon ble benyttet til å lagre krutt, og ble truffet av et artilleriskudd og eksploderte, noe som førte til store skader på bygningene.^[44]

I de påfølgende årene var det omfattende menneskelig aktivitet på Akropolis, og det ble reist mange ulike bygninger midt blant de klassiske monumentene. Det dominerende trekket i den osmanske perioden var å bygge en moské på innsiden av Parthenon, komplett med en minaret (høyt tårn) som sto i kontrast til omgivelsene.

Akropolis ble beleiret tre ganger under den greske selvstendighetskrigen (1821–1829); to av beleiringene ble utført av grekerne i tiden 1821–1822, og en av osmanerne i 1826-1827. Et ny brystvern oppkalt etter den greske frihetshelten Odysseas Androutsos ble bygget av grekerne mellom 1822 og 1825 for å beskytte at de nylig hadde gjenoppdaget vannkilden Klepsydra som ble festningen eneste kilde til ferskvann.

Etter at Hellas ble fritt og uavhengig ble de fleste strukturene fra de bysantinske, frankiske og osmanske periodene fjernet fra stedet for å gjenopprette stedet og monumentene i deres opprinnelige form, fri for senere tilfeldige «tillegg».^[45]

Arkeologiske levninger

Levninger av Dionysosteateret per 2007

Inngangen til Akropolis var en monumental port kalt Propylaia. I sør for inngangen er det lille tempelet til seiergudinnen Athene Nike. I midten av Akropolis ruver Parthenon, tempelet til Athene Parthenos («Athene jomfruen»). I øst for inngangen og nord for Parthenon er tempelet kjent som Erekhtheum. Sør for plattformen som utgjør toppen av Akropolis er det også levninger av det antikke Dionysosteateret. Noen få hundre meter unna er det nå delvis rekonstruerte teateret Odeon til Herodes Atticus.^[46]

Alle de antikke enkeltobjektene er lagret i Akropolismuseet, som ble formelt åpnet i 2009. Det står på den sørlige skråningen, 280 meter fra Parthenon.^[47]

Akropolis planområde

Beliggenhet for de betydeligste arkeologiske stedene på Akropolis:

• Parthenon
• Det gamle tempelet til Athene
• Erekhtheion
• Statue av Athene Promakhos
• Propylaia
• Tempelet til Athene Nike
• Eleusinion
• Helligdommen til Artemis Brauronia eller Brauroneion
• Khalkotheke
• Pandroseion
• Arrephorion
• Alteret til Athene Polias
• Helligdommen til Zevs Polieos
• Helligdommen til Pandion
• Odeon til Herodes Atticus
• Stoa til Eumenes
• Helligdommen til Asklepios eller Asclepieion
• Teateret til Dionysos Eleuthereos
• Odeon til Perikles
• Temenos til Dionysos Eleuthereos
• Aglaureion

Akropolis’ restaureringsprosjekt

Utsyn østover mot Akropolis under bygging sommeren 2014.

Akropolis’ restaureringsprosjekt begynte i 1975, men i 2017 ble det stoppet bortimot fullstendig. Hensikten med restaureringen var å reversere århundrer med forfall, effekter av forurensning, ødeleggelse av militær bruk, og tidigere tiders dårlige eller feilaktige restaureringer. Prosjektet omfattet samling og identifisering av alle steinfragmenter, selv de små, fra Akropolis og dens skråninger rundt og forsøke å restaurere så mye som mulig ved å bruke den opprinnelige materialet (anastylosis) og med sparsommelig bruk av ny marmor fra Pentelikonfjellet hvor det var nødvendig. All restaurering ble gjort med bruk av nagler av titanium og designet for å være fullstendig reverserbart i tilfelle framtidige eksperter skulle ha grunner til endre ting. En kombinasjon av ypperste moderne teknologi og omfattende forskning og ny anvendelse av antikkens teknikker ble benyttet.^[48]

Parthenons søylerad, i stor grad ødelagt av artilleriangrep og osmansk kruttlager på 1600-tallet, har blitt restaurert hvor mange feilaktige søyler til sist blitt riktig plassert. Taket og gulvet på Propylaia har blitt delvis restaurert med seksjoner av taket med ny marmor og dekorert med innlegg i blått og gull, slik som det opprinnelig var.^[48] Restaureringen av tempelet til Atene Nike ble fullført i 2010.^[49]

Totalt har 2 675 tonn blitt restaurert, hvorav 686 stein har blitt samlet sammen fra fragmenter av de opprinnelige, 905 er bedret og flikket med ny marmor, og 186 deler ble laget helt på nytt fra ny marmor. Totalt har 530 kubikkmeter med marmor blitt benyttet.^[50]

Kulturell betydning

Hvert fjerde år hadde antikkens athenere en festival kalt Panathenaia som rivaliserte de olympiske leker i popularitet. I løpet av festivalen gikk en prosesjon (antatt avbildet på Parthenonfrisen) gjennom byen via Panathenske vei og kulminerte på Akropolis. Der ble en kappe av vevd ull (peplos) lagt på enten statuen av Athene Polias i Erekhtheion (i løpet av regulær Panathenaia) eller på statuen til Athene Parthenos i Parthenon (i løpet av den store Panathenaia, som ble holdt hvert fjerde år).^[51]

I den senere tradisjon til Vestens sivilisasjon og klassiske fornyelse, har Akropolis, i det minste fra midten av 1700-tallet og framover, ofte ble løftet fram som et nøkkelsymbol på den greske kulturarv og som det fremste fra antikkens Hellas.

Referanser

1. acro-. (n.d.). På gresk akropolis betyr "høyeste by". The American Heritage Dictionary of the English Language, 4. utg., fra Dictionary.com. Sitat: «From Greek akros, extreme; see ak- in Indo-European roots.»
2. «Kekrops - Athenian King of Greek Mythology», Theoi.com
3. Hurwit (2004), s. 87
4. «History» Arkivert 24. oktober 2019 hos Wayback Machine., Odysseus.
5. Reeves, Nicholas; Williams, Dyfri (vår-sommer 2007): «The Parthenon in Ruins», British Museum Magazine 57, s. 36-38. Arkivert fra originalen den 6. august 2009 hos Wayback Machine.
6. Castleden, Rodney (2005): Mycenaeans, Routledge, ISBN 978-1-134-22782-2, s. 64–.
7. Hurwit (2000), s. 74-75.
8. ἔμπλεκτος, Liddell, Henry George; Scott, Robert: A Greek-English Lexicon, hos Perseus Digital Library
9. Homer: Odysseen, 7.81
10. Papachatzis, Nicolaos (1989): «The Cult of Erechtheus and Athena on the Acropolis of Athens» (PDF), Kernos. Revue internationale et pluridisciplinaire de religion grecque antique 2, DOI: 10.4000/kernos.247, ISSN: 2034-7871
11. Hurwit (2000), s. 78.
12. «The springs and fountains of the Acropolis hill», Hydria Project. Arkivert fra originalen den 28. juli 2013 hos Wayback Machine
13. Pomeroy, Sarah B. (1999): Ancient Greece: A Political, Social, and Cultural History. Oxford University Press, ISBN 978-0-19-509742-9, s. 163–.
14. Starr, Chester G.: «Peisistratos», Encyclopædia Britannica.
15. «Acropolis fortification wall» Arkivert 28. november 2012 hos Wayback Machine., Odysseus.
16. Hurwit (2000), s. 111.
17. Hurwit (2000), s. 121.
18. Αρχαίος Ναός της Αθηνάς, (529-520, ίσως με προγενέστερη φάση περί το 570 π.Χ.) («Det gamle tempelet til Athene»)
19. Korres, Manolis: «Topographic Issues of the Acropolis», Archaeology of the City of Athens
20. "Athens, Pre-Parthenon (Building)", Perseus Digital Library
21. Dörpfeld, Wilhelm (1892): Der aeltere Parthenon, Athen. Mitt, XVII, s. 158–189
22. Kavvadias, Panagiotis, Kawerau, Georg (1906): Die Ausgrabung der Akropolis vom Jahre 1885 bis zum Jahre 1890, Athen
23. «Ictinus and Callicrates with Phidias», Architecture Week.
24. Maré, Estelle Alma (2008): «Mnesikles: the second architect on the Athenian Acropolis» Arkivert 11. oktober 2014 hos Wayback Machine. (PDF), SAJAH 23 (2), Tswahne University of Technology, Pretoria, ISSN 0258-3542, s. 1–13
25. McCulloch, John Ramsay (1841): A Dictionary, Geographical, Statistical, and Historical, Longman, Orme, Brown, Green and Longmans. s. 205–.
26. Mark, Ira S. (1993): The Sanctuary of Athena Nike in Athens: Architectural Stages and Chronology, ASCSA, ISBN 978-0-87661-526-3, s. 72–.
27. Sakoulas, Thomas: «Erechtheion», Ancient-Greece.org.
28. Venieri: «Erechtheion» Arkivert 29. november 2014 hos Wayback Machine., Odysseus.
29. ««The Acropolis of Athens»». Arkivert fra originalen 2. april 2012. Besøkt 16. oktober 2018. 
30. «The Sanctuary of Artemis Brauronia» Arkivert 24. september 2020 hos Wayback Machine., Acropolis Museum.
31. «Athena Promachos», Bulletin of the Institute of Classical Studies. 56. 2013, via Wiley Online Library.
32. Mikalson, Jon D. (2011): Ancient Greek Religion, John Wiley & Sons, ISBN 978-1-4443-5819-3, s. 73–.
33. Brouskarē, Maria S. (1997): The monuments of the Acropolis, Ministry of Culture, Archeological Receipts Fund. ISBN 978-960-214-158-8, s. 56-57
34. ^ Travlos, John (1971): Pictorial Dictionary of Ancient Athens, London: Thames and Hudson, s. 54.
35. Hurwit (2000), s. 278
36. «The Stoa of Eumenes», The Acropolis of Athens. Greek Thesaurus.
37. Hurwit (2000), s. 279.
38. Nulton, Peter (2003): «The Sanctuary of Apollo Hypoakraios and Imperial Athens», Archaeologia Transatlantica XXI
39. Steves, Rick (2011): Rick Steves' Greece: Athens & the Peloponnese, Avalon Travel, ISBN 978-1-61238-060-5, s. 115–.
40. «The Partenon», Ancient Greece
41. Melton, J. Gordon; Baumann, Martin (21. september 2010): Religions of the World, Second Edition: A Comprehensive Encyclopedia of Beliefs and Practices, ABC-CLIO, ISBN 978-1-59884-204-3, s. 233–.
42. Neils, Jenifer (5. september 2005): The Parthenon: From Antiquity to the Present, Cambridge University Press, ISBN 978-0-521-82093-6, s. 346–.
43. «History of the Acropolis of Athens» Arkivert 24. oktober 2019 hos Wayback Machine., Hellenistic ministry of culture
44. «Acropolis, Athens: Long description», UNESCO
45. Reeves, Nicholas; Williams, Dyfri (2007): «The Parthenon in Ruins», British Museum Magazine, 57, s. 36–38. Arkivert fra originalen den 6. august 2009 hos Wayback Machine.
46. Hadingham, Evan (Februar 2008): "Unlocking Mysteries of the Parthenon" Arkivert 4. november 2013 hos Wayback Machine., Smithsonian.
47. «The Acropolis Museum»
48. ^ Mallouchou-Tufano, Fani: «The Restoration of the Athenian Acropolis» (PDF), University of Michigan. Arkivert fra originalen (PDF) den 2. desember 2012 hos Wayback Machine
49. «2010 – 2011, The progress of restoration on the Acropolis» Arkivert 20. august 2018 hos Wayback Machine. (PDF), The Acropolis Restoration News, juli 2011.
50. Ioannidou, Maria: «Acropolis Restoration Project-Lecture», Acropolis Restoration Service, Columbia University.
51. «Panathenaic Festical». Arkivert fra originalen den 27. april 2012

Litteratur

• Andronicos, Manolis (2005): The Acropolis. Ekdotike Athenon S.A. ISBN 9789602130063.
• Bouras, Charalampos; Ioannidou, Maria; Jenkins, Ian (2012): Acropolis Restored. British Museum Press. ISBN 978-0861591879.
• Brouskarē, Maria S. (1997): The monuments of the Acropolis. Ministry of Culture, Archeological Receipts Fund. ISBN 978-960-214-158-8.
• Economakis, Richard; Bettella, Mario (2010): Acropolis: Ancient Cities. Artmedia Press. ISBN 9781902889061.
• Goette, Hans Rupprecht (2001): Athens, Attica and the Megarid: An Archaeological Guide. London and New York: Routledge.
• Harris, Diane. (1995): The Treasures of the Parthenon and Erechtheion. New York: Oxford Univ. Press.
• Hurwit, Jeffrey M. (2000): The Athenian Acropolis: History, Mythology, and Archaeology from the Neolithic Era to the Present. Cambridge University Press. ISBN 978-0521428347.
• Hurwit, Jeffrey M. (2004): The Acropolis in the Age of Pericles. Cambridge University Press. ISBN 978-0521527408
• Keesling, Catherine M. (2008): The Votive Statues of the Athenian Acropolis. Cambridge University Press. ISBN 9780521071260.
• Miller, Walter (2009): A History of the Akropolis of Athens. Gorgias Press. ISBN 978-1607244981.
• Neils, Jenifer (2005): The Parthenon: From Antiquity to the Present. Cambridge University Press. ISBN 978-0-521-82093-6.
• Neils, Jenifer, red. (1996): Worshipping Athena: Panathenaia and Parthenon. Madison: Univ. of Wisconsin Press.
• Pollitt, Jerome J. (1990): The Art of Ancient Greece: Sources and Documents. New York: Cambridge University Press.
• Rhodes, Robin Francis (1995): Architecture and Meaning on the Athenian Acropolis. Cambridge University Press. ISBN 978-0521469814.
• Shuter, Jane (1999): The Acropolis. Heinemann Library. ISBN 978-1575728551.
• Servi, Katerina (2011): The Acropolis: The Acropolis Museum. Ekdotike Athenon. ISBN 978-9602134528.
• Tanaka, Michitaro (1978): The Acropolis. Kodansha America, Inc. ISBN 978-0870110856.

Eksterne lenker

• The Acropolis of Athens, nettstedet til greske myndigheter
• A Historical Account of the Acropolis, historisk redegjørelse
• The Acropolis of Athens, guide
• The Acropolis Restoration Project, nettstedet til greske myndigheter
• Acropolis, virtuell tur med kart og kompass