Nea Moni (gresk: Νέα Μονή, bokstavelig «Det nye kloster») er et gresk-ortodokskloster fra 1000-tallet på den greske øya Khíos. Det er lokalisert på fjellet Provateio Oros i det indre av øya, rundt 15 km fra byen Khíos. Klosteret er kjent for mosaikker, som sammen med de ved Dafniklosteret og Hosios Loukas, er blant de fineste eksemplene på «makedonsk renessansekunst» i Hellas. Dette var en del av det som er karakterisert som «den andre gullalderen i bysantinsk kunst».[1] Av den grunn ble Nea Moni listet som en del av verdensarven av UNESCO i 1990. I henhold til begrunnelsen, disse klostrene med deres beundringsverdig mosaikker på en gullbakgrunn, unike kunstneriske prestasjoner, og på dette grunnlag alene for disse ubestridelige mesterverk av bysantinsk kunst, kunne ha vært inkludert i verdensarvlisten ved dets egne fortjeneste.»[1]
Historie
Mosaikk i klosterkirken.
Klosteret ble bygget på midten av 1000-tallet av den bysantinske keiser Konstantin IX Monomakos og hans hustru keiserinne Zoë Porfyrogenita. I henhold til tradisjonen ble det bygget på en lokalisering hvor tre munker, Nikitas, Ioannes og Iosif, på mirakuløst vis fant et ikon av jomfru Maria hengende på gren fra en myrtbusk.[2] På den tiden var Konstantin i landsforvisning på naboøya Lesbos, og munkene besøkte ham og fortalte om sin visjon om at han ville bli keiser. Konstantin lovte å bygge en kirke om det stemte. Og faktisk, i 1042 ble han keiser, og i takknemlighet begynte han å bygge klosteret, dedikert til Theotokos («Gudeføderske», Jesu mor).[2] Hovedkirken, katholikon, ble innviet i 1049, og hele komplekset ble fullført i 1055 etter Konstantins død.[3]
Klosteret ble tidlig gitt privilegier: en gyllen bulle i juli 1049 hvor Konstantin bevilget klosteret all hodeskatt fra jøder på øya Khíos, og adskilte klosteret fra enhver annen kirkelig eller sekulær overherredømme.[4] Som resultat av bevilgninger på eiendommer, unntak av skatt og andre privilegier fra senere keisere, hadde klosteret naturlig nok en blomsrtingstid i den bysantinske perioden.[3] I århundrenes løp samlet klosteret betydelige rikdommer og ble et av de rikeste klostrene i Egeerhavet. Ved dens høydepunkt rundt 1300 utgjorde dens eiendommer en tredjedel av Khíos og det er beregnet det var opp til 800 munker som tilhørte det.[2]
Den påfølgende underkastelsen av adelsrepublikken Genova reduserte dens rikdom, men klosteret fikk ny blomstring under den osmanske tidsalder da det ble underlagt direkte under patriarken av Konstantinopel, og fikk samtidig betydelig selvstyre. Den reisende Samuel Purchas på slutten av 1500-tallet fortalte at den da hadde rundt 200 munker og at «alene i hele Hellas hadde rettigheten til å bruke kirkeklokker.» I løpet av 1600-tallet minsket antallet munker ytterligere, men forbedret seg i løpet av det neste århundret. Patriarken i Jerusalem, Chrysanthos Notaras, og den franske presten Michel Fourmont, som besøkte klosteret i 1725 og 1729, kommenterte det store antallet munker, kvantiteten av relikvier som ble bevart, og kirkens dekorasjon og skjønnhet.[5][6]
Klosterets nedgang begynte med ødeleggelsen av Khíos i 1822 av osmanernes muslimske soldater under den greske uavhengighetskrigen. Klosteret ble plyndret og herjet, og klarte aldri å gjenskape sin tidligere storhet. I 1881 førte et jordskjelv til ytterligere ødeleggelser av hovedkirken, dens kuppel raste sammen og flere andre bygninger, som klokketårnet fra 1512, ble ødelagte.[3] I 1952, grunnet mangelen på munker, ble Nea Moni omgjort til et nonnekloster. I henhold til folketellingen i 2001 var det bebodd av tre nonner.
Klosterkomplekset dekker et område på omtrentlig 17,000 m2 og består av en hovedkirke, katholikon, to mindre kirker (dedikert til det hellige kors og til sankt Panteleimon), spisesal («trapeza»), munkenes celler («kelia»), hall for montagelse, triklinon, og en underjordisk vannsisterne («kinsterna»). Komplekset er omgitt av en mur, den opprinnelige bysantinske muren ble ødelagt i 1822, og i det nordvestlige hjørnet står et forsvarstårn, i tidligere tider også benyttet som bibliotek.[2] I tillegg, utenfor murene og i nærheten av munkenes gravlund, er det et lite kapell dedikert til evangelisten Lukas.[3]
Katholikon er klosteret fremste bygning, dedikert til jomfru Maria.[2] Det er sammensatt av hovedkirken, esonarthex og exonarthex , og omgitt av tromper (nisjeaktige hvelvinger). Hovedkirken har en åttekantet form, den såkalte insulære type, funnet på Khíos og Kypros. Selv alle seksjoner er datert til 1000-tallet, fikk kirken betydelige skader i 1822 og 1881 med det resultat at i dens nåværende restaurerte form adskiller den seg fra den opprinnelige. Klokketårnet ble bygget på nytt i 1900 og erstattet den ødelagte fra 1512.[3] Opprinnelig ble levningene av de tre grunnleggerne oppbevart i exonarthex, men det meste av disse ble ødelagt under herjingene i 1822.[2]
Sammen med katholikon er den eneste gjenværende bygningene fra 1000-tallet den delvis ødelagte tårnet, kapellet til sankt Lukas, cisternen og deler av trapeza.[2] Munkenes celler, det meste i ruiner, er datert til de italienske periodene. Et lite museum, som ble åpnet i 1992, er etablert nordvest for katholikon og huser en renovert celle. Det meste av gjenstandene som er stilt ut er hovedsakelig fra 1800-tallet.[7]
.jpg)
.jpg)
