Kimons mor var Hegesipyle, datter av kong Oloros av Thrakia. Miltiades, Kimons far døde i fengsel fordi han ikke klarte å betale boten som ble lagt på ham. Kimon arvet boten, og Kallias, en rik athener, betalte den slik at denne kunne gifte seg med Kimons søster Elpinike.
Ifølge Plutark skal Kimon ha vært «like modig som Miltiades, like intelligent som Themistokles og mer rettferdig enn begge menn.» Kimon ble stadig rikere og levde luksøriøst, men skal også ha vært svært generøs med folket. Han åpnet sitt hjem for alle og gav mat til de som var sultne. I tillegg tok han bort gjerdene fra markene sine slik at enhver kunne spise av fruktene. Deler av de lange murene som en gang omringet Athen, ble finansiert av Kimon. Fysisk var Kimon rungende, og det ble sagt at han kunne fylle et rom med sitt nærvær.
Militær og politisk karriere
De to greske rivaliserende bystane Athen og Sparta var alliert mot Persia under perserkrigene mellom 500 og 449 f.Kr. Kimon var svært prospartansk og trodde på et dualitisk hegemoni. Han var oligark og støttet konstitusjonen til Kleisthenes som distribuerte makten blant den øvre og midtre hoplittklassen. Kimon deltok i perserkrigene og ifølge Plutark, «i alle de kvaliteter som krigen krevde, var han fullt på høyde med Themistokles og sin egen far Miltiades.» Kimon utmerket seg i slaget ved Salamis.
Kimon gikk inn i politikken i Aristeides' stab i Bysantium. Det var under Aristeides at Kimon modnet. Han gikk inn i politikken i Athen da folket begynte å bli lei av Themistokles, på grunn av dette hevet de Kimon til de høyeste embetene i staten. Da Xerxes Is styrker ankom i 480, bestemte Themistokles at Athen skulle evakueres for å primært kunne støtte seg på marinen. Det var Kimon som ledet en prosesjon av ungdommer opp til tempelet til Athene for å brenne sine hestetøyler som et offer og for å innrullere seg etterpå i marinen. Kimon erobret i 475 Skyros for Athen og vant dermed athenernes hjerter ved å hevne Thesevs' død. Ifølge en legende hadde Lykomedes av Skyros kastet Thesevs utenfor en klippe etter at han ble upopulær i Athen. Kimon fant en grav med ben som skal ha vært Thesevs og han bar disse i triumf til Athen.
I årene mellom ostrakismen til Themistokles i 472 og da han selv mistet prestisjen i 461, var Kimon den mest innflytelsesrike athener. Han trodde fast på vekst i athensk makt gjennom ekspansjon i Egeerhavet, og han ledet mellom 478 og 461 styrkene til det athenske sjøforbundet mot Persia. Han lyktes stort sett i å kaste ut det persiske nærværet fra Egeerhavet og innsatte athensk kontroll. Kimon var dermed en avgjørende faktor i den athenske evnen til å ta kontrollen bort fra spartanerne. Videre førte Kimons politikk til forvandlingen fra et delisk forbund til et athensk imperium. Medlemmer som en gang ble regnet som allierte ble presset til å bli skattebetalere.
Sparta ble utsatt for et jordskjelv i 464, og helotene gjorde opprør. Kimon ledet 4000 athenske hoplitter for å hjelpe spartanerne. Spartanerne i 462 om athensk hjelp med nok et helotopprør. Men spartanerne var overrasket og bekymret over athenernes mot og snudde flåten sin. Athenerne var rasende på Sparta og tok dette særlig ut på Kimon som ble sendt i eksil i 461.
Han ble dømt til eksil for ti år, men ble kalt tilbake til Athen tidligere enn dette da han det var behov for hans tjenester i bekjempelsen av en peloponnesisk invasjon. Kimons eksil ble omgjort av Perikles, en av hans hovedmotstandere.
Kimon ønsket å se Persias makt brutt, og han fastholdt denne målsetningen til han døde. Da han kom tilbake i 451, fikk han tillatelse fra forsamlingen om å sette i gang et felttog for å frigjøre Kypros fra det persiske riket. Men Kimon døde rundt 450 mens han beleiret Citium undet slaget ved Kypros. Felttoget ble snart oppgitt.
Selv på sitt dødsleie la han planer mot sine fiender ved å be dem som var til stede om å skjule hans døde både fra allierte og persere. Hans mannskap ble ført tilbake i sikkerhet «under Kimons kommando» som da hadde vært død i tretti dager.
Plutark (1989): Life of Kimon. (overs. A. Blamire) London: Institute of Classical Studies, Univ. of London. ISBN 0-900587-57-1.
Plutark (1960): The Rise and Fall of Athens: Nine Greek Lives. (overs. Ian Scott-Kilvert) Baltimore: Penguin Books.
Thukydides (1999). Peloponneserkrigen. Oslo: Aschehoug i samarbeid med Fondet for Thorleif Dahls kulturbibliotek og Det norske akademi for sprog og litteratur. ISBN8203181511.
Moderne litteratur
Burn, A. R. (1948): Pericles and Athens. London: English Universities Press.
Kagan, Donald (1969): The outbreak of the Peloponnesian war. Ithaca: Cornell University Press. ISBN 0-8014-0501-7.
Laistner, M. L. W. (1957): A History of the Greek World from 479 to 323 BC. London: Methuen.
McGregor, Malcolm F. (1987): The Athenians and their empire. Vancouver: University of British Columbia Press. ISBN 0-7748-0269-3.
Meiggs, Russell (1973): The Athenian empire. Oxford: Clarendon Press. ISBN 0-19-814296-X.
Sealey, Raphael (1976): A History of the Greek City States, c 700-338 BC. Berkeley: University of California Press.
