Det julo-claudiske dynasti henviser til de fem første keiserne i Romerriket: Augustus, Tiberius, Caligula, Claudius og Nero[1]. De hersket fra 27 f.Kr til 68, da den siste i rekken, Nero ble tvunget til å begå selvmord.[2] Navnet på slekten kommer av at medlemmene av dynastiet har sitt utspring i to patrisiske slekter, Julius og Claudius. Stamfaren, CæsarAugustus, var en Julo gjennom adopsjon av hans grandonkel, Julius Cæsar. Augustus stesønn, Tiberius, som han adopterte som sin arving, var av claudisk slekt. De siste tre julo-claudiske keiserne, Caligula, Claudius og Nero, var alle av forent i julo-claudisk slektskap.
Tiltredelse til keisertronen i form av primogenitur (far-til-sønn), er bemerkelsesverdig fraværende i historien til det julo-claudiske dynasti. Verken Augustus, Caligula eller Nero ble far til en arving og legitim sønn; Tiberius’ egen sønn, Drusus, døde før ham; kun Claudius fikk en sønn som levde ved hans død, Britannicus, men Claudius valgte å fremme sin adoptivsønn Nero som sin etterfølger til tronen. Adopsjon ble til sist virkemiddelet for etterfølgelse. Augustus var selv en adoptert sønn av den romerske diktatoren Julius Cæsar, og Augustus adopterte Tiberius som sin sønn og arving. Tiberius på sin side adopterte Germanicus, far til Caligula, som adopterte Tiberius Gemellus, men henrettet kort tid senere. Claudius adopterte Nero, som manglet både en naturlig og en adoptert sønn, førte til at styret til det julo-claudiske dynasti ble avsluttet ved hans egen påtvungne død.[3]
Samtidens historikere som behandlet denne perioden — i hovedsak Suetonius (ca. 69 – etter 122 e.Kr.) og Tacitus (ca. 56 – etter 117 e.Kr.) — skrev generelt i negative vendinger om deres styre. Tacitus skrev om historiografien for de julo-claudiske keisere: «Historiene til Tiberius, Caius, Claudius, og Nero, mens de satt med makten, ble forfalsket gjennom skrekkvelde, og etter at de var døde ble de skrevet under irritasjonen av nylig hat.»[4] I ettertid har det blitt innsett at Roma nådde høyden av sin makt og rikdom; den kan bli vurdert som en gullalder for romersk litteratur og kunstarter, men det var også en periode av ekstrem keiserlig ødselhet. De julo-claudiske keisere var romerske adelige med en imponerende slekt, men deres opptatthet av idealene og livsstilen til det gamle aristokratiet førte til konflikter mellom egeninteresser og plikter. De verdsatte minnet av den romerske republikken og ønsket å involvere senatet og den romerske adelen i styringen av riket. Over tid ble det stadig mer umulig og førte til at senatet degenererte, mistet makt og sin effektive rolle. Isteden ble andre adelige henrettet etter anklager og dom for forræderi og konspirasjoner, samt at keisermakten ble mer dominerende ved at den knyttet til seg offiserer fra lavadelen (equites) og frimenn. Keiserens reelle makt hvilte til sist på den romerske hæren som keiseren selv var øverstkommanderende for. Hæren ikke bare sikret keiserens makt i Roma, men opprettholdt også fred og framgang i distriktene.[5]
^Det er en del variasjon i denne anvendelsen; i streng kronologisk kontekst, kan det være nyttig å skille mellom det lange styret til Augustus og hans claudiske etterfølgere, de fire som styrte til sammen like lenge som Augustus gjorde alene.
