Sverige vant mesterskapet for andre år på rad og ellevte gang i historien etter å ha slått Sveits 3–2 på straffeslag i finalen. Sveits ledet to ganger i selve kampen, og åpnet best i straffekonkurransen.[1]Sven Andrighetto scoret på Sveits sitt første forsøk før Oliver Ekman-Larsson scoret på svenskenes tredje forsøk. Filip Forsberg ordnet svensk scoring før Anders Nilsson reddet straffen til Nino Niederreiter og sikret svensk seier.[1] Finalen var en gjentagelse av VM-finalen i 2013.[2] Sveitseren spilte sin tredje finale i historien og vant sitt andre VM-sølv siden 2013, og styrket dermed signalet om at Sveits som hockeynasjon var på fremgang og nærmet seg de såkalte «Big Six».[3]USA tok bronsen etter å ha slått Canada 4–1 i bronsefinale. USAs Patrick Kane ble turneringens poengkonge med 20 målpoeng og turneringens mest verdifulle spiller (MVP).[4][5]
Danmark, med fem av sju NHL-stjerner i troppen (Frederik Andersen, Oliver Bjorkstrand, Mikkel Bødker, Jannik Hansen og Frans Nielsen), overrasket positivt både sportslig og organisatorisk på hjemmebane.[8][9] Med mål om å nå kvartfinalen slo de Tyskland 3–2 etter straffeslag i åpningskampen, valset over erkerivalen Norge 3–0, og sørget for en av turneringens store skreller da de slo stormakten Finland 3–2.[10][11][12] Men kvartfinalehåpet røk på skuffende vis da de tapte 0–1 til Latvia i siste gruppespillskamp.[13] Innen turneringen var det bekymringer og skepsis til Danmark som førstegangsvert, men turneringen ble en stor suksess.[14] Med et tilskuertall på 526 297 og 353 370 solgte billetter var turneringen det sjuende mest besøkte mesterskapet i historien.[15] Turneringen ga turismeinntekter for 967 millioner DKK, og Danmarks Ishockey Union (DIU) kunne innkassere ett overskudd på nesten 14 millioner DKK.[16]
Sett med norske øyne var turneringen en skuffelse selv om de klarte å forbli i toppdivisjonen. Norge måtte klare seg uten flere store profiler i turneringen og stilte med et svekket lag med sju VM-debutanter.[17] Etter fire strake tap og kun tre poeng på seks kamper var laget i fare for å rykke ned til VM 1. divisjon gruppe A. Landslagstrener Petter Thoresen måtte tåle kritikk underveis i mesterskapet – og særlig etter tapet til Danmark – for lagets dårlige prestasjoner og for laguttaket.[18] Den siste kampen mot Sør-Korea var en ren nedrykksfinale hvor Norge ville forbli i toppdivisjonen med seier i enten ordinær tid eller etter spilleforlengelse.[19] Norge vant 3–0 over Sør-Korea og reddet dermed plassen i toppdivisjonen. En sørkoreansk scoring 50 sekunder ut i første periode sjokkerte nordmennene, men scoringen ble annullert etter at Thoresen tok en «coach's challenge» og videodømming konkluderte at sørkoreanerne var skyldig i interference mot den norske målvakten. Tre scoringer av Tobias Lindström, Thomas Valkvæ Olsen og Jonas Holøs sikret norsk seier.[20][21][22]
Nyopprykkede Sør-Korea, som spilte i toppdivisjonen for første gang noensinne, rykket ned til VM 1. divisjon gruppe A etter sju strake tap.[20]Belarus slet med intern uro og hadde et skuffende mesterskap. [23] Etter en dårlig start på turneringen med tre strake tap til Sverige (0–5), Frankrike (2–6) og Russland (0–6) var det stort press på Belarus for deres tilværelse blant eliten. Landslagstrener Dave Lewis ble sparket midt i turneringen og assistenttrener Sergei Pushkov overtok, men dette var ikke nok for å redde laget.[24] Etter 14 år i toppdivisjonen gikk Belarus på sju strake tap og rykket ned til 1. divisjon gruppe A.[23]
Valg av vertsnasjon
Søknadsfristen for vertskapet utløp den 1. september 2013. To land hadde lagt inn bud:[25]
Danmark har ikke vært vertskap for VM i ishockey tidligere. Danmark var (per 2014) den høyest rangerte nasjonen på IIHFs verdensranking som ikke hadde arrangert en VM-turnering på høyeste nivå, men hadde tidlere vært vertsnasjon for B-VM (1994 og 1999) og C-VM (1977, 1987 og 1991). Foreslåtte arenaer var den nye Royal Arena i København og Jyske Bank Boxen i Herning.
Latvia arrangerte VM i ishockey for første gang i 2006. Foreslåtte arenaer var Arēna Rīga og en ny sekundær arena som skulle bygges.
Danmark ble tildelt mesterskapet 23. mai 2014 ved IIHFs årskongress i Minsk etter én avstemningsrunde. Budet til Danmark fikk 95 stemmer, mens søknaden til Latvia fikk 12.[26]
I gruppespillet vil 16 lag fordelt på 2 grupper (med 8 lag i hver) spille syv gruppespillskamper mot på forhånd kjente motstandere. Med seier i regulær spilletid vil laget ta 3 poeng, med seier på overtid eller etter straffer vil laget ta 2 poeng og med tap på enten overtid eller straffer ta 1 poeng. Tap i regulær spilletid gir null poeng.[27]
Hvis to lag har like mange poeng, er det innbyrdes oppgjør som er avgjørende. Hvis flere enn 2 lag har like mange poeng avgjøres det ut fra en intern tabell, hvor kun poengene fra deres innbyrdes kamper teller. Følgende kriterer avgjør hvilket av lagene som er best rangert:
Flest poeng.
Beste målforskjell.
Flest antall mål.
Beste resultat mot det nærmeste best rangerte laget utenfor tabellen (1. antall poeng, 2. målforskjell, 3. flest antall mål).
Beste resultat mot det nest best rangerte laget utenfor tabellen (1. antall poeng, 2. målforskjell, 3. flest antall mål).
De fire beste lagene i hver gruppe avanserer til kvartfinale. De lagene som blir sist i sin respektive gruppe rykker ned til divisjon IA for 2015. Lagene som kommer på 5.- til 7.-plass har spilt ferdig i årets turnering.
Overtidsperioden spilles med fire mann på hvert lag, og vinnes når et av lagene scorer et mål («sudden death»). I grunnspillet varer overtidsperioden 5 minutter, i kvart-, semi- og bronsefinale varer den 10 minutter og i finalen 20 minutter. Hvis kampen stadig er uavgjort, avgjøres den på straffeslag, hvor hvert lag velger 3 spillere som skal prøve å score på motstanderens mål på best av 3. Hvis kampen stadig er likt etter de 3 straffeslagene, fortsetter det i sudden death inntil et av lagene scorer (som omtales som «Game Winning Shot», GWS).
På forhånd var det bestemt at Danmark skulle spille sine kamper i Herning mens Sverige skulle spille sine kamper i København (for å tiltrekke seg mange svenske tilskuere fra Øresundsregionen). Da Sverige og Danmark ut fra verdensrankingen for 2017 endte i samme gruppe, skulle landene spille i hver sin gruppe. Arrangørene kunne omrokkere to lag, hvorav mulighetene var å bytte om på Sverige og Finland eller Danmark og Frankrike. Forskjellige kommersielle interesser (blant annet at Russland ville være for liten for Herning, samt at tilskuere fra Finland, Tyskland, Latvia og Norge ville være mere interessert i å reise til Herning enn russerne), valgte de danske arrangørene å bytte om på Danmark og Frankrike.[28][29]
^«Tournament Format» (på engelsk). Tournament Format – Official Website for the 2017 Ice Hockey World Championship. Arkivert fra originalen 2. august 2017. Besøkt 5. mai 2017.
.jpg)
