Det var andre gang Praha arrangerte ishockey-VM (første gang i 1933). Turneringen markerte 30-årsdagen for Det internasjonale ishockeyforbundet (Ligue Internationale de Hockey sur Glace, LIHG), og en spesiell feiring ble avholdt med kjente hockeyspillere fra hele Europa til stede. En årbok ble også produsert for de 22 medlemslandene som dokumenterte hvilke europeiske land som hadde flest ishockeyklubber (Tsjekkoslovakia med 361) og de kunstige isbaner (Storbritannia med 21).
Fjorten lag deltok i VM og ble fordelt på tre innledende grupper – to grupper med fem lag og en gruppe med fire lag. De tre beste lagene fra hver gruppe gikk videre til den andre runden hvor det ble spilt i tre nye grupper med tre lag hver. Ifølge turneringsreglene skulle de tre gruppevinnerne og den beste toeren gå videre til semifinalene, men det oppstod problemer med å avgjøre hvilket lag som skulle vurderes som beste toer. De tre toerne hadde nemlig fått 2 poeng og en målscore på 3-3. Turneringskomiteen besluttet at dømme Tyskland som den beste toeren fordi laget hadde tvunget de forsvarende verdensmesterne fra Canada i forlengning. Sveitserne var svært misfornøyde med LIHGs beslutning om å velge Tyskland som den fjerde semifinalisten.
Canada (representert av amatørlaget Sudbury Wolves) vant VM-tittelen for tiende gang etter å ha slått Storbritannia 3–1 i finalen. Storbritannia sikret dermed sin fjerde EM-tittel og tredje på rad. I bronsefinalen beseiret TsjekkoslovakiaTyskland 3–0, mens i kampen om femteplassen vant Sverige 2–0 over Sveits. USAs 8.-plass var amerikanernes dårligste resultat hittil.
Den kjente svenske landslagsdrakten med «Tre Kronor» ble også brukt for første gang under turneringen. Inntil da hadde Sverige brukt en gul landslagsdrakt med det svenske flagget på, men den mangeårige lederen i AIK IshockeyBirger Nilsson syntes at den så kjedelig ut i forhold til mange andre lands drakter. Etter Nilssons forslag ble de nye blå draktene med Tre Kronor på brystet brukt for første gang i den innledende kampen mot Canada den 12. februar 1938.[1][2][3]
Format og regler
Formatet var en variasjon av formatet brukt i VM året før. I den første runden ble 14 lag fordelt på 3 grupper – to grupper med fem lag og en gruppe med fire lag. De tre beste lagene fra hver gruppe gikk videre til den andre runden hvor det ble spilt i tre nye grupper med tre lag hver. De tre gruppevinnerne og den beste toeren gå videre til semifinalen, mens de siste toerne skulle spille en plasseringskamp om 5.- og 6.-plassene. Hvor man tidligere spilte en finalerunde ville semifinalene nå etterfølges av en bronsefinale og en finale. Bronsefinalen og finalen ville være første og siste gang man spilte en reell kamp om henholdsvis bronse- og gullmedaljen, inntil de ble gjeninnført ved i 1992.
I 1920 valgte LIHG å ta i bruk de canadiske reglene for alle VM- og OL-kamper. Hvert lag skulle ha i alt 6 spillere på isen: tre løpere (venstre ving, senter og høyre ving), to forsvarsspillere og en målvakt.[4] Siden 1932 hadde spilletiden vært tre perioder à 15 minutters effektiv tid. Ved uavgjort etter ordinær tid skulle kampen forlenges med minimum én obligatorisk overtidsperiode á 10 minutter (altså uten sudden death) og maksimum tre overtidsperioden. Hvis ingen av lagene ledet etter 30 minutters overtid endte kampen uavgjort.[5]
Regelendringene i 1936 omfattet banestørrelsen, oppdeling av banen og tacklingen. Banestørrelsen ble redusert fra 80 ganger 40 meter (som hadde blitt vedtatt i 1923) til dagens standardmål på 60 ganger 30 meter. Banen ble nå delt opp i tre soner (bestående av en forsvarssone, nøytral sone og angrepssone). Spillerne kunne ikke passe pucken til en medspiller på tvers av sonenes blålinjer, men måtte selv føre pucken fra en sonen til den andre. Kroppstaklinger («body-checking») var kun tillatt i ens egen forsvarssone.[6][7]
