Seks lag deltok i turneringen som ble spilt som en dobbeltserie der alle lagene møttes to ganger. Blant regelendringene som ble introdusert i mesterskapet var at det nå var obligatoriske for alle utespillere å bruke hjelm.
A-puljen skulle egentlig ha blitt avholdt i Montréal og Winnipeg i Canada men på grunn av kontroversen rundt bruken av profesjonelle spillere valgte Canada å trekke seg fra deltakelse i alle internasjonale turneringer i protest mot amatørreglene. Turneringen ble derfor arrangert i Sverige for annet år på rad.[1]
Sovjetunionen vant gull for åttende år på rad og sin tiende tittel i alt. Sverige tok sølv mens Tsjekkoslovakia vant bronse. Finland slo Sverige for første gang i VM-sammenheng og Tsjekkoslovakia for andre gang i historien (etter 1967) og var ett poeng fra å vinne en historisk medalje, men et tap til Øst-Tyskland ødela de finske medaljesjansene.
Canada hadde aldri tidligere arrangert ishockey-VM. Kampene ble forventet å bli spilt i Forum de Montréal og Winnipeg Arena.
Valg av ny vertsnasjon (1970)
Da Canada den 4. januar 1970 trakk seg fra internasjonal ishockey og frasa seg retten til å arrangere turneringen stilte Sverige seg villige til å overta arrangementet på kort varsel.[3]
Sverige hadde arrangert ishockey-VM fire ganger tidligere: 1949, 1954, 1963 og senest året før, i 1969.
Det var andre år på rad at Sverige overtok vertskapet på kort varsel: i 1969 måtte Tsjekkoslovakia frasi seg arrangementet på grunn av den politiske krisen i landet som følge av Prahavåren og den Warszawapaktens invasjonen av landet i august 1968.[3]
Kontroversen rundt bruken av profesjonelle spillere
Siden det første verdensmesterskapet i ishockey i 1920 (under OL i Antwerpen) hadde turneringen kun vært åpen for amatørspillere. Canada sendte i starten et amatørklubbslag, vanligvis den forrige sesongens Allan Cup-mester, for å representere landet mesterskapeneturneringen. Disse lagene besto oftest av universitetsspillere eller ubetalte spillere som var ansatt i et andre yrker på heltid. For de canadiske spillerne som gjorde ishockey til en karriere spilte i stedet i en av de ulike profesjonelle ishockeyligaene, hvor de beste spillerne nådde National Hockey League (NHL). Spillernes profesjonelle status diskvalifiserte dem derfor fra å spille i VM eller OL under tidens regler.[1]
Canada dominerte både verdensmesterskapet og OL i begynnelsen og vant 19 VM-titler ved de første 28 mesterskapene i perioden fra 1920 til 1961. Ishockey ble introdusert i Sovjetunionen i 1946 og landet deltok for første gang ved VM i 1954 og ble raskt rivaler til Canada. Fra 1954 til 1969 etablerte Sovjetunionen seg som det dominerende laget og vant i perioden ni verdensmesterskap og tre OL-gull (1964, 1964 og 1968). De sovjetiske ishockeyspillerne var «statsamatører», altså idrettsutøvere som formelt sett var amatør, men som ble forsørget av staten og dermed for alle praktiske formål var profesjonelle. Spillerne hadde andre titulære yrker; for eksempel hadde var spillerne i HK Dinamo Moskva offiserer i etterretningstjenesten KGB, mens HK CSKA Moskva-spillere ble offiserer i den sovjetiske hæren. Dermed bevarte spillerne deres amatørstatus så de var spilleberettigede for OL og VM, og spillerne ville ha en karriere etter at deres spillekarrierer var avsluttet.[1]
De europeiske lagene fortsatte med å at forbedre seg på 1950- og 1960-tallet. Som svar på dette implementerte Canada et nasjonalt landslagsprogram i 1962, ledet av Father David Bauer med Canadas beste amatørspillere. Men Canadas beste spillere ble vanligvis profesjonelle og landslaget utgjorde derfor for det meste universitetsspillere. Etter VM-gullet i 1961 opnådde canadierne kun å vinne ett enkelt sølv og tre bronse, og Canadian Amateur Hockey Association (CAHA), som var ansvarlige for å utvelge de canadiske landslagene, følte etterhånden at deres amatørspillere ikke lenger var konkurransedyktige mot de europeiske landslagene, og særlig statsamatørene fra Sovjetunionen og Tsjekkoslovakia.[1]
I 1969 grunnla Canadas regering Hockey Canada, en organisasjon med formål å koordinere det canadiske landslagets deltagelse i internasjonale turneringer med sine amatørorganisasjonene og NHL. Organisasjonen møttes i mars 1969 i Toronto for å utvelge det beste laget mulig for å representere landet ved ishockey-VM i 1970, som var planlagt å bli holdt i Montréal og Winnipeg i Canada for første gang noensinne. Samtidig presset både de og canadiske medier på for å få tillatelse til å bruke spillere fra profesjonelle ligaer til VM.[1] Blant annet oppfordret Alan Eagleson, direktøren for spillerfagorganisasjonen National Hockey League Players' Association (NHLPA), NHL-klubbene til å fristille to spillere hver så de kunne gjenerhverve deres amatørstatus og slutte seg til det canadiske landslaget, og hevdet at Toronto Maple Leafs-eier Stafford Smythe hadde lovet å fristille tre spillere til VM-turneringen og at det var forventet at Montréal Canadiens-eier David Molson ville gjøre det samme.[4][5] Hockey Canada-direktør Hap Emms diskuterte også muligheten for å spørre NHL-klubbene om å bruke én spiller fra hvert lag i turneringen, mens flere NHL-spillere uttrykte støtte til at Hockey Canada skulle velge de beste spillerne uavhengig av klubbtilhørighet.[6][7]
Canada innleder diskusjonen om bruken av profesjonelle spillere
Ved IIHFs kongress i forbindelse med VM 1969 i Stockholm i mars 1969 innledet Canadas representanter en diskusjon om å tillate profesjonelle spillere i å kunne delta i VM 1970, som for første gang skulle arrangeres i Canada. Opprinnelig hadde det canadiske forslaget å fjerne ordet «amatør» fra IIHFs vedtekter men hadde blitt endret til at hvert lag kunne stille med opp til seks profesjonelle spillere. Ved avstemningen den 20. mars stemte fem av ni stemmer i IIHF-rådet for forslaget: Canada (Gordon Juckes og Fred Page), USA (IIHFs president for leder av forbundets nordamerikanske avdeling William Thayer Tutt), Storbritannia (IIHFs visepresident og leder av forbundets europeiske avdeling J.F. Bunny Ahearne) og Sovjetunionen (Boris Alekhin) stemte for, mens Sverige (Rudolf Eklöw) og Finland (Harry Lindblad) stemte imot. Tsjekkoslovakias representant (Miroslav Šubrt) stemte blankt men sa at han ville stemme for etter å ha studert forslaget nærmere.[1][8][9]
IIHF stemmer for bruken av ni profesjonelle spillere
Forslaget om å tillate profesjonelle spillere ble en av de hovedtemaene på IIHFs årskongress 5. til 12. juli i Crans-sur-Sierre i Sveits.[10][11] Canada sendte en uvanlig stor delegasjon på 14 personer for å delta i kongressen og drive lobbyvirksomhet for åpen bruk av profesjonelle spillere ved verdensmesterskapet. Delegasjonen håpet på å overbevise europeere om at de konkurrerte mot andrerangs amatørtalenter fra USA og Canada, og at et åpent mesterskap ville være representativt for verdens beste ishockey. Delegasjonen omfattet CAHA-president Earl Dawson, CAHA-sekretær Gordon Juckes, den tidligere CAHA-presidenten Fred Page, Hockey Canada-direktør Charles Hay og Hockey Canada-representantene Douglas Fisher og Chris Lang, representanter for den canadiske regjeringen samt NHL-president Clarence Campbell. En dokumentar om profesjonell hockey ble også vist med Canadas statsminister Pierre Trudeau som adresserte kongressen med et forslag om å åpne verdensmesterskapene opp for profesjonelle spillere.[1][12]
Den canadiske delegasjonen hadde planlagt å fremme to forslag. Først ville de fremme forslaget om å gjøre turneringen åpen for alle spillere uavhengig av deres status som amatør eller profesjonelle. Hvis dette forslaget ble nedstemt ville de stille et forslag om å endre fristen for at forhenværende profesjonelle spillere kunne gjenerhverve sin amatørstatus fra 31. august i året før turneringen til 10. februar i året mesterskapet skulle avvikles. Den forlengede fristen ville kunne gi Canada tilgang til flere talentfulle spillere.[13]
Forslaget om å forlenge fristen for gjenerhvervelse av spillernes amatørstatus ble fremlagt kongressen først, og den 7. juli 1969 stemte kongressen for CAHA-forslaget med 30 mot 20 stemmer. Selv om at Dawson og CAHA mente at endringen var tilstrekkelig mente de fleste i den canadiske delegasjonen at vedtaket utgjorde en de facto stemme for å åpne turneringen for profesjonelle. Etter at NHL-president Campbell informerte kongressen at ligaens vedtekter stipulerte at deres spillere først kunne søke om å gjenerhverve deres amatørstatus etter 12 måneder, valgte den canadiske delegasjonen dagen etter å fremme forslaget om å åpne verdensmesterskapet helt for profesjonelle spillere. CAHA-president Dawson, Hockey Canada-direktør Hay, Hockey Canadas Fisher og NHL-president Campbell forsvarte forslaget og forklarte at det ikke var ment for å gi Canada en fordel over de andre lagene, men derimot gi Canada muligheten til å stille opp i turneringen med deres beste spillere på likefot med de europeiske lagene.[14][15]
Det andre CAHA-forslaget om å åpne verdensmesterskapet for profesjonelle ble nedstemt av IIHF med 20 stemmer mot 30. Den canadiske pressen beskyldte presidenten for IIHFs europeiske avdeling, Bunny Ahearne, for avgjørelsen siden han ble oppfattet for å ha påvirket avstemningen til nei-sidens fordel. Da den finske delegasjonen spurte om deres amatørspillere ville være spilleberettigede til å delta i Vinter-OL 1972 hvis de deltok i en åpen turnering i 1970 eller 1971, uttalte Ahearne at ethvert lag som spilte mot profesjonelle ved verdensmesterskapet ville være diskvalifisert for vinter-OL i henhold til Den internasjonale olympiske komités (IOK) regler.[1][14][15] I protest kunngjorde CAHA at de ville kansellere turer fra canadiske klubblag til Sverige og Finland som svar på at de to landene ikke støttet det kanadiske forslaget om et åpent mesterskap.[16][17]
Dagen etter stilte den canadiske delegasjonen et nytt forslag om at alle lagene i A-puljen kunne bruke opp til tolv profesjonelle spillere ved A-VM 1970. Ahearne kom med et motforslag om å tillate ni profesjonelle spillere i A-puljen. Etter to timer med diskusjon om forslaget ble det canadiske forslaget nedstemt med 35 stemmer mot 15. Avstemningen om Ahearnes motforslag om ni profesjonelle spillere endte uavgjort 25–25 etter to runder med avstemning. Ahearne brukte sin avgjørende stemme ved uavgjort til ja-sidens fordel. IIHF-kongressen tillot dermed Canada å bruke opp til ni profesjonelle spillere forutsatt at ingen av spillerne var under kontrakt med en klubb i NHL i inneværende sesong.[1][18]
Protester fra IOK
Avery Brundage, presidenten i Den internasjonale olympiske komité (IOK).
Etter kongressen CAHA gikk videre med planene og forberedelsene til neste års VM-turnering. CAHA hadde med IIHF-vedtaket muligheten for å bruke profesjonelle spillere som hadde gjenerhvervet sin amatørstatus, og CAHA innledet dialog med forskjellige nivåer av profesjonell ishockey. Blant annet ble spørsmålet om umiddelbar gjenerhvervelse av amatørstatus (hvor spillerne ikke behøvde å vente 12 måneder men utelukkende skulle være amatører så lenge mesterskapet varte) diskutert.[19][20]
I løpet av november 1969 kom det også protester fra Sovjetunionen mot den foreslåtte planen for turneringen, hvor terminlisten la opp til tre tilfeller hvor Sovjetunionen skulle spille kamper to dager på rad; i Montréal og to i Winnipeg. CAHA-president Dawson avfeide protestene og uttalte at han var sikker på at Sovjetunionen ville spille til tross for trusselen om en boikott, og nektet å gjøre noen endringer i planen, med henvisning til at Canada, Finland, Sverige, Øst-Tyskland og USA allerede hadde godkjent terminlisten. Tsjekkoslovakia hadde som russerne ikke godkjent terminlisten men uttrykte ikke noen protest.[21][22] Ved fristen den 8. desember 1969 hadde alle land godkjent terminlisten og bekreftet sin deltakelse bortsett fra Sovjetunionen, som fortsatte sine protester. CAHA sendte dermed russerne et telegram om at de enten kunne godkjenne kamprogrammet eller bli utelatt fra turneringen.[23]
Ved den årlige Izvestija-turneringen i Moskva fra 1. til 8. desember1969 testet Canada den nye regelen om bruk av profesjonelle spillere, og ut av et maksimalt antall av ni hadde de tatt ut fem profesjonelle spillere hvor Brian Conacher og Billy Harris hadde nylig NHL-erfaring (henholdsvist 133 og 769 NHL-kamper). Etter å ha tapt åpningskampen mot Tsjekkoslovakia 0–4 imponerte Canada ved spille uavgjort 2–2 mot Sovjetunionen og endte turneringen på en andreplass.[1][24][25]
Beslutningen fra IIHFs side om å tillate profesjonelle spillere falt særlig i dårlig smak hos Den internasjonale olympiske komité (IOK) og deres president Avery Brundage, som var en varm tilhenger av Pierre de Coubertins idealer og en iherdig motstander av ideen om at amatører og profesjonelle kunne konkurrere sammen og kjent for å kjempe hardt mot alle former for profesjonalisme i OL. Han hadde flere ganger uttrykt at alpin skisport skulle fjernes fra OL på grunn av den økende profesjonalismen i sporten. og klargjorde overfor IIHF at et brudd på denne koden ville sette ishockeys status som en olympisk sport i fare hvis endringen ble innført.[1][26] I desember 1969 reiste IOK igjen sterke innvendinger mot bruken av profesjonelle spillere i ishockeykamper med amatørlag. I en telefonsamtale med IOK-president Brundage ble Ahearne advart at hvis et lands amatørspillere spilte på lag sammen med eller spilte imot lag med profesjonelle spillere, ville amatørspillerne miste sin amatørstatus og dermed være diskvalifiserte fra å delta i OL i 1972. Dette fikk Ahearne den 11. desember til å innkalle til et hastemøte i IIHF-rådet i Genève den 3.-4. januar 1970 for å diskutere saken nærmere.[27][28][29]
Ahearnes utmelding om at IIHF kunne trekke tilbake tillatelsen om bruken av profesjonelle i VM ble møtt med skepsis blant canadierne, som truet med å trekke seg fra turneringen hvis de ikke fikk stille med profesjonelle spillere. Fra canadisk side erklærte presidenten og direktøren av Hockey Canada, Charles Hay og Buck Houle, Montréal Canadiens-eier Molson og NHL-president Campbell at selv om regelen om at etablerte NHL-spillere med faste kontrakter ikke var spillere, så gjaldt denne regelen ikke for de spillerne som til daglig spilte i lavere profesjonelle ligaer men som hadde blitt lånt ut eller kalt opp til å spille i NHL i løpet av sesongen.[30] Både CAHA-president Dawson og president for IIHFs nordamerikanske avdeling, Fred Page, anklaget IIHF for dobbeltmoral ettersom at siden det sovjetiske landslaget sammen med Tsjekkoslovakia, Sverige, Finland og Øst-Tyskland hadde spilt mot Canadas fem profesjonelle spillere i Izvestija-turneringen, var deres spillere allerede etter IOKs definisjon diskvalifiserte til å spille i OL.[28][31]
IIHF snur, Canada trekker seg fra internasjonal ishockey
Under det ekstraordinære IIHF-møtet i Genève fra 3. til 4. januar 1970 oppsto det nye spenninger mellom IIHF og de canadiske delegatene. CAHA-president argumenterte for at landslagene som deltok i Izvestija-turneringen hadde spilt mot profesjonelle, men fortsatt var kvalifisert for OL og det samme burde gjelde for verdensmesterskapet.[32][33] Han stilte også forslaget om å omgjøre VM-turneringen i 1970 til en invitasjonsturnering for at spillerne kunne bevare sin amatørstatus i henhold til IOKs regler, men IIHF-rådet avviste ideen. I frykt for å miste sin amatørstatus og dermed medføre at ishockey mistet sin status som olympisk sport stemte fem av de åtte medlemmene i IIHF-rådet (Finland, Sovjetunionen, Sverige, Tsjekkoslovakia og Øst-Tyskland) mot å tillate profesjonelle spillere i turneringen. Canadiernes mistanker ble forsterket da Sovjetunionen stemte for spillterminen for VM-turneringen i Stockholm, som var den samme som hadde blitt planlagt for den avlyste turneringen i Montréal og Winnipeg.[34]
Etter å ha trukket seg tilbake for å diskutere vedtaket bestemte Dawson og CAHA-ledelsen enstemmig å ta et standpunkt mot det de oppfattet som hykleri av de europeiske medlemmene av IIHF. CAHA-president Dawson erklærte den 4. januar at Canada ville frasi seg vertskapet for VM-turneringen og at Canada ville trekke seg fra deltakelse i alle former for internasjonal ishockey inntil Canada fikk lov til å benytte sine beste spillere.[3][34][35][36]
Vi gir opp. Vi kommer ikke tilbake før reglene tillater oss å stille med et lag som virkelig er representativt for canadisk hockey, slik at vi kan spille med våre beste spillere som alle andre land gjør.
CAHA beholdt sitt IIHF-medlemskap. Dawson uttalte også at CAHA ville stille med et amatørlag ved Vinter-OL 1972, og deretter stille spørsmål til spilleberettigelsen til alle de andre lagene i turneringen. Dawson rettet også kraftig kritikk mot IIHF-president Bunny Ahearne og anklaget han for ikke å gjøre nok for å stå opp mot IOK-president Brundage.[34][35][36]
Vi er skuffet over lederskapet ditt, herr president. du hadde en sjanse til å lede kampen mot diktering av [IOK] og du gjorde ingenting.
Canada følte at Sovjetunionen og Sverige hadde rottet seg sammen for å sabotere det canadiske vertskapet for VM 1970, fordi Sverige ønsket å overta vertskapet og dermed få en økonomisk gevinst, og fordi at russerne ikke ønsket å tape VM-gullet til Canada. CAHA følte at selv om de godtok å ikke bruke noen profesjonelle spillere, ville europeerne ha funnet en annen grunn til å forhindre at turneringen ble spilt i Canada. CAHA kritiserte også Sovjetunionen for å nekte å spille kamper to dager på rad når turneringen ble spilt i Canada, men aksepterte den samme spillterminen etter at turneringen ble flyttet til Sverige.[37][38]
Canadas beslutning om å trekke seg fra mesterskapet og fra internasjonal ishockey ble støttet fra flere hold, blant annet fra CAHA, NHL og organisasjonskomitéen. Canadas regjering lovet å dekke arrangørenes tap på 400 000 CAD relatert til tapte billettinntekter. Helseminister John Munroe gikk helhjertet inn for beslutningen og omtalte turneringen i Sverige som en «annenrangs turnering» uten Canada.[1][39][40][41][42][43]
Senere i januar 1970 møttes Dawson med representanter for Canadas olympiske komité og foreslo et felles møte med Ahearne og Brundage for å komme frem til en klarere definisjon av spillerberettigelse til OL med hensyn til amatørisme og profesjonalisme. Dawson ønsket ikke å skade Vancouvers bud til Vinter-OL 1976, men mente at det var umulig unngå for en canadisk ishockeyspiller å ha spilt mot en profesjonell spiller på ett eller annet tidspunkt i karrieren.[44] Under IIHFs årskongress i mars 1970 søkte Hockey Canada og CAHA om å bruke profesjonelle spillere i A-puljen ved VM i 1971. IIHF avviste forslaget og inviterte i stedet Canada til å spille i B-VM det året. Dawson avslo forslaget og uttalte at Canadas holdning til bruken av profesjonelle ved VM forble uendret.[45]
Canadas boikott av VM og OL varte frem til 1977. I september 1972 organiserte Hockey Canada, CAHA og NHL i samarbeid med Sovjetunionens ishockeyforbund den såkalte Summit Series-turneringen, hvor et canadisk landslag bestående utelukkende av NHL-spillere spilte åtte kamper mot Sovjetunionen.
Format
Formatet var det samme som i VM-turneringen året før. Turneringen ble spilt som en dobbeltserie (round robin) der alle lagene møttes to ganger. De tre beste lagene ved sluttplasseringen vant, mens laget på sisteplass rykket ned til B-VM 1971.[46]
IIHFs årskongress i Crans-sur-Sierre i juli 1969 medførte også den mest omfattende og dramatiske regelendringen i internasjonal ishockey til dato. For å tilpasse seg reglene i NHL stemte IIHF for å tillate kroppstaklinger i alle områder av isen. Tidligere var det bare tillatt for backer å takle motstanderens løpere i sin egen forsvarssone, mens taklinger i nøytral sone var forbudt. Regelendringen ble vedtatt 8. juli 1969 Den svenske delegasjonen hadde kjempet hardt for reformen, og hadde forsøkt å få vedtatt regelendringen på tre tidligere kongresser (1960, 1963 og 1966) uten hell. Blant motstanderne var IIHFs president Bunny Ahearne, som fryktet at ishockey ville bli «en sport for bøller».[47]
Da Canada trakk seg fra turneringen i protest mot amatørreglene valgte IIHF å invitere USA (som endte på sjetteplass i fjorårets VM og rykket ned til B-VM for 1970) til å spille i A-puljen.[3] Etter at presidenten i det amerikanske ishockeyforbundet (AHAUS), Thomas P. Lockhart, hadde diskutert saken med forbundsstyret erklærte AHAUS den 9. januar at de ikke ville erstatte Canada i turneringen. Den siste plassen gikk i stedet til Polen, som kom på andreplass i B-VM i 1969.[48]
Hvert lag skulle bestå av maksimalt 18 utespillere (løpere og backer) samt tre målvakter. Alle seks deltakende lag, gjennom en bekreftelse fra deres respektive nasjonale forbund, skulle levere en liste over lagoppsett senest to uker før turneringsstart, og et endelig lagoppsett ved "passkontroll-møte" før turneringens begynnelse. Under en kamp måtte lagene ha maksimalt 15 utespillere og 2 målvakter i spill og disse skal være registrert på det offisielle lagkortet.
Gruppespill
Det opprinnelige kampprogrammet for den planlagte VM-turneringen i Canada[51][52]
Kilde: Stephan Müller, red. (2005). International Ice Hockey Encyclopaedia: 1904 – 2005. Regler for rangering: 1) poeng; 2) innbyrdes oppgjør; 3) målforskjell. (H) Vert
.svg){kind=small}
