I gruppespillet kjempet seksten lage for poeng i round robin-grupper bestående av fire lag hver, hvor de to beste lagene i hver gruppe gikk videre. Disse åtte lagene avanserte til mellomrunden hvor de to beste lagene fra hver gruppe avanserte til sluttspillet. Semifinalene og finalene ble spilt som best-av-to-serier.[1]
De regjerende olympiske mesterne fra Tsjekkia vant sin andre VM-tittel etter at de slo Finland i finalen. I finaleserien mellom Tsjekkia og Finland vant tsjekkerne den første finalen 3–1 mens finnene vant den andre finalen 4–1 i den andre. Dermed måtte det for første gang i VM-historien spilles en avgjørende overtidsperiode om mesterskapet, og Jan Hlaváč avgjorde serien med sin scoring etter 16:32 minutters spilleforlengelse. VM-gullet var det første i rekken av tre VM-titler på rad for tsjekkerne og seieren markerte sammen med OL-gullet i Nagano i 1998 starten på «gullalderen» for tsjekkisk ishockey. Finnene, ledet an av NHL-stjernene Teemu Selänne og Saku Koivu, måtte nøye seg med sølv for andre år på rad. I kampen om bronsemedaljene vant de regjerende verdensmesterne fra Sverige 3–2 over Canada, som var i slett lune og spilte en usedvanlig rå kamp.[1]
Norge hadde arrangert A-VM én gang tidligere (1958 i Oslo). Norge hadde også arrangert vinter-OL to ganger: i 1952 (Oslo) og 1994 (Lillehammer). Norge hadde tidligere søkt om vertskapet for 1998 men hadde trukket søknaden til fordel for Sveits. Den norske ansøkningen la vekt på at Lillehammer-OL viste Norge som en suksessfull arrangør av store mesterskap og at det ikke ville kreve store investeringer i nye anlegg.[2][3]Oslo, Gjøvik, Hamar og Lillehammer ble foreslått som vertsbyer for turneringen, med sluttspillet i Håkons Hall i Lillehammer.[3]
Vertskapet for mesterskapet ble endelig avgjort på Det internasjonale ishockeyforbundets årskongress den 3.−6. mai 1995 i Stockholm. Ettersom at Norge hadde trukket sin ansøkning for VM 1998 til fordel for sveitserne fikk den norske ansøkningen for 1999 støtte fra en betydelig del av Sentral-Europa, ut over støtte fra Norden og Øst-Europa. Russerne ble senere tildelt mesterskapet for 2000 mens tsjekkerne ble tildelt 2003 (senere flyttet til 2004).
Da IIHF på sin halvårige kongress i Cannes fra 26.–28. september 1996 besluttet å utvide turneringen fra 12 til 16 lag oppstod det usikkerhet om man måtte dele mesterskapet med Sverige. Både fra svensk og norsk side ble det innledet diskusjoner om at Sverige skulle arrangere en eller to av de innledende gruppene. Tidligere hadde den norske organisasjonskomitéen avvist å dele vertskapet med Sverige, men nå var NIHF-president Bjørn Ruud positiv til å dele vertskapet.[4] Ved IIHFs årskongress i Helsingfors den 12. mai 1997 presenterte den norske VM-komitéen planene for å dele mesterskapet med enten Sverige, Finland eller Tyskland, men planene mottok dårlige signaler fra delegater. Det ble derfor besluttet utelukkende å arrangere turneringen i Norge.[5]
Konflikt med alkoholloven
Det tyske bryggeriet Warsteiner var en av IIHFs hovedsponsorer. Dette skapte en konflikt mellom IIHF, den norske VM-komitéen og sosialdepartementet.
Alkoholloven (egentlig lov om omsetning av alkoholholdig drikk m.v.) av 2. juni 1989 omfattet blant annet et forbud mot reklamering for alkoholholdige drikkevarer, hvilket resulterte i en konflikt mellom den norske organisasjonskomitéen og IIHF. Den tyske ølprodusenten Warsteiner, som var en av IIHFs tre hovedsponsorer, hadde betalt millionbeløp for å vise sin logo på vantet og spillerdraktene under VM, hvilket var i strid med norsk alkohollov. VM-komitéen søkte sosialdepartementet om dispensasjon, men fra departementets side uttrykte de at det ikke var noe selvfølge at dispensasjonen ville gis. VM-komitéen måtte holde krisemøte for å finne frem flere alternative løsninger.[6][7]
Samtidig satte konflikten Norges VM-deltagelse i en prekær situasjon: Norge var utelukkende kvalifisert som vertsnasjon, og hvis Norge ble fratatt arrangementet skulle de spille i B-puljen.[8] Både Sverige og Finland hadde kontakte den norske organisasjonskomitéen om at de var klare for å overta arrangementet på kort varsel hvis partene ikke kom frem til en løsning, mens et flertall på Stortinget uttrykte vilje til å gi turneringen fritak fra alkohollovgivningen.[6][9] Landslagstrener Leif Boork uttrykte situasjonen således:
Jeg blir veldig skuffet dersom Norge mister mesterskapet. Farvel til arrangørstatus, betyr også et farvel til norsk spill i A-gruppen denne sesongen. Norsk ishockeys fremtid trenger i aller høyeste grad dette løftet og den oppmerksomheten et slik arrangement gir. [...] Spillerne følger selvfølgelig med på debatten, men på samlingen er ikke denne problematikken tema. Vi må tilpasse oss virkeligheten. Blir det B-puljen, må vi bare snu oss. Men lett blir det ikke. Laget består av veldig mange unge spillere som har sine tanker og drømmer om A-puljespill.
Leif Boork, norsk landslagstrener, 12. august 1998.[10]
Etter at IIHF truet med å frata Norge mesterskapet valgte sosialminister Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) den 31. august 1998 å gi turneringen en begrenset dispensasjon for alkoholloven:[11]
Navnet på bryggeriet kunne eksponeres på spillerdrakter og hjelmer
Bryggerilogoen kunne eksponeres på to steder av ishockeyvantene som ble fanget inn av tv-kameraene.
Logoen til Warsteiner Fresh, en lettøl-variant, kunne eksponeres ytterligere to steder på vantene og på arrangørens egne trykksaker.
Kleppa understrekte at dette ville bli den eneste dispensasjonen for loven. President Arne Myhrvold i Norges Idrettsforbund lovte at sosialministeren ikke ville motta flere lignende dispensasjonssøknader.[11]
Økonomi
Særlig Sverige var skeptiske til Norge som vertsnasjon, og kritiserte blant annet billettprisene i forkant av turneringen. Det norske landslagets svingende resultater i årene før gjorde begrenset også etterspørselen på billettene i forkant av turneringen. Fire dager før turneringsstart lå 40 000 av 110 000 billetter fortsatt usolgt. [12]
I begynnelsen av april returnerte IIHF over 5 000 sponsorbilletter til en verdi av 3,5 millioner NOK som de ikke hadde fått avsatt. Dermed måtte billettene selges med tap.[13]
For å kompensere for salgssvikten besluttet arrangørene å kutte utgiftene med 3 millioner NOK, blant annet ved å kutte på markedsføringssiden og gjøre mere av arrangørarbeidet på dugnad.[13][12]
På tross av dette var ishockey-VM en økonomisk suksess. Etter turneringen satt VM-komitéen med et overskudd på 12,8 millioner NOK, med én million til landslaget, 4,8 millioner til arrangørklubbene og sju millioner til Norges Ishockeyforbund.[14][15][16]
Da Norge ble tildelt vertsrollen var arrangørlandet ikke automatisk kvalifisert til turneringen, men Russland fikk på IIHFs årskongress den 5. mai flertall for forslaget om at VM-arrangøren skulle være sikret plass.[3] Norge ble endelig kvalifisert til turneringen med IIHFs endring av VM-formatet fra og med 1998, hvor A-puljen ble utvidet fra 12 til 16 lag og vertsnasjonen automatisk var kvalifisert til turneringen.[17]
Ettersom at Norge (5. plass i B-VM 1998) var direkte kvalifisert som vertsnasjon ble tre kvalifiseringsturneringer arrangert for å avgjøre de siste fem plassene i mesterskapet. To grupper på fire lag hver spilte i Europa bestående av de fem lavest rangerte ikke-asiatiske lagene og de tre beste lagene i B-VM 1998. De to beste lagene i hver gruppe kvalifiserte seg til A-VM mens de to lavest rangerte lagene skulle spille i B-VM. Gruppe A ble arrangert i Klagenfurt i Østerrike mens gruppe B ble arrangert i Ljubljana i Slovenia fra 5. til 8. november1998. En særlig kvalifiseringsturnering om den siste plassen reservert for et lag fra Fjernøsten ble arrangert i Tokyo fra 4. til 6. september1998.
Turneringsformatet ble introdusert ved VM i 1998.[18][19]
Turneringsformat
I gruppespillet ble de 16 lagene inndelt i fire grupper med fire lag i hver (gruppe A til D). Disse skulle spille tre innledende kamper mot på forhånd kjente motstandere. De to høyest rangerte lagene i hver gruppe avanserte til mellomrunden (gruppe E og F).
Det fjerde rangerte laget i hver gruppe var slått ut av turneringen og skulle spille VM-kvalifisering for ishockey-VM 2000. Det tredje rangerte laget i hver gruppe skulle spille kvalifiseringsrunde (gruppe G) om retten til å forbli i A-puljen. De to resultatmessig beste lagene forble i A-puljen mens de to dårligst plasserte lagene skulle også spille VM-kvalifisering.[18][19]
I mellomrunden spilte enerne i gruppe B og C mot toerne i gruppe A og D, mens enerne i gruppe A og D spilte mot toerne i gruppe B og C. De to best rangerte lagene i hver gruppe avanserte til semifinalene.[18][19]
Semifinalene spilles på tvers av gruppene og ble spilt best av to-serier. Hvis det sto uavgjort mellom semifinalistene etter to kamper skulle det spilles en avgjørende spilleforlengelse (10 minutter) med «sudden death» og eventuelt straffeslagskonkurranse om finaleplassene. Vinnerne av semifinalene avanserte til finalen mens taperne av semifinalene skulle spille en enkelt bronsefinalekamp om bronse. Hvis bronsekampen ikke var avgjort etter ordinær spilletid skulle også den avgjøres med spilleforlengelse på 10 minutters «sudden death» og eventuelt straffeslagskonkurranse.[18][19][20]
Finalene ble også spilt som en best av to serie hvor det ved uavgjort etter to kamper skulle spilles en avgjørende spilleforlengelse (20 minutter) med «sudden death» og eventuelt straffeslagskonkurranse.[18][19][20]
Hvis det ikke ble scoret i spilleforlengelsen skulle kampen avgjøres med en straffeslagskonkurranse («shootout», SO eller «Game Winning Shot», GWS). Fem forskjellige spillere fra hvert lag skulle skiftes til å skyte inntil et avgjørende mål ble scoret. Hvis det fortsatt sto likt etter de fem forsøkene fortsatte straffeslagskonkurransen i omvendt rekkefølge og en spiller fra hvert lag skiftes til å skyte et enkelt, avgjørende straffeslag. De samme eller nye spillere kan utvelges til de avgjørende straffeslagene.[20]
Poengsystem
I alle kampene ble poengene utdelt som følger:[18][19]
2 poeng for seier
1 poeng til hvert lag i tilfelle av uavgjort
0 poeng for tap
Prosedyrer ved poenglikhet
Hvis to lag har lige mange poeng vil deres plassering avgøres av følgende tiebreakprosedyre:[18][19]
Innbyrdes oppgjør mellom lagene
Målforskjell
Høyest antall scorede mål
Straffeslagskonkurranse mellom lagene
I tilfelle av poenglikhet mellom tre eller flere lag treder følgende prosedyre i kraft:[18][19]
Med utgangspunkt i lagenes innbyrdes kamper dannes en undergruppe hvor lagene rangeres etter deres poeng i kun disse kampene.
Hvis det fortsatt er poenglikhet mellem tre eller flere lag vil målforskjellen i de innbyrdes kampene være avgjørende.
Hvis tre eller flere lag fortsatt står likt på poeng og målforskjell vil deres innbyrdes rangering avgjøres av høyest antall scorede mål i de innbyrdes kampene.
Hvis tre eller flere lag fortsatt står likt på poeng, målforskjell og antall scorede mål i innbyrdes kamper vil en straffeslagskonkurranse spilles for å avgjøre seedingen.
Seeding
Gruppene ble trukket ved loddtrekning hvor de tre beste ble seedet i hver sin gruppe. Landenes sluttplassering ved forrige års VM er markert i parentes.
Alle seksten deltakende lag, gjennom en bekreftelse fra deres respektive nasjonale forbund, skulle levere en liste over lagoppsett ved det første turneringsdirektoratsmøtet. Maksimum var 20 utespillere og tre målvakter.
Ved det første direktoratmøtet skulle lagene ha navngitt minimumsantallet av 15 utespillere (løpere og backer) og to målvakter. Spillerne skulle være tilstede i arenaen når direktoratmøtet ble avholdt. Andre spillere (opp til de maksimale 20 + 3) skulle innberettes til spillerkontroll to timer før enhver kampstart i turneringen. Spillere kunne tilføyes troppen gjennom hele turneringen inntil troppen var fulltallig (f.eks. med spillere fra blant annet NHL hvis de ble slått ut av Stanley Cup-sluttspillet eller i tilfelle av skader).
Under en kamp kunne laget ha 20 spillere og 2 målvakter i spill, og disse skulle være registrert på det offisielle lagkortet. En reservemålvakt kunne stå standby hvis en av de to startende målvaktene ikke lenger kunne spille.
I mellomrunden spilte enerne i gruppe B og C mot toerne i gruppe A og D, mens enerne i gruppe A og D spilte mot toerne i gruppe B og C. De to best rangerte lagene i hver gruppe avanserte til semifinalene.
Det tredje rangerte laget i hver gruppe skulle spille en kvalifiseringsrunde (gruppe G) om retten til å forbli i A-puljen. De to resultatmessig lavest rangerte lagene skulle spille VM-kvalifisering for ishockey-VM 2000 om en av de seks ledige plassene i A-puljen.[18][19]
Semifinalene ble spilt som best av to serier i Håkons Hall den 12. og 13. mai. Både Finland og Sverige samt Tsjekkia og Canada hadde vunnet en semifinalekamp hver, og det skulle spilles avgjørende spilleforlengelser (10 minutter) om finaleplassene. Marko Tuomainen scoret etter 6:25 minutters spilleforlengelse og sørget for at Finland avanserte til finalen. Spilleforlengelsen mellom Tsjekkia og Canada endte målløs og semifinalen skulle dermed avgjøres på straffeslag. som tsjekkerne vant 4–3.
Semifinale 1: Finland (E1) mot Sverige (F2)
Semifinaleserien mellom Finland og Sverige var en kopi av fjorårets finale. Første periode av kamp én endte målløst, men tre og et halv minutt ut i andre periode åpnet den finske førsterekken bestående av Marko Tuomainen og NHL-stjernene Saku Koivu og Teemu Selänne scoringskontoen for finnene. Koivu stormet frem på høyre flanke før han serverte Tuomainen foran mål, som kunne banke pucken opp i nettaket bak svenskenes målvakt Tommy Salo. Fem minutter senere utnyttet Raimo Helminen en retur bak buret til å score det andre målet. Tre Kronor Ni sekunder fikk Aki-Petteri Berg matchstraff for en albuetakling og Tre Kroner fikk fem minutter i spill fem mot fire. Etter fire minutters overtallspill klarte Niklas Sundström å redusere for svenskene, men finnene forble det beste laget på isen. I tredje periode fortsatte finnene å skape flest sjanser, og nær halvveis inn i perioden røk Markus Näslund på en utvisning etter å ha stoppet et kontringsforsøk av Koivu. I det finske overtallsspillet satte inn Jere Karalahti pucken rett i mål med et slagskudd. Kampen endte 3–1 til Finland.[22]
I den andre kampen startet finnene igjen best, men de klarte ikke å overliste Salo i det svenske buret. Svenskene klarte heller ikke å produsere noe i første periode, hvor angrepene ble stoppet av finnenes midtsone-felle. I starten av andre periode ble Hans Jonsson utvist for roughing på Selänne, men finnene klarte ikke å utnytte overtalsspillet. Minutter senere ble Tuomainen utvist for en interference. Med tre sekunder igjen av spille fem mot fire satte Jörgen Jönsson inn returen fra Pär Djoos' fra blålinjen og ga svenskene ledelsen. Ledet an av Selänne-Koivu-rekken legger finnene mye press på svenskene uten hell. Svenskene overtok etter hvert initiativet i kampen, delvist ledet av de unge Sedin-tvillingene. Koivu hadde midtperiodens beste sjanse, men hans skudd traff stolpen. Finnene la press på svenskene i siste periode, og åtte minutter før slutt klarte Juha Lind å utligne for finnene da han kvittet seg med to svenske backer bak målet, sirklet rundt og lurte pucken bak Salo. Men minuttet senere utnyttet Tre Kronor en stor keepertabbe av Ari Sulander, som er litt for langsom til å rydde op bak målet. Michael Nylander stjal pucken og sendte den videre til Jönsson, som kunne score sitt andre mål i turneringen i det tomme buret. Finnene tok ut målvakten for å spille 6 mot 5, men klarte ikke å utligne. Svenskene vinner kampen 2–1 og serien må avgjøres med spilleforlengelse.[23]
Gitt den defensive tradisjonen i oppgjørene mellom lagene var forventningen at kampen ville ende med straffeslagskonkurranse, som i den andre semifinaleserien. Seks minutter ut i forlengningen reddet Salo først Selännes backhandskudd, og deretter den første returen av Tuomainen. Mens han falt klarte Tuomainen å sende den andre returen i mål bak Salo, og Finland var dermed klar til sin femte finale i historien og sin andre finale på rad.[23]
I semifinaleserien mellom Tsjekkia og Canada vant canadierne den første kampen 2–1. Selv om det raskere og mere teknisk dyktigere tsjekkiske laget fikk en blendende start på kampen og dominerte kanadierne, var det Canadas Wade Redden som ga canadierne ledelsen etter 04.01 minutters spill. Mot et ineffektivt tsjekkisk lag overtok canadierne styringen i kampen og på en kontring i andre periode økte de ledelsen til 2–0 etter at Cory Stillman kunne sette inn en returen bak Milan Hnilička. En redusering av Pavel Kubina seks minutter før slutt ga nytt liv i kampen, men selv om tsjekkerne tok ut målvakten klarte de ikke å utligne kampen.[24]
I den andre kampen startet canadierne igjen best. Etter en annullert scoring fikk canadierne et overtallspill som Stillman utnyttet . Dommerne annullerte innledningsvist scoringen men videodømming konkluderte at pucken hadde gått inn via Jan Hlaváč. Scoringen vekket tsjekkerne, som under to minutter senere hadde utlignet etter et overtallsmål av Pavel Kubina. Fem minutter senere tok tsjekkerne ledelsen etter at Pavel Patera tok imot en tversoverpasning fra Kubina, smøg seg forbi det canadiske forsvaret og satte pucken inn mellom beina på Ron Tugnutt. Canada tok over initiativet i starten av andre periode, hvor det 19-årige NHL-talentet Patrick Marleau stormet gjennom tsjekkernes sone, løftet pucken over Hnilička og utlignet til 2–2. Halvveis inn i perioden tok tsjekkerne igjen ledelsen etter et mål av Martin Ručinský. To raske scoringer med kun 24 sekunders mellomrom i starten av den tredje perioden sørget for at kampen var snudd til canadiernes fordel, men tsjekkerne kjempet seg tilbake i kampen da Radek Dvořák satte inn to mål med 50 sekunders mellomrom nær halvveis i perioden. Fem minutter senere er Dvořák nære å få et hattrick da han kontret alene mot Tugnutt men klarte ikke å sette pucken i mål. Canadierne beleiret det tsjekkiske målet i sluttminuttene, men David Výborný punkterte kampen ved å sende pucken i tomt mål med 23 sekunder igjen av perioden, og tsjekkerne vant dermed kampen 6–4.[25]
Spilleforlengelsen forble målløs og det måtte til slutt straffeslag til for å avgjøre serien, noe som for tsjekkerne vekket minner fra semifinalen mellom Tsjekkia og Canada i vinter-OL i Nagano året før. Brian Savage satte det første straffeslaget for Canada, mens Martin Procházka svarte umiddelbart etter. Ray Whitney og Ručinský satte deretter inn hver deres straffe. Tsjekkernes landslagstrener Ivan Hlinka gamblet heretter ved å bytte målvakt Milan Hnilička med Roman Čechmánek. Stillman og Roman Šimíček satte inn hver deres straffe, før Rob Niedermayer og Petr Sýkora bommet på deres forsøk. Hlinkas målvaktsbytte ga utslag; Čechmánek gjorde en heroisk innsatts da han reddet straffen fra Jeff Friesen mens NHL-backen Jaroslav Špaček stormet frem, satte pucken inn mellom beina på Tugnutt i det canadiske målet, og sikret Tsjekkia en plass i finalen.[25]
Finaleserien (best av to kamper) ble spilt i Håkons Hall den 15. og 16. mai. Tsjekkerne vant den første finalen 3–1, mens finnene vant den andre finalen 4–1. Dermed måtte det for første gang i VM-historien spilles en avgjørende ekstraomgang (20 minutter) om mesterskapet som Tsjekkia vant 1–0 etter en backhandscoring av Jan Hlaváč på tiden 16:31.
Kilde: IIHF.net og Andrew Podnieks, red. (2022). IIHF Guide & Record Book 2023. Regler for rangering: 1) plassering i gruppen; 2) poeng; 3) målforskjell; 4) antall scorede mål; 5) seeding innen turneringen. (H) Vert
Turneringens allstar-lag og mest verdifulle spiller (MVP) ble stemt frem av internasjonale medier etter avslutningen av turneringen. Følgende spillere ble stemt frem:[26][27]
.jpg)
