KGB (fra russisk Комитет государственной безопасности, Komitet gosudarstvennoj bezopasnosti, «Komiteen for statlig sikkerhet») var etterretningstjenesten og sikkerhetspolitiet i Sovjetunionen. Etter Lavrentij Berijas fall i 1953 ble KGB betegnelsen for Sovjetunionens hemmelige statspoliti, etter NKVD og deretter MGB.
KGB er forgjengeren til SVR(Sluzjba Vnesjnej Razvedki Rossii, norsk: Det russiske utenriks etterretningsvesen), som i desember 1991 ble Den russiske føderasjons utenriksetterretningstjeneste. Innenriksdelen av KGBs oppgaver ble videreført av FSB(Federalnaja Sluzjba Bezopasnosti Rossijskoj Federatsii, norsk: Det russiske føderale etterretningsvesen).
Historie
KGBs første forgjenger var Tsjekaen som ble etablert 19. desember 1917 og erstattet det tsaristiske Okhrana. Tsjekaen gikk gjennom flere navnskifter og omorganiseringer over årene. Det ble blant annet kalt OGPU i 1923, NKGB i 1941 og MGB i 1946. I mars1953 slo Lavrenti Berija sammen MVD (Innenriksministeriet) og MGB til en organisasjon; MVD. Innen et år var Berija henrettet og MVD ble splittet. Det omorganiserte MVD beholdt sine politi- og lovutøvelsesfullmakter, mens den nye organisasjonen, KGB, tok over ansvaret for indre og ytre sikkerhet og etterretningsfunksjoner. KGB ble underordnet Ministerrådet i Sovjet. 5. juli1978 ble KGB døpt om til «Sovjetunionens KGB», og dets formann fikk sete i ministerrådet.
KGB ble oppløst da dets sjef, generaloberst Vladimir Krusjkov, brukte KGBs ressurser til å støtte kuppforsøket mot Mikhail Gorbatsjov i august1991. 23. august1991 ble Krusjkov arrestert og general Vadim Bakatin ble utnevnt til KGBs formann med mandat til å oppløse Sovjetunionens KGB. 6. november1991 opphørte KGB offisielt å eksistere. Organisasjonen ble delt i to; FSB fikk ansvaret for indre sikkerhet og SVR for etterretning i utlandet. Federalnaya Sluzhba Bezopasnosti (FSB) er i sine funksjoner i dag svært likt det sovjetiske KGB.
Fra sin opprinnelse var KGB sett på som SUKPs «sverd og skjold». KGB oppnådde en imponerende suksess i de tidlige stadier av sin historie. Den daværende relativt avslappede sikkerheten i land som USA og Storbritannia tillot KGB en enestående mulighet til å trenge inn i fremmede lands etterretningstjenester med sine ideologisk motiverte agenter som for eksempel «Cambridge Five». Cambridge Five var antagelig Sovjetunionens viktigste etterretningskupp og gav landet detaljert kunnskap om blant annet byggingen av USAs første atombombe (Manhattan-prosjektet). Dette skjedde på grunn av velplasserte agenter som Klaus Fuchs og Theodore Hall. KGB oppnådde også suksess i sin jakt på fiender av Sovjetunionen, det være seg grupper som «Hvitegardistene» eller Leo Trotski.
Utenlands og under den kalde krigen hadde KGB suksess med sitt første hoveddirektorat (FHD). Så å si alle sovjetiske ambassader hadde en
avdeling med KGB folk som var tilknyttet residenturet. Lederen ble kalt resident og opptil 50-70 % av ambassadens ansatte hvar tilknyttet KGB. I
mellomkrigstiden klarte KGB å verve mange spioner da særlig i Storbritannia, da Sovjet så Storbritannia som den ledende verdensmakt. De mest betydningsfulle spioner som ble vervet var studenter i universitetsmiljøer som Cambridge. I 1930-årene ble det vervet flere, og en spionring
ble kalt for the magnificent 5 som etter hvert ble en del av maktens menn i regjeringsorganer og sikkerhetstjenester i Storbritannia. Den mest kjente av
disse er Kim Philby som til slutt hoppet av i 1962 og kom seg til Moskva.[1] I løpet av sin karriere i sikkerhetstjenesten i Storbritannia ble han av mange av sine
kollegaer sett på som en av de dyktigste, og mange mente at han var et klart valg til å bli generaldirektør for Mi6 (SIS). Under hans tid som spion anga Philby mange av hans kollegaer og overga en enorm mengde med hemmelige opplysninger til sine kontaktoffiserer fra KGB i London. Under 2. verdenskrig var Anatolij Gorski hans kontakt i London. Hans dekke i den Sovjetiske ambassade i London var ambassaderåd.
I løpet av den kalde krigen, spilte KGB en kritisk rolle i opprettholdelsen av den sovjetiske ettpartistaten gjennom sin undertrykkelse av politiske dissidenter og trakasseringen av kjente systemkritikere som Aleksandr Solzjenitsyn og Andrei Sakharov. Organisasjonen oppnådde også suksesser i sitt utenlandske etterretningsarbeid, med spionasje for å sikre Sovjetunionen informasjon om vestlig vitenskap og teknologi. Et eksempel er den tekniske informasjonen om Concorde-flyet, som Sovjet brukte for å bygge sitt Tupolev Tu-155. KGB hadde agenter som Melita Norwood og klarte også å infiltrere Willy Brandts regjering sammen med det østtyske Stasi. Imidlertid, organisasjonen støtte etterhvert på flere vansker. For eksempel var det et prestisjenederlag da Elizabeth Bentley i USA og Oleg Gordievsky i Storbritannia hoppet av. Dessuten ble det vanskeligere og vanskeligere å rekruttere vestlige agenter på ideologisk grunnlag, særlig etter opprøret i Ungarn i 1956 og den sovjetiske invasjonen av Tsjekkoslovakia i 1968. Dette førte til en svekkelse av KGBs styrke. KGB hadde imidlertid vestlige agenter som CIA-agenten Aldrich Ames, FBI-mannen Robert Hanssen og den norske politikeren og embetsmannen Arne Treholt.
