Kaja deltar på AUFs sommerleir på Utøya i 2011, sammen med lillesøsteren sin Emilie. Den 22. juli får deltakerne høre at en bombe har eksplodert ved Regjeringskvartalet i Oslo, men ungdommene tror at de er trygge så lenge de er på en øy langt unna hovedstaden. Men etter hvert høres skudd på øya, og de oppdager snart at dette ikke er noen øvelse. Samtidig som Kaja og vennene hennes forsøker å gjemme seg i skogen, ringer de politiets nødnummer. Politiet påstår at de allerede er på vei til Utøya.
De andre blir enige om å løpe til vannet og forsøke å svømme i sikkerhet, men Kaja løper tilbake mot leiren for å lete etter søsteren sin Emilie. Kaja finner en gutt som heter Tobias, som hun overtaler til å løpe inn i skogen. Når Kaja ikke klarer å finne Emilie i teltet deres, løper hun tilbake inn i skogen for å lete etter. Kaja kommer over en ung jente som er skutt, og hun forsøker å trøste henne. Røykgranater fyller skogen, og jenta dør akkurat i det moren hennes ringer henne. Etter å ha nesten blitt oppdaget av gjerningspersonen, går Kaja ut igjen i håp om å finne lillesøsteren sin.
Om filmen
Historien i filmen oppleves utelukkende fra synsvinkelen til 18 år gamle «Kaja». Filmen fremstår som et fiksjonsverk bygget på virkelige hendelser. Historien blir fortalt i én tagning og bygger på vitnebeskrivelser fra overlevende. Hovedpersonen «Kaja» spilles av Andrea Berntzen. Noen av de overlevende var kritiske til en filmatisering av Utøya-tragedien. Etter filmens premiere ble filmen sett på som et samlende verk og som en troverdig beskrivelse av hva som skjedde på Utøya. Filmen ble utvalgt til hovedkonkurransen ved Berlinalen (den internasjonale filmfestivalen i Berlin) og skapte debatt under den internasjonale premieren.
”– Sannsynligvis kommer det ikke noen mer rystende eller hjerteskjærende film på filmfestivalen i Berlin – eller på noen annen festival i år”, skrev anmelder Demetrios Matheou i Screen Daily. ”– Det vil bli stilt spørsmål om hvor lenge filmskapere bør vente før de skildrer grusomme, virkelige hendelser, og ikke minst om hvem de lager filmene sine for.”
Under pressekonferansen i forbindelse med filmfestivalen uttalte Poppe:
” – Alt i filmen handler om å holde igjen. Å ta bort alt av filmens ordinære virkemidler. Bort med musikk, bort med klipp, bort med alt. Jeg ville ikke gjøre det til en opera, slik man ofte gjør når det handler om ekstreme ting. Denne historien må fortelles nådeløst og brutalt. Det vil være vondt å se det, men hvis det ikke er det, så er det ikke ekte.”[7]
The Guardians filmkritiker Jonathan Romney utpekte filmen til sin favoritt i flere klasser, herunder «beste skuespiller» (Andrea Berntsen), «beste foto» (Martin Otterbeck), «beste regi» og «beste film».[8] Filmen ble av sentrale journalister og filmkritikere omtalt som årets sterkeste film og som kandidat til «Gullbjørnen». Filmen mottok seks Amandanominasjoner, blant annet i klassene «beste film» og «beste regi».
