I 66 gjorde jødene opprør mot Romerriket. Keiser Nero ga Vespasian ansvaret for å knuse opprøret. Titus fulgte med til Judea som nestkommanderende. I 69 ble Vespasian utropt til keiser og overlot til Titus å fullføre beleiringen av Jerusalem, den eneste byen som fortsatt gjorde motstand.
Keiser Vespasians sønn
På masadaklippen begikk jødiske opprørere, seloter, etter en lang beleiring av romerne kollektivt selvmord med sine familier etter at opprøret i Jerusalem var blitt slått ned. Det firkantede «sandslottet» på bildet er levninger etter et romersk fort som så ble bygd.
Etter at Vespasian var blitt keiser fortsatte Titus således å kjempe mot de jødiske opprørere i Iudaea. Krigen kulminerte med at de romerske styrker erobret Jerusalem år 70, brøt ned tempelet, og rev ned resten av byen også.
Styrkene i Palestina bad Titus at han skulle ta dem med seg til Roma (eventuelt planla Titus et kuppforsøk mot sin far) men Titus vendte alene tilbake. I hovedstaden ble han og faren hyllet, og Titus ble kommandant for pretorianergarden. Han fikk poster som folketribun, censor og flere utnevnelser til konsul. Titus ble nå militært Romas sterke mann og som sådan upopulær, noe som det faktum at han i en periode hadde en kjærlighetsaffære med en syrisk kvinne bidro til.[trenger referanse] Titus forble lojal mot sin far, som han forventet seg å arve keisertittelen av.
Keiser
Den 23. juni i 79, døde Vespasian. Titus tok da over makten raskt og fredelig. Han hadde dårlige relasjoner til sin bror, men var meget populær som keiser, en popularitet som ble vunnet med store offentlige utgifter som bistand til Campania etter Vesuvs utbrudd (som ødela blant annet Pompeii), gjenoppbyggingen av Roma etter den omfattende brannen i 80 og ferdigstillelsen av Colosseum (egentlig det flavianske amfiteater) som hans far hadde begynt å bygge.[trenger referanse] Innvielsen av Colosseum ble en stor fest som varte i over 100 dager.
Titus døde ung, bare 41 år gammel, og noen spekulerte på om broren Domitian hadde en finger med i spillet.[trenger referanse] Etter at hennes mann døde i 84 levde Titus eneste barn, datteren Flavia Julia, som sin onkel Domitians elskerinne.
Ursul Philip Boissevain (utg.): Cassii Dionis Cocceiani historiarum Romanarum quae supersunt, Band 3. Weidmann, Berlin 1901, s. 152–161
Otto Veh (utg.): Cassius Dio: Römische Geschichte, Band 5, Artemis, Zürich 1987, ISBN 3-7608-3675-5, s. 157–168
Otto Michel, Otto Bauernfeind (utg.): Flavius Josephus: De bello Judaico. Der jüdische Krieg. Zweisprachige Ausgabe der sieben Bücher. 3 Bände, Wissenschaftliche Buchgesellschaft, Darmstadt 1959–1969
Max Ihm (utg.): C. Suetoni Tranquilli opera, Band 1: De vita Caesarum libri VIII. Teubner, Stuttgart 1973, ISBN 3-519-01827-6, s. 309–316
Hans Martinet (utg.): C. Suetonius Tranquillus: Die Kaiserviten. De vita Caesarum. Berühmte Männer. De viris illustribus. Artemis & Winkler, Düsseldorf 1997, ISBN 3-7608-1698-3, s. 866–883
Eksterne lenker
(en)Titus – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en)Titus – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
