Det er lite som er kjent om Postumus' tidligste år og bakgrunn, men det er antatt at han var av bataverer[2] av beskjeden bakgrunn som ble forfremmet i hæren og til sist ble løftet opp av keiser Valerian til posisjonen som keiserlig legat av Germania Inferior.[3]
Ved 259 drev Valerian krigføring i øst mot perserne mens hans sønn og medkeiser Gallienus var urolige over situasjonen ved grensen av Donau.[4] Midt i kaoset av en invasjon fra frankere og alamannere, og forskrekket over nyheten om at Valerian var blitt beseiret og tatt til fange,[5] gjorde hæren i Gallia opprør og utropte Postumus til keiser.[6][7]
Den utløsende faktor var deres seier i 260 over en germansk hær av juthungere som kom tilbake fra Italia med krigsbytte og fanger, selv om de hadde blitt slått tilbake av Gallienus ved Mediolanum.[6] Under kommando av Postumus og Marcus Simplicinius Genialis knuste den romerske hæren germanerne, og Postumus fordelte det erobrede krigsbyttet ut blant sine soldater.[3] Saloninus, på råd fra sin pretoriske prefektSilvanus (som hadde koordinert romersk politikk i Gallia sammen med Postumus), krevde at krigsbyttet skulle overleveres til hans residens ved Colonia Claudia Ara Agrippinensium.[4] Rasende over denne ordren, utropte soldatene Postumus til keiser og beleiret og angrep Colonia Claudia Ara Agrippinensium.[3] Etter å ha brutt gjennom byens forsvarsmurer, ble både Silvanus som Saloninus drept,[3] skjønt Postumus' tilhengere hevdet senere at det var innfødte gallere som var ansvarlig for mordene.[8] Han reiste senere en triumfbue for å feire denne seieren.
Postumus ble umiddelbart anerkjent som keiser i Gallia (unntatt for Gallia Narbonensis),[3] de to germanske provinsene,[8] og Raetia.[4] Ved 261 hadde også Britannia og Hispania anerkjent ham som keiser.[8] Han etablerte sin hovedstad ved Colonia Claudia Ara Agrippinensium og fortsatte deretter med å opprette så mye av de tradisjonelle romerske lovmessige og forfatningsmessige strukturene som mulig.[9] Bortsett fra posisjonen som romerske keiser, tok han også posisjonen som konsul sammen med en kollega, Honoratianus.[10] Som hans forgjengere som keisere, ble han pontifex maximus av staten[10] og tok tribunal makt hvert år.[9] Han etablerte senat[4][7] og en pretorianergarde.[8] Ved å vurdere hans maktbase, synes det som om de fremste medlemmene av Postumus’ administrasjon var av opprinnelse fra nordlige Gallia, og faktisk ble hele administrasjonen raskt gallisk i sitt vesen.[11] Både Victorinus og Tetricus I, viktige medlemmer av regjeringen, kom fra denne regionen.[11]
Postumus framstilte seg selv som Gallias gjenoppretter (Restitutor Galliarum) og den som brakte sikkerhet til provinsene (Salus Provinciarum) på noen av de mynter han preget;[8] før 10. desember 261 tok han også tittelen Germanicus maximus, en tittel han gjorde krav på etter vellykket å ha forsvart Gallia mot germanske barbarer.[4] Hans hovedmål i kle seg i purpur, kongefargen, synes å være å forsvare og sikre grensen mot Rhinen og det omliggende området, en oppgave han utførte med kraft, og som han ble beundret for av samtidens forfattere som erklærte at han nettopp hadde gjeninnført den sikkerhet som hadde eksistert tidligere.[8] Så suksessfull var han i oppgaven som fredsbevarer at de mynter som ble preget av ham var av bedre kvalitet og med høyere andel edelt metall enn de mynter som ble preget av Gallienus.[12] Etter å ha tilbrakt fire år med presse frankere ut av Gallia, rekrutterte han frankiske tropper for å slåss mot andre frankere, antagelig spredt innenfor eksisterende romerske hærenheter.[13]
Det er fortsatt betydelig akademisk diskusjon om hva som var hans endelig mål, om han hadde til hensikt å velte Gallienus og ta makten også i Roma, eller om han var tilfreds med å herske over de vestlige provinsene.[8] Helt fra begynnelsen av hans bemektigelse av makten, gjorde Postumus det klart at han ikke hadde noen hensikt å gå mot Roma og at hans prioritet var Gallia.[4] Postumus' maktbase var Gallia og hans hovedanliggende var å forsvare Rhingrensen. Om han marsjerte mot Gallienus, ville han utsette sitt hovedområde for angripende germanske stammer, men også utsatt for andre mulige usurpatorer. Kanskje han håpet å oppnå en form for offisiell anerkjennelse fra Gallienus, men det synes ikke som hans utgangspunkt var å opprette et adskilt «Galliarum imperium».[4]
I fire år hadde Gallienus vært for distrahert av germanske invasjoner og av andre usurpatorer i øst for å kunne ha oppmerksomhet til situasjonen for hans nord og vest.[14] Det endret seg i 265 da Gallienus dro ut med en hær for å beseire Postumus.[14][15] Etter en del suksess innledningsvis, feilet hans første forsøk da Postumus greide å unnslippe fra en vaklende posisjon grunnet uforsiktighet fra Gallienus' kavalerikommandant Aureolus, noe som førte til Aureolus’ degradering og til sist forvisning av Gallienus i 267.[15][16] Et andre forsøk, ledet av Gallienus selv, synes å ha fått militært overtak over Postumus, men mens Gallienus beleiret en by i Gallia (antagelig Augusta Treverorum),[15] ble han såret og tvunget til å trekke seg tilbake. Etter hans mislykkede forsøk på å fjerne Postumus ble han opptatt med andre kriser i riket og fikk ikke nye muligheter til å utfordre Postumus igjen.[4] Gallienus klarte uansett å vri kontrollen over Raetia fra Postumus i løpet av disse årene.[15]
Ved slutten av 265 kunne Postumus' mynter med stolthet annonsere hans serier over Gallienus, og festivalene feiret hans quinquennalia inn i det kommende året. Svært lite plaget hans rike i 267, men en brå forringelse av myntene i 268 indikerer at Postumus må ha møtt økende vanskeligheter internt, noe som resulterte i behovet for å øke utbetalingene til en økende misfornøyd hær.[4]
I 268 fikk Postumus en gyllen mulighet til å bevege seg mot Gallienus da dennes general Aureolus, som hadde kommandoen av Mediolanum, åpent byttet side og allierte seg med Postumus.[14] Byen Mediolanum (Milano) ville ha vært nødvendig for Postumus om han planla å marsjere mot Roma. Men uansett årsak, greide ikke Postumus å gi støtte til Aureolus som ble beleiret av Gallienus.[17][16] Før slutten av sommeren 268 førte hendelsene ved Mediolanum at Gallienus ble myrdet, at Aureolus fikk et nederlag, og at Claudius II kom på tronen.[18] Det utløste også en rekke hendelser som kom til føre til slutten for Postumus’ styre i Gallia.
Fall
Postumus begynte hans femte konsulskap den 1. januar 269, men hæren som var misfornøyd med hans beslutning om ikke å marsjere mot Roma for å støtte Aureolus, fremmet en usurpator tidlig i 269.[4]Laelianus, en av Postumus' fremste militære ledere og guvernør for Germania Superior, ble erklært som keiser i Mogontiacum av den lokale garnison og de omliggende troppene (Legio XXII Primigenia).[4][19] Selv om Postumus rask greide å erobre Mogontiacum og drepe Laelianus, var han ikke i stand til å kontrollere sine egne tropper. De vendte seg mot ham og drepte ham. Årsaken skal ha vært at han ikke ville at de skulle få herje og plyndre byen.[4][16][20][21]
Som følge av Postumus' død, mistet hans rike kontrollen over Britannia og Spania, og de siste levningene av det galliske riket ble arvet av Marcus Aurelius Marius.[22]
Postumus er listet blant «de tretti tyrannene» i Historia Augusta. Tradisjonelt har det vært hevdet at hans styre begynte i 259, men moderne historieforskning har kommet til støtte forestillingen at det er mer sannsynlig at han ble keiser sommeren eller høsten 260.[4] I uansett tilfelle, Postumus' styre strakte seg over ti perioder som tribun, hver av dem varte et år, startende fra 10. desember.[23]
Referanser
^Som keiser: Imperator Caesar Marcus Cassianus Latinius Postumus Pius Felix Augustus Germanicus Maximus Potter (2004), s. 260
^State, Paul F. (2008): A Brief History of the Netherlands, Infobase Publishing, s. 8
Canduci, Alexander (2010): Triumph & Tragedy: The Rise and Fall of Rome's Immortal Emperors, Pier 9, ISBN 978-1-74196-598-8
Drinkwater, J. F. (1987): The Gallic Empire: Separatism and continuity in the north-western provinces of the Roman Empire, A.D. 260–274, Franz Steiner Verlag Wiesbaden GMBH, Stuttgart, 1987, ISBN 3-515-04806-5
Jones, A.H.M., Martindale, J.R. (1971): The Prosopography of the Later Roman Empire, bind I: AD260-395, Cambridge University Press
