Skulderbeltet, cingulum extremitas superioris eller cingulum membri superioris, er en betegnelse på en serie knokler som ligger rundt brystkassen og knytter forbeina til ryggraden. Hos mennesker er denne strukturen satt sammen av skulderbladene (scapulae), kragebeina, (claviculae), og den øvste delen av brystbeinet, som kalles brystbeinhåndtaket, (manubrium sterni). Skulderbeltet finnes hos alle virveldyr med frambein, men ikke alle har et like velutviklet skulderbelte. Noen dyr, slik som fugler, har enda en knokkel i skulderbeltet, os coracoideum. Dette er ikke det samme som ravnenebbet (processus coracoideus) hos pattedyr.[1]
Ledd og knokler
Det er fem ledd i skulderbeltet hos mennesker og andre primater, Av disse er det bare to som er ekte ledd:
Bursaenbursa subacromialis og senen til m. suprascapularis tetter hullet mellom strukturene og hjelper med å holde leddhodet på plass
Hos mennesket er det to ekte ledd i skulderbeltet. Det ene er det sternoclaviculære-leddet mellom brystbeinet og kragebeinet på hver sin side. Takket være en leddskive, discus articularis mellom de to leddflatene som ikke heilt passer inn i hverandre, vil leddet virke som et kuleledd. Leddutslaget er 50° abduksjon, 30° fleksjon og 5° adduksjon[4], og på grunn av dette er sternoclaviculærleddet viktig i sirkumduksjon av armen.
Det acromioclaviculære leddet er bundet sammen med leddband, og det er ikke noe annet enn muskler mellom skulderbladet og brystkassa. Denne løselige sammenbindingen gir skuldrene stor fleksibilitet sammenlignet med hoftebeltet. Hos menneske har evolusjonen ofret fleksibiliteten i hoftebeltet for å kunne bære kroppsvekten ved tobeint gange.
Evolusjon
Modell av skjellettet til Ichthyostega viser det kraftige skulderbeltet
Skulderbeltet utviklet seg hos de firbeinte virveldyrenes umiddelbare forfedre, hos fisker som Tiktaalik og Panderichthys. Utgangspunktet for skulderbeltet som omsluttet hele dyret var knoklene ved roten av bryst- og bukfinnene og baksiden av gjellekammeret, et hudbein kalt gjellebeinet. Hos Panderichthys var gjellebeina festet til hjernekassen øvert og i underkjeven nederst, men hos Tiktaalik var gjellebeina løse fra kjeven og tillot dyret å bevege nakken og framfinnenen uavhengige.[5] Etter hvert som de første panserpaddene i stadig større grad brukte bryst- og bukfinnenen heller enn halen til å ta seg fram, ble skulderbeltet og det tilsvarende hoftebelte kraftigere og mer forbeinet. Hos den forholdsvis tunge Ichthyostega var skulderbeltet tungt og kraftig, med plateliknende kragebein.[6]
Hos de aller fleste moderne firbeinte virveldyr er skulderbeltet bevart, men knoklene som danner strukturen har endret seg i de forskjellige gruppene. Hos pattedyr er gjellebeinet bare en liten spiss lengst mot leddflaten på skulderbladet. Mange pattedyr mangler kragebeina, mens slanger og ormepadder mangler skulderbeltet helt. Hos fugler er stivhet i skulderbeltet ekstra viktig på grunn av flyving, og skulderbeltet er forsterket med ønskebeinet som er med å forankre strukturen til brystbeinet.[7]
Referanser
^Romer, A.S., Parsons, T.S.: The Vertebrate Body, 1977, Philadelphia, PA: Holt-Saunders International. s. 186–187. ISBN 0-03-910284-X (engelsk)
^Shubin, N. H. (2014). «Pelvic girdle and fin of Tiktaalik roseae». Proceedings of the National Academy of Sciences. 111 (3): 893–899. doi:10.1073/pnas.1322559111.
