Pattedyr (mammalia) er en delgruppe av virveldyrene som består av mer enn 5 000 arter, men systematikere er langt i fra enige om et eksakt antall arter eller slektskapet mellom mange grupper og arter som inngår i gruppen. Bedre og mer nøyaktige metoder og nye funn endrer dessuten forståelsen av mange undergrupper fra tid til annen.
Mangfold
Pygméspissmus er verdens minste pattedyr, målt i masse, og tilhører insekteterne. Arten veier kun 1,8 g i snitt
Pattedyr varierer sterkt i både størrelse og livsform. De minste artene kan veie under 2 gram (pygméspissmus) og de største opptil 190 tonn (blåhval). Noen kan fly, glidefly, svømme, løpe eller klatre, andre hopper rundt eller tilbringer hele eller store deler av livet i vann.
Pattedyrene deler tre særegne fysiologiske karakteristikker, ikke funnet hos andre dyr: Alle pattedyr har tre ben i mellomøret, hårvekst, og melkeproduksjon via omdannede svettekjertler kalt patter.[2][3] Så vidt man vet er blåhvalen det største pattedyret som noen gang har levd på Jorden. Pattedyr lever normalt i 1-70 år, avhengig av arten. Det er kjent at grønlandshval kan bli opp mot 200 år gammel.[4] Som en hovedregel kan man hevde at små arter lever kortere enn store arter, men det finnes også eksempler på annet, for eksempel flaggermus (Chiroptera), som kan bli mer enn 10 år gamle i vill tilstand.
De land i verden som har størst mangfold av pattedyrarter er Indonesia (670 arter), Brasil (648 arter), Kina (551 arter, inkludert Hongkong og Macao), Mexico (523 arter), og Peru (467 arter). Til sammenligning har Norge 75 arter, Sverige 72 arter, Danmark 65 arter, og Finland 62 arter.[1]
Atferd
Pattedyras atferd varierer mellom de mange ulike artene. Alle pattedyrhunner har en eller annen form for brunst, der egg utvikles og klargjøres for befruktning. En fundamental komponent er dessuten hunnenes utvida omsorg for eget avkom, som følge av den påfølgende dietiden etter nedkomst. Som varmblodige dyr kan man dessuten hevde at pattedyr generelt har et større energibehov enn kalblodige dyr av samme størrelse har, herunder også som regel en betydelig mer energikrevende atferd.
Pattedyr er jevnvarme (homoioterme) eller «varmblodige» (endoterme). Denne egenskapen er de ikke alene om (også fugler er f.eks. likevarme), men den er ervervet uavhengig av andre grupper. Fordelen ved likevarmhet er at pattedyr kan «ta i bruk» flere habitater, og at de kan opprettholde et høyt aktivitetsnivå uavhengig av temperaturen. I sammenheng med enten likevarmheten eller det høye aktivitetsnivået har pattedyr:
beina forskjøvet under kroppen (ikke ved siden av kroppen, som hos amnioter for øvrig; resultatet er bedre bevegelighet),
et hjerte som er fullstendig delt i et venstre og et høyre hjertekammer (fordi et høyere nivå på stoffskifteaktiviteten trenger et hjerte som kan dele oksygenrikt fra ‑fattig blod). Som en videre konsekvens av dette har pattedyr mistet den høyre aortabuen. (Fugler, hvis sirkulasjonssystem gjennomgikk lignende tilpasninger da deres stamart ble likevarm, har også redusert en aortabue. Men hos fuglene var dette den venstre.)
Pattedyr har yngelpleie. Dette kan være en av grunnene til at de måtte opprettholde et så høyt aktivitetsnivå i utgangspunktet. En unik egenskap som står i sammenheng med yngelpleien, er
melkekjertler hos hunnene (som oppstod som en «videreutvikling» av de nevnte svettekjertlene).
Pattedyr har en såkalt sekundær kjeve. Dette betyr at kjeveleddet utgjøres av knokler som opprinnelig ikke inngikk i dette leddet. (I stamarten til amniotene var kjeveleddet en kontakt mellom kvadratbeinet og leddbeinet, hos pattedyr mellom dentale og squamosum.) De opprinnelige kjeveknoklene, som derfor ikke lenger trengtes i kjeven, gjennomgikk et unikt funksjonsskifte og ble til knokler i mellomøret:
sammen med stigbøylen (stapes, som allerede oppstod i amniotenes stamart) forbedret disse knoklene hørselen enormt. En videre forbedring ble oppnådd ved evolusjonen av øremuslingen og dannelsen av sneglehuset (cochlea) i det indre øret.
Pattedyr har en «arbeidsdeling» mellom tennene (heterodonti): Stamarten hadde fem fortenner, én hjørnetann, fire premolarer og fire jeksler. Antallet ble redusert i mange av delgruppene. Samtidig med arbeidsdelingen oppstod tannskiftet med to «tanngenerasjoner». Det dannes altså ikke lenger nye tenner gjennom hele livet.
Pattedyrenes opprinnelse ligger blant de pattedyrliknende krypdyrene tilbake i jura. Siste felles stamart mellom de nålevende pattedyrene delte seg for ca. 150 millioner år siden opp i to arter.
Den ene ga opphav til kloakkdyrene (Monotremata), den andre til de egentlige pattedyrene (Theria).
Kloakkdyrene har bevart mange av egenskapene som også pattedyrenes stamart hadde.
For eksempel legger kloakkdyrene egg og er utstyrt med en kloakk, som vil si at endetarmen, urinleder og egg- eller sædleder har en felles åpning.
I de egentlige pattedyrenes stamart oppstod flere egenskaper som man vanligvis forbinder med pattedyr generelt, men som altså ikke er til stede hos kloakkdyr:
Vivipari, som vil si at moren føder «levende» unger istedenfor å legge egg. Dette medfører flere forandringer:
eggeskallet er tapt, bare fosterhinnene (chorion og serosa) er bevart,
I løpet av de siste fem hundre årene har minst 82 arter med pattedyr blitt utryddet.[5][6] Ifølge IUCN er dessuten omkring 22 prosent, mer enn 1 200 arter, enten truet av utryddelse i en eller annen grad eller også utryddet på verdensbasis.[1] Årsakene hevdes blant annet å være tap av habitat, gjennom ødeleggelser og fragmentering, introduksjon av fremmede arter og andre menneskeskapte problemer som truer pattedyrenes eksistensgrunnlag.
^Klima, M., W. Maier. 1990. Body Structure. Pp. 58-84 in B. Grzimek, ed. Grzimek's Encyclopedia of Mammals, Vol. 1, 1 Edition. New York: Mcgraw-Hill.
^Vaughan, T., J. Ryan, N. Czaplewski. 2000. Mammalogy, 4th Edition. Toronto: Brooks Cole
^Grzimek, B. 1990. General Introduction. Pp. 4-5 in B. Grzimek, ed. Grzimek's Encyclopedia of Mammals, Vol. 1, 1st Edition. New York: Mcgraw-Hill.
^Reichholf, J. 1990. Endangerment and Conservation. Pp. 178-191 in B. Grzimek, ed. Grzimek's Encyclopedia of Mammals, Vol. 1, 1st Edition. New York: Mcgraw-Hill.
^Vaughan, T., J. Ryan, N. Czaplewski. 2000. Mammalogy, 4th Edition. Toronto: Brooks Cole.
