PROFILBARU.COM

Runesteinen ved Skjern kirke nær Viborg advarer mot hærverk: «Seidmann er han som bryter disse kumler.»^[1]

Seid (av norrønt seiðr) er en samlebetegnelse på kunnskaper og teknikker i grenselandet mellom religion og magi. Seid var å betrakte som skjult kunnskap i jernalderen og vikingtidens Norden.

Seid har klare likhetstrekk med shamanisme.^[2] Det var en type magi som for det meste ble utført av kvinner kalt volver, mens menn som dyrket seid, ble sett på med forakt og beskyldt for ergi (= «umandighet»). Seidmannen ble trolig knyttet til ergi fordi seid var kvinners domene.^[3] Odin lærte seg seid av vanegudinnen Frøya. Dette viser at Odin var en guddom som sprengte alle grenser, også de strengeste sosiale normene. Snorre forteller at Odin var «den største seidmann». Derfor kunne han spå og volde folk død eller ulykke. «Men denne trollskapen følger det så mye umandig (ergi) med, at mannfolk ikke kan drive med den uten skam, og derfor lærte de gydjene (dvs. prestinnene) denne kunsten.»^[4] Odin viser seg også som dødemaner da han maner en død volve til live, så hun kan besvare hans spørsmål om verdens fremtid ved å fremsi Volvens spådom.

Vanene rådet for seid og fruktbarhet, og ettersom Frøya var av vaneslekt, var det hun som lærte opp Odin og de andre æsene i seidkunst. I Ynglingatal kalles hun «blotgydje».^[5] Tabuer og restriksjoner anses å ha kommet i løpet av jernalderen ved etableringen av en krigerelite,^[6] som kongens hird.

Seidkoner

Mest utførlig beskrives en seidkones praksis i Eirik Raudes saga fra rundt 1200. Her fortelles om volven Torbjørg på Grønland som ble kalt «Lille-volven» og «spåkone». Om vinteren dro hun rundt og gjestet folk som ville bli spådd. Storbonden Torkel ville ha greie på når uåret i 999 tok slutt. Sagaen beskriver hvordan en volve ble mottatt når hun kom til gårds: Det ble reist et høysete for henne og lagt puter på som var stoppet med hønsefjær. Hun fikk servert grøt av geitemelk, og en rett av hjerter fra hvert slag av gårdens husdyr. Torbjørg spurte om noen av kvinnene kunne synge vardlokker, og husfruen Gudrid forklarte hun ikke hadde lært trolldom, men at hennes fostermor på Island hadde lært henne en sang som ble kalt vardlokker. Gudrid regnet seg som kristen og var i tvil om hun burde synge en slik sang, men Torbjørg forsikret henne at hun ikke ville bli noen dårligere kvinne av den grunn. Gudrid fremførte da sangen på vakreste vis, og volven forsikret at mange ånder hadde strømmet til, så nå kunne hun si at uåret ville være over til våren. Hun lovet også Gudrid en etterslekt å være kry av. Deretter gikk mennene en etter en bort til volven og fikk svar på sine spørsmål, og de fleste spådommene hennes skal ha vist seg å slå til. Torbjørg dro videre for å gjeste nabogården, og våren 1000 ble været snart bedre, slik hun hadde spådd.^[7]

I Eyrbyggja saga fortelles om striden mellom to enker, Katla og Geirrid, som begge kan seide. Katla prøver å skjule sønnen sin som har begått et lovbrudd, og skaper ham om til en gris. Hun seider en mann syk i flere måneder, men til slutt blir hun selv steinet. Geirrid bruker sine evner til å finne Katlas sønn, så han må stå til rette for sin handling. I Eyrbyggja saga opptrer også Torodds gamle, blinde fostermor. Hun kan høre av brølet fra en okse om denne kommer til ta livet av et menneske. Derfor ber hun Torodd drepe gårdens okse, men han lytter ikke til henne, og stanges dermed i hjel av denne oksen. Njåls kone Bergtora i Njåls saga har også en gammel fostermor som advarer mot gresset som ligger igjen på gårdsplassen og vil bli brukt til å sette fyr på gården, så Njål og Bergtora brenner inne. De tar ikke hensyn til dette, og blir virkelig brent inne. «Sunnfyllersken» var tilnavnet Turid fikk da Hålogaland ble ramt av uår, og hun maktet å fylle sundene med fisk. Siden flyttet Turid til Island, der bøndene mente hun fremdeles kunne fylle eller tømme havet for fisk. Slik fikk hun makt over dem, men folk visste at både Turid og Geirrid handlet i fellesskapets interesser, og respekterte dem derfor.^[8]

I Kormaks saga dreper Komrak seidkonen Torveigs to sønner, og jager henne fra gård og grunn. Ettersom ingen av hennes mannlige slektninger vil hevne henne, er seid eneste utvei for henne om hun skal få hevn. Kormak var trolovet med Steingerd, og Torveig som han hadde gjort hjemløs, gjorde til gjengjeld Kormak impotent. Han uteble derfra fra sitt eget bryllup, og etter hvert giftet Steingerd seg med en annen. Kormak havnet dermed i konflikt både med både denne mannen og siden hennes neste ektefelle. På seilas til Norge mente Kormak at han så Torgerds øyne i en hvalross som svømte på siden av skipet, og han drepte dyret med spydet sitt. I samme stund skal Torgerd ha blitt syk på Island og døde. Sagaforfatteren er litt uviss på magien hun utøver: Hun hadde en rettferdig sak mot Kormak, og seid var det eneste våpen hun hadde. Samtidig var svart magi ulovlig og æreløst.^[9]

På angelsaksisk uttrykte begrepene sidsa eller sidesa noe i slekt med islandsk síða (= «å fortrylle», «forhekse») og seiðr, «seid».^[10]

Seidmenn

Snorre Sturlason forteller i Harald Hårfagres saga i Heimskringla at en av Harald Hårfagres sønner med samekvinnen Snøfrid, Ragnvald Rettilbeine, var en seiðmaðr, seidmann. Kong Harald likte ikke seidmenn, og fikk sin favorittsønn, Eirik Blodøks, til å brenne halvbroren Ragnvald inne på Hadeland sammen med 80 andre seidmenn, «og det verk blev meget rost».^[11]

En mannlig utøver av seid hadde tapt sin ære, slik det fremgår av runesteinene i Skjern i Jylland: Síði sá maðr er þessi kuml of brjóti (= «En seidmann er han som bryter [ødelegger] disse kumler [runer]»).^[12] I Loketretten håner Loke Odin for å ha drevet med seid på Samsø:

Det sies du syslet

med seid den tiden,

på Samsø med virke som volve.

Du trasket omkring

som tryllende kone —

det kaller jeg ergi og ekkelt.^[13]