Mårten Eskil Winges «Tors strid med jättarna» fra 1872 viser tordenguden Tors kamp mot jotner.Jotnen Surt (Surtr) som vokter Muspellsheimen med ildsverd framstilt i en britisk bokillustrasjon 1909.
En jotun eller jotne (flertall jotner), også kalt turse, rimturse, jutul, jøtul og gyger (kvinnelig jotne), er en kjempemessig skapning i norrøn mytologi som holder til i Jotunheim, der borgen eller stedet Utgard ligger. Jotnene er i noen sammenhenger æsenes fiender, i andre sammenhenger æsenes seksualpartnere. Mange jotner er i besittelse av stor visdom, det gjelder for eksempel Vavtrudne, som kappes med selve hovedguden Odin i kløkt. Kampen mellom jotnene og Tor, jotnenes farligste motstander blant æsene, er et hovedmotiv i de norrøne myter.
Overnaturlige vesener som jotner, riser, tusser og gyger, og siden også troll, har lange tradisjoner i seinere tiders nordiske folketro. Der beskrives de gjerne som kjempestore, onde og gjerne dumme skapninger som lever i fjell og er fiendtlig innstilt mot menneskene.
På norrønt ble jotnene omtalt som jǫtunn (flertall jǫtnar), risi eller bergrisi («rise», flertall «riser» eller «bergriser») og þurs eller rimþurs (tusse, flertall þursar, «turser», «rimturser» eller «tusser»). Kvinnelige jotner ble også kalt gýgr eller gyger (entall og flertall), mens betegnelsen «jotunkvinne» er mer akademisk. I Sverige og Danmark finner vi termen jätte og jætte[1] i vanlig bruk.
I norske folkeminner lever forestillingene om jotner videre under dialektiske betegnelsene som «jutul» eller «jøtul», ord som er direkte avledet fra jǫtunn. Tolkiens ord ent er i slekt med det norske «jotun».
Helt inn på 1800-tallet overlevde en tro på at Nordens første beboere var de gigantene som sagaene kaller jotner, en tro tilsynelatende støttet av funn av enorme knokler som i virkeligheten stammet fra mammuter og andre dyr. Så sent som i 1740 ble det påstått at det ikke var mulig å benekte gigantenes eksistens. Disse påstandene forsvant først utpå 1800-tallet. Forestillingen finnes i Bibelen og antikken, både hos Horats og Plinius den eldre. Tormod Torfæus skilte mellom troll, som han ikke trodde på, men beskrev som «helt og holdent opdiktet, eller onde ånders blendverk», og det han kaller «ekte» giganter. Disse tåler dagslys uten å sprekke. Under et besøk hos ham på Karmøy fortalte visestattholderen Frederik von Gabel[2] ham om sine opphold som diplomat i Frankrike, Russland og Tyskland, og overbeviste ham om gigantenes eksistens. Torfæus' frende Arngrim den lærde fortalte at han i sitt verk Crymogæa (= Island) koblet gigantene i de klassiske kildene med norrøne historier om jotner og troll.[3]
_by_M%C3%A5rten_Eskil_Winge.jpg)
_-_cropped.png)
