Park Chung-hee

Park Chung-hee
hangul: 박정희
hanja: 朴正熙
romanisering: Pak Chŏnghŭi
revidert rom.: Bak Jeonghui
Født14. nov. 1917Rediger på Wikidata
Gumi (Japansk Korea)
Død26. okt. 1979[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (61 år)
Jongno-gu
BeskjeftigelsePolitiker, arméoffiser Rediger på Wikidata
Utdannet vedDet keiserlige militærakademi
Manchukuo Army Military Academy
Koreas militærakademi
EktefelleYuk Young-soo (1950–)
Kim Ho Nam (1936–1950)
FarPark Seong-bin
MorBaek Nam-ui
Søsken
6 oppføringer
Park Jae-hee
Park Sang-hee
Park Dong-hee
Park Han-saeng
Park Mu-hee
Park Gwi-hee
BarnPark Geun-ryeong
Park Ji-man
Park Geun-hye
Park Jae-ok
PartiDet demokratisk-republikanske parti
NasjonalitetSør-Korea
GravlagtSeoul National Cemetery
Utmerkelser
28 oppføringer
Rajamitrabhornordenen
Kongerikets kroneorden
Ordensbånd av Den aztekiske ørns orden
De gunstige skyers orden
Ærestegn i gull av Ærestegnet for fortjenester
Ordenen for nasjonal grunnleggelse
Storkors av Den nederlandske løves orden
Mugunghwa-ordenen
Ordenen for diplomatisk fortjeneste
Den sivile fortjenstorden
Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden
Republikken Italias fortjenstorden
Den aztekiske ørns orden
Den nederlandske løves orden
Sikatuna-ordenen
Frigjøreren San Martins orden
Ærestegnet for fortjenester
José Matías Delgado-ordenen
Legion of Merit
Dronningen av Sabas orden
Vietnams nasjonale orden
Løveordenen
Nasjonalordenen
Serafimerordenen
De millioner elefanters og den hvite parasolls orden
Den sivile fortjenstorden
Tapperhetsordenen
Solordenen
Sør-Koreas president
24. mars 1962–26. oktober 1979
ForgjengerYun Bo-seon
EtterfølgerChoi Kyu-hah
Sør-Koreas statsminister
18. juni 1962–10. juli 1962
ForgjengerSong Yo-chan
EtterfølgerKim Hyun-chul
Sør-Koreas midlertidige statssjef
3. juli 1961–17. desember 1963
ForgjengerChang Do-yong
Signatur
Park Chung-hees signatur
Park Chung-hee på Commons

Park Chung-hee (1917–1979) var en sørkoreansk offiser som var general i Sør-Koreas hær og tok makten i landet med et militærkupp i 1961. Han ledet militærjuntaen i to år før han formelt ble Sør-Koreas president. Han var president frem til han av uklare årsaker ble myrdet av etterretningssjef Kim Jae-kyu i 1979.

Da han kom til makten i årene etter Koreakrigen, var Sør-Korea et av verdens fattigste land og gjennomsyret av korrupsjon. Park satte i verk en økonomisk politikk som i 1960- og 1970-årene førte til rask økonomisk vekst og eksportledet industrialisering. En av forutsetningene var at forholdet til den tidligere okkupasjonsmakten Japan ble normalisert. Parks politikk hadde også et sterkt innslag av statskorporativisme.[5][6][7][8][9]

Samtidig klarte Sør-Korea å redusere den ekstreme fattigdommen og den store barnedødeligheten.

Ved inngangen til 1970-årene var Park mindre populær, og han kom til å bruke unntakstilstand og unntakslover for å begrense borgerrettigheter. Regimet fengslet, torturerte og myrdet opposisjonelle.

Park Chung-hee var far til Sør-Koreas senere president Park Geun-hye.

Familie og militær karriere

Park Chung-hee ble født i 1917 i Gumi i provinsen Nord-Gyeongsang under Japans kolonisering av Korea. Han var yngste sønn av Park Seong-bin og Baek Nam-hui, som var henholdsvis 46 og 45 år gamle ved sønnens fødsel. Han hadde seks eldre søsken. Familien var en ubetydelig del av Goryeong Bak-klanen og levde som fattige jordbrukere.[10][11] Park Chung-hee var troende buddhist.[11]

Park Chung-hee som japansk offiser.

Park Chung-hee ble i 1932 tatt opp som student ved lærerseminaret i Daegu. Etter fem års studier ble han uteksaminert med toppkarakterer i 1937.[10] Hans ungdomsår falt sammen med Japans invasjon av Kina, som begynte med Mukdenhendelsen i 1931 og kulminerte med utbruddet av den andre kinesisk-japanske krig i 1937. Etter studiene underviste Park i flere år i Mungyeong, hvor skolen nå er bevart som et museum.

I april 1940 ble Park immatrikulert ved Mandsjukuos keiserlige armés akademi i Mandsjukuo, og han fullførte sin militære utdannelse med toppkarakterer i 1942. Han ble umiddelbart plukket ut til offiserkurs ved Japans keiserlige armés krigsskole i selve Japan. Etter å ha blitt den tredje beste eleven i sin klasse, ble han forfremmet til løytnant i Mandsjukuos keiserlige armés 8. infanteridivisjon, og tjenestegjorde i den gjenværende tiden av den andre verdenskrig. Hans japanske navn var Takagi Masao (japansk: 高木正雄).

Etter krigen fortsatte han som offiser i det sørkoreanske militæret. Han ble utvist fra militæret i 1948, da han ble anklaget for å ha deltatt i en kommunistisk celle. Park var medlem av Sør-Koreas arbeiderparti på det tidspunktet, men det ble aldri bevist at han deltok i noen celle.[12] Under Koreakrigen ble han gjenopptatt i militæret og spesialiserte seg innen logistikk. Han fikk ett års amerikansk spesialtrening ved Fort Sill i Oklahoma. Park steg jevnt i gradene i Sør-Koreas hær, og ble etterhvert generalløytnant våren 1961.

Park giftet seg i 1937 med Kim Ho-nam, men ekteskapet ble siden oppløst i 1949. De hadde datteren Park Jae-ok sammen. I 1950 ble han gift med Yuk Young-soo, som han fikk døtrene Park Geun-hye (født 1952) og Park Seo-yeong (født 1954) og sønnen Park Ji-man (født 1958) med. I et attentat mot ektemannen i 1974 ble Yuk truffet ved et uhell, og døde senere samme dag, mens Park var uskadd. Parets eldste datter, Park Geun-hye, ble valgt til landets første kvinnelige president i 2012.

Sør-Koreas statsleder 1963–1979

Vei til makten

Park, til venstre, og andre militære kuppmakere våren 1961.
Park møter amerikanske offiserer i august 1961.

Sør-Koreas første president, Syngman Rhee, ble tvunget til å gå av den 26. april 1960. Dette var en direkte konsekvens av en studentledet oppstand mot det autoritære styret den 19. april, den såkalte Aprilrevolusjonen. Et nytt regime ble innsatt den 13. august, men dette ble bare en kortvarig periode med parlamentarisk styre i Sør-Korea med president Yun Bo-seon som en marionett. Den virkelige makten lå hos statsminister Chang Myon. Yun og Chang fulgte ikke viljen til flertallet i Koreas demokratiske parti, og ble ikke enige om sammensetningen av regjeringen. Chang forsøkte å holde den vaklende koalisjonsregjeringen samlet ved å gjøre endringer i dens sammensetning tre ganger på fem måneder.

I mellomtiden slet myndighetene med en økonomi som hadde vært dårlig ledet i årevis, korrupsjon i statsapparatet og fortsatt demonstrerende studenter. Inflasjonen var høy og arbeidsledigheten lå over 23 %.[13] Studentene trakk jevnlig ut i gatene med krav om politiske og økonomiske reformer. Lov og orden ble ikke opprettholdt, ettersom politiet slet med sin indre justis og hadde mistet offentlighetens respekt etter mange år som president Rhees redskap. En tilsynelatende handlingslammelse gjorde også at Koreas demokratiske parti mistet støtte i opinionen.

Sør-Koreas hær var en av verdens største i samtiden med 600 000 soldater, og man opplevde en omfattende fraksjonsvirksomhet.[14] Yngre offiserer opponerte mot eldre offiserer, som de mente var bundet av partipolitikk. Misnøyen ble ikke dempet av en konsolidering av makten blant de eldre offiserene etter Koreakrigen.[15] Fraksjonene var også knyttet til regionale skillelinjer og de ulike militærakademiene i Japan, Mandsjuria og Korea. Som ung offiser av høy rang, og med bakgrunn fra alle de tre militærakademiene, fikk Park et unikt utgangspunkt for å danne en allianse av kuppmakere.[16] Høsten 1960 gikk en gruppe oberster under ledelse av Kim Jong-pil sammen om å kreve forsvarssjefens avgang, og fikk innsatt en likesinnet, generalløytnant Chang Do-yong.[17]

Den 16. mai 1961 ledet Park et militærkupp, som i det store og hele ble godt mottatt av en befolkning som var lei av politisk kaos. Mens statsminister Chang gjorde motstand mot kuppet, stilte president Yun seg ved militærjuntaens side, og forlangte at de amerikanske og hjemlige styrkene lot kuppmakerne overta makten. For å forhindre et motkupp samt fjerne alle potensielle fiender, ble Det koreanske etterretningsbyrå (중앙정보부, jung-angjeongbobu) etablert den 19. juni. Byrået fikk ikke bare myndighet til etterforskning, men også til å arrestere og fengsle. Byrået utvidet sin makt til økonomiske og utenrikspolitiske spørsmål under sin første direktør, oberst Kim Jong-pil, en slektning av Park og en av de opprinnelige planleggerne av kuppet.

President Yun fortsatte i sin stilling for å sikre regimet legitimitet, men gikk av den 24. mars 1962. Park var viseformann i Det øverste råd for nasjonal gjenoppbygging fra 16. mai 1961, og overtok som formann etter forsvarssjef Chang Do-yong den 3. juli samme år, og satt således med den reelle makten. Etter Yuns fratreden ble han fungerende president og forfremmet til general. Park var også statsminister fra 18. juni til 10. juli 1962. Etter påtrykk fra USA og president John F. Kennedy sa Park seg villig til å gjeninnføre sivilt styre.[18] Som kandidat for det nydannede Det demokratisk-republikanske parti vant Park en knapp seier over Yun, kandidat for Sivilstyrepartiet, og tiltrådte som president den 17. desember 1963. Park ble gjenvalgt i 1967, da han igjen slo Yun med knapp margin.

Maktmidler

Park hilser de væpnede styrkene under en markering i oktober 1973.
Foto: Baek Jong-sik

Grunnloven av 1963 tillot ikke presidenten å sitte lengre enn to perioder sammenhengende, og Park Chung-hee uttalte i 1967 at han ville gå av fire år senere, men fikk endret grunnloven. Ved presidentvalget i 1971 ble Park utfordret av senere president Kim Dae-jung. Valgkampen var problematisk, Park ble beskyldt for valgfusk, og Park vant med 53,2 mot 45,3 % av stemmene. Resultatets gyldighet var tvilsomt.[18]

I oktober 1972 erklærte Park unntakstilstand, avsatte nasjonalforsamlingen og tilsidesatte grunnloven. I desember ble en ny grunnlov vedtatt, og i praksis legitimerte den hans diktatur. Trekket var inspirert av Ferdinand E. Marcos på Filippinene. Park fryktet Kim Dae-jungs politiske potensial, og endret valgsystemet, slik at den sittende presidenten kunne få kontroll over et indirekte valg, og Park ble uten motkandidat valgt til president for seksårsperioder i 1972 og 1978.[18][19]

Foruten avskaffelse av valgdemokratiet tok Park i bruk midler som unntakstilstand og krigslover. Ytringsfriheten ble regelmessig innskrenket, og pressen var sterkt sensurert. Mot politiske opposisjonelle forekom vold, trusler, fengslinger, tortur og likvideringer. Han utøvde også kontroll over universitetene og rettsvesenet.[10][19]

I takt med Parks stadig mer autoritære lederstil forekom demonstrasjoner, særlig i slutten av 1970-årene. En demonstrasjon som virkelig svekket Parks popularitet, var den såkalte Pu-Ma-oppstanden. Den 16. oktober 1979 demonstrerte studenter i Busan mot diktaturet, og inntok bygatene. Det var sammenstøt mellom studenter og opprørspoliti hele dagen, og samme kveld hadde 50 000 mennesker samlet seg foran byens rådhus. Etter at flere offentlige kontorer hadde blitt angrepet, og rundt 400 demonstranter arrestert, tok myndighetene i bruk krigslover i Busan den 18. oktober. Samme dag spredte protestene seg til Masan. Tilsammen demonstrerte om lag 10 000, størsteparten studenter og arbeidere, mot regimet. De angrep politistasjonen og Det demokratisk-republikanske partis kontorer i byen, og myndighetene innførte portforbud.[20]

Økonomisk politikk

President Park åpner Cheonhobroen over Hanelven i Seoul i 1976.

Park var sentral i arbeidet med å gjenreise den sørkoreanske økonomien gjennom eksportorientert industrialisering. Rhees økonomiske politikk hadde i stor grad vært fundert på import. Da Park kom til makten i 1961, var Sør-Koreas BNP per innbygger bare 72 amerikanske dollar. Nord-Korea hadde det økonomiske og militære overtaket på sitt naboland i sør. Nord-Koreas vekst skyldtes i stor grad kraftverk og kjemiske anlegg som hadde blitt oppført av japanerne før den andre verdenskrig, men også den økonomiske, tekniske og finansielle bistanden landet fikk fra andre kommuniststater, slik som Sovjetunionen, Øst-Tyskland, Polen og Folkerepublikken Kina.

Som soldat hadde Park observert virkningene av japanske investeringer i infrastruktur og tungindustri i Mandsjukuo. Han søkte å tiltrekke japanske investeringer i Sør-Korea, og normaliserte det diplomatiske forholdet mellom Sør-Korea og Japan gjennom en gjensidig avtale i 1965, Traktat om basisrelasjoner mellom Japan og Republikken Korea. Målet var å utvikle økonomien bort fra forbruksvareproduksjon og lettindustri til tungindustri, kjemisk industri og egenproduksjon av varer som kunne erstatte import. Minnene fra Japans okkupasjon av Korea gjorde at traktaten ble tatt ille opp av sørkoreanere flest.[21]

Blant de målene Park satte for infrastrukturen, var at alle deler av landet skulle kunne nås på én dagsreise, noe som vakte internasjonal oppmerksomhet. Den strategisk viktige motorveien mellom Seoul og Busan, som knyttet sammen de fleste store byområdene, ble et ledd i dette.[21] Han igangsatte også store dam- og reguleringsprosjekter i tilknytning til større elver i landet.[21] Det fremste eksempelet på en vellykket, statseid virksomhet initiert av Park, er stålgiganten POSCO, som ble etablert i 1968. En tidligere kollega av Park fra militæret, Park Tae-joon, ble satt til å lede virksomheten.[22]

Park lyktes med sin strategi, og tiltrakk japansk kapital og teknologi, samtidig som landet mottok amerikansk bistand. Sør-Koreas tungindustri og infrastruktur ble bragt på fote på bemerkelsesverdig kort tid. Regjeringens industripolitikk oppmuntret til nye investeringer, og de familieeide industrikonglomeratene, chaebolene (재벌), ble garantert lån. På denne måten fikk chaebolene en nøkkelrolle i utviklingen av nye industrier, markeder og eksportrettet produksjon.

Regjeringen var avhengig av chaebolenes ideer, ledere og produksjonskapasitet. Park hadde anklaget mange næringslivslederne for korrupsjon da han kom til makten, men disse endte med å betale en bot til myndighetene, slik at samarbeidet mellom næringsliv og regjering kunne fortsette. Eksportverdien økte fra 100 millioner amerikanske dollar i 1964 til 10 milliarder i 1977.[21] Ulempen med den økonomiske politikken var en tilsvarende utvikling av monopoler og oligarker; mye makt og økonomiske ressurser ble konsentrert til noen få selskap. Under Park ble både Handels- og industriministeriet, Finansministeriet og Rådet for økonomisk planlegging opprettet.

Utenrikspolitikk

Manilakonferansen i SEATO i oktober 1966: Medlemslandenes ledere møtes. Park Chung-hee er tredje fra venstre.
Foto: Frank Wolfe

Antijapanske holdninger var høyst utbredt i befolkningen. Traktat om basisrelasjoner mellom Japan og Republikken Korea av 1965 møtte derfor misnøye, og Park ble kritisert for ikke å kreve kompensasjon for fortidens overgrep mot enkeltpersoner.[21] Sør-Korea mottok 800 millioner amerikanske dollar i garantier og lån som kompensasjon.[23] I 1960-årene holdt Park flere taler der han anklaget Den britisk-japanske allianse av 1902 og Det britiske imperium generelt for å være årsak til Japans okkupasjon av Korea.[24]

På forespørsel fra USA sendte Parks regjering om lag 320 000 sørkoreanske soldater til Vietnamkrigen, der de kjempet på amerikansk og sørvietnamesisk side.[8][19] Den sørkoreanske landkontingenten var nest størst, bare forbigått av den amerikanske.[25] Parks begrunnelse for det militære bidraget var tredelt; å bevare alliansen med USA; å føre oppdemmingspolitikk og forhindre kommunistisk ekspansjon i Øst-Asia; samt å forbedre Sør-Koreas internasjonale omdømme.[26]

Da nasjonalforsamlingen vedtok å sende et større militært bidrag i januar 1965, uttalte Park at det var «på tide for Sør-Korea å gå vekk fra en passiv posisjon der man mottar hjelp eller opplever innblanding utenfra, og innta en rolle der man tar ansvar i store internasjonale spørsmål.»[27] Sørkoreanere i tjeneste i Vietnam ble lønnet av USA, og lønningene ble sendt tilbake til Sør-Korea som migrantoverføringer. Som motytelse for det militære bidraget fikk Sør-Korea også flere titalls milliarder dollar i overføringer, lån, subsidier, teknologi og markedsfordeler fra USA under presidentene Lyndon B. Johnson og Richard Nixon.[28]

For amerikanerne fremstod ikke Park som den mest pålitelige allierte, ettersom han var opportunist på Sør-Koreas vegne og likegyldig til menneskerettigheter. Undertrykkelsen av opposisjonen ble et diplomatisk problem.[8][18] Han var ukjent for amerikanerne da han tok makten i 1961, og hans japanske militære bakgrunn og angivelige kommunistiske forbindelser var lite tillitvekkende. Park var også dypt skeptisk til utlendinger.[18]

Attentat og død

Park Chung-hees gravsted.

Han ble forsøkt drept av nordkoreanske agenter den 21. januar 1968 og 15. august 1974. Ved den første anledningen ble attentatet avverget, men det kostet 29 nordkoreanere, 26 sørkoreanere og 4 amerikanere livet.[29] I 1974 holdt Park en tale i nasjonalteateret, og en antatt nordkoreansk agent, Mun Se-gwang, løsnet skudd fra første rad. Park ble ikke truffet, men hans kone, Yuk Young-soo, og en korpike ble truffet ved et uhell, og døde samme dag. Park fortsatte sin tale mens hans døende kone ble båret vekk fra scenen. Han uttalte senere at han ofte hadde tenkt på at ektefellen kunne ha vært i live, dersom han ikke hadde stilt til gjenvalg i 1971.[18]

Den 26. oktober 1979 ble Park skutt og drept av generalløytnant Kim Jae-kyu, direktør for etterretningstjenesten. Kim hevdet at Park var et hinder for demokrati, og at drapet var begått i patriotisk henseende. Etter at Kim hadde skutt presidenten og sjefen for livvaktene hans, drepte Kims agenter ytterligere fire av presidentens livvakter før gruppen ble stanset. Kim ble dømt til døden for drapet, og ble hengt den 24. mai 1980.

Park Chung-hee er gravlagt på Seoul nasjonale kirkegård (국립서울현충원, Guklib Seoul Hyeonchungwon).[30]

I 1999 ble han, sammen med blant andre den nordkoreanske lederen Kim Il-sung, kåret til én av 1900-tallets ti mest innflytelsesrike asiater av Time.[31]

Referanser

  1. ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000009675, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 46714, oppført som Park Chung Hee[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Park Chung Hee, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id park-chung-hee, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Find a Grave, oppført som Chung Hee Park, Find a Grave-ID 47828146, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Pyŏng-chʻŏn Yi (2006). Developmental Dictatorship and the Park Chung-hee Era: The Shaping of Modernity in the Republic of Korea (på engelsk). Homa & Sekey Books. ISBN 1-931907-28-5. 
  6. ^ Kim Byung-kook; Vogel, Ezra F., red. (2011). The Park Chung-hee Era: The Transformation of South Korea (på engelsk). Harvard University Press. s. 125. ISBN 0-674-05820-8. 
  7. ^ Kohli, Atul (2004). State-Directed Development: Political Power and Industrialization in the Global Periphery (på engelsk). Cambridge University Press. s. 92. 
  8. ^ a b c Langeland, A. St. og Munthe-Kaas, Harald (1988). Kina, Japan, Korea. Menneskenes liv og historie. Oslo: Cappelen, Den norske bokklubben. s. 571–576. ISBN 82-525-1207-0. 
  9. ^ Bjøl, Erling (1991). Verdenshistorien etter 1945: Revolusjonens og sultens verden. Menneskenes liv og historie. Stabekk: Den norske bokklubben. s. 279–281. ISBN 82-525-1201-1. 
  10. ^ a b c «Park Chung Hee». Encyclopædia Britannica (på engelsk). Besøkt 28. mai 2012. 
  11. ^ a b «A Very Tough Peasant». Time (på engelsk). 5. november 1979. Arkivert fra originalen 24. mai 2012. Besøkt 27. mai 2012. 
  12. ^ Yong-sup Han (2011). «The May Sixteenth Military Coup». I Kim Byung-kook; Vogel, Ezra F. The Park Chung-hee Era: The Transformation of South Korea (på engelsk). Harvard University Press. s. 36. ISBN 0-674-05820-8. 
  13. ^ Kim Hyung-a (2004). Korea's Development Under Park Chung Hee: Rapid Industrialization, 1961-1979 (på engelsk). Routledge. s. 45. ISBN 0-415-32329-0. 
  14. ^ Kim Byung-kook; Vogel, Ezra F., red. (2011). The Park Chung-hee Era: The Transformation of South Korea (på engelsk). Harvard University Press. s. 41. ISBN 0-674-05820-8. 
  15. ^ Kim Byung-kook; Vogel, Ezra F., red. (2011). The Park Chung-hee Era: The Transformation of South Korea (på engelsk). Harvard University Press. s. 42. ISBN 0-674-05820-8. 
  16. ^ Kim Byung-kook; Vogel, Ezra F., red. (2011). The Park Chung-hee Era: The Transformation of South Korea (på engelsk). Harvard University Press. s. 39. ISBN 0-674-05820-8. 
  17. ^ Kim Hyung-a (2004). Korea's Development Under Park Chung Hee: Rapid Industrialization, 1961-1979 (på engelsk). Routledge. s. 62. ISBN 0-415-32329-0. 
  18. ^ a b c d e f Gregg, Donald (23. august 1999). «Park Chung Hee». Time (på engelsk). Arkivert fra originalen 27. mai 2012. Besøkt 27. mai 2012. 
  19. ^ a b c «Sør-Koreas myrdede president: Fortsatte sin harde linje til det siste». Østlands-Posten. NTB: 14. 27. oktober 1979. 
  20. ^ Gi-Wook Shin; Kyung Moon Hwang, red. (2003). Contentious Kwangju: the May 18 Uprising in Korea's Past and Present (på engelsk). Lanham: Rowman & Littlefield Publishers. 
  21. ^ a b c d e Borowiec, Steven (2. mars 2012). «The conflicted legacy of Park Chung-hee». Asia Times (på engelsk). Arkivert fra originalen 12. mai 2012. Besøkt 27. mai 2012. 
  22. ^ Hevesi, Dennis; Choe Sang-hun (13. desember 2011). «Park Tae-joon, Founder of a Giant in Steel, Dies at 84». The New York Times (på engelsk). Besøkt 28. mai 2012. 
  23. ^ «S.Korea discloses sensitive documents» (på engelsk). United Press International. 17. januar 2005. Besøkt 16. august 2014. 
  24. ^ «Submission from Dr J E Hoare» (på engelsk). House of Commons. 7. mars 2008. Besøkt 27. mai 2012. 
  25. ^ Pyŏng-chʻŏn Yi (2006). Developmental Dictatorship and the Park Chung-hee Era: The Shaping of Modernity in the Republic of Korea (på engelsk). Homa & Sekey Books. s. 248. ISBN 1-931907-28-5. 
  26. ^ Pyŏng-chʻŏn Yi (2006). Developmental Dictatorship and the Park Chung-hee Era: The Shaping of Modernity in the Republic of Korea (på engelsk). Homa & Sekey Books. s. 258. ISBN 1-931907-28-5. 
  27. ^ Pyŏng-chʻŏn Yi (2006). Developmental Dictatorship and the Park Chung-hee Era: The Shaping of Modernity in the Republic of Korea (på engelsk). Homa & Sekey Books. s. 260. ISBN 1-931907-28-5. 
  28. ^ Tae Yang Kwak (13. mars 2011). «The Legacies of Korean Participation in the Vietnam War: The Rise of Formal Dictatorship» (på engelsk). American Studies Association. Arkivert fra originalen 17. november 2016. Besøkt 27. mai 2012. 
  29. ^ Bolger, Daniel P. (1991). Scenes from an Unfinished War: Low Intensity Conflict in Korea, 1966-1969 (på engelsk). Diane Publishing Company. ISBN 0-7881-1208-2. 
  30. ^ «Gen Chung Hee Park» (på engelsk). findagrave.com. Besøkt 27. mai 2012. 
  31. ^ Najari, Nisid (23. august 1999). «Asians of the Century». Time (på engelsk). Arkivert fra originalen 25. august 2013. Besøkt 24. mai 2012. 

Litteratur

  • Clifford, Mark (1997). Troubled Tiger: Businessmen, Bureaucrats, and Generals in South Korea (på engelsk). M. E. Sharpe. ISBN 0-7656-0141-9. 
  • Kim Byung-kook; Vogel, Ezra F., red. (2011). The Park Chung-hee Era: The Transformation of South Korea (på engelsk). Harvard University Press. ISBN 0-674-05820-8. 
  • Kim Hyung-a (2004). Korea's Development Under Park Chung Hee: Rapid Industrialization, 1961-1979 (på engelsk). Routledge. ISBN 0-415-32329-0. 
  • Kim Hyung-a; Sorensen, Clark W., red. (2011). Reassessing the Park Chung Hee Era, 1961-1979: Development, Political Thought, Democracy, and Cultural Influence (på engelsk). University of Washington Press. ISBN 0-295-99140-2. 
  • Kim Hyung-a (2003). «The Eve of Park's Military Rule: The Intellectual Debate on National Reconstruction, 1960-61». East Asian History (på engelsk) (25–26): 113–140. 
  • Park Chung-hee (1970). Our Nation's Path: Ideology of Social Reconstruction (på engelsk). Seoul: Hollym Corporation Publishers. 
  • Park Chung-hee (1970). The Country, The Revolution and I (på engelsk). Seoul: Hollym Corporation Publishers. 
  • Park Chung-hee (1971). To Build a Nation (på engelsk). Washington, D.C.: Acropolis Books. 
  • Lee Byeong-cheon, red. (2005). Developmental Dictatorship and the Park Chung-hee Era: The Shaping of Modernity in the Republic of Korea (på engelsk). Homa & Sekey Books. ISBN 1-931907-28-5. 

Eksterne lenker

Strategi Solo vs Squad di Free Fire: Cara Menang Mudah!