Alla filosofiske og teologiske verk skulle måles mot den lære som Thomas av Aquino stod for, og skulle deretter legges til grunn i presetutdannelsen.
Nythomismen utgjør en gren av den filosofiske nyskolastikken og innebærer et fornyet studium av Thomas, hans filosofi og teologi, men også et forsøk på å likesom Thomas videreutvikle teologien ved å konfrontere den med moderne filosofi og med naturvitenskapene.[1]
Nythomismens rolle skulle senere minske i betydning, da tyngdwpunkter ble flyttet fra høymiddelalderen til oldkirken og patristikken. Bestående er imidlertid oppfatningen om filosofiens nødvendighet for teologiens utvikning. Blant nythomistene kan fremheves Reginald Garrigou-Lagrange, Jacques Maritain og Étienne Gilson.[1]
