Alle fordeler i fortiden vurderes i lys av det endelige emnet. — Demosthenes.
Teleologisk etikk (greskteleo-, til teleos, «fullendt», til teleologi, alt som skjer som er forhåndstyrt)[1] eller konsekvensetikk, også kalt nytteetikk, konsekventialisme, eller utilitarisme, er betegnelser på former for etikk der en handling anses som moralsk hvis den bidrar til å realisere noe nyttig eller godt. Konsekvensialisme inngår i teleologisk etikk. Det samme gjør dydsetikk.
I moralfilosofi er nytteetikk en klasse av normative, teleologiskeetisketeorier som hevder at konsekvensene av ens oppførsel er det endelige grunnlaget for å dømme om riktigheten eller uriktigheten av den oppførselen. Fra et konsekventialistisk ståsted er således en moralsk riktig handling (herunder unnlatelse fra å handle) en som vil gi et godt resultat. Konsekvensialisme, sammen med eudaimonisme (velvære, lykke),[2] faller inn under den bredere kategorien teleologisk etikk, en gruppe synspunkter som hevder at den moralske verdien av enhver handling består i dens tendens til å framskaffe verdier av egenverdi.[3] Konsekvensalister mener generelt at en handling er rett hvis og bare hvis handlingen (eller i noen synspunkter regelen den faller inn under) vil produsere, sannsynligvis vil produsere, eller er ment å produsere, en større balanse mellom godt og ondt enn noen tilgjengelig alternativ. Ulike konsekvensteorier er forskjellige i hvordan de definerer moralske goder, med hovedkandidater inkludert nytelse, fravær av smerte, tilfredsstillelse av ens preferanser og bredere forestillinger om det «allmenne beste».
Teleologisk etikk kan ta utgangspunkt i at handlinger er styrt av forutbestemte formål og hensikter. Handlinger som utføres grunnet medfødt sympati og medfølelse for andre mennesker, kan være teleologisk sett gode og riktige, ettersom de realiserer ens menneskelige egenskaper. Filosofen Aristoteles fra den greske antikken mente at å handle moralsk var en forutsetning for å bli lykkelig, og at moralske valg og det å realisere sin natur var knyttet sammen.[4]
Teleologisk etikk blir vanligvis kontrastert med deontologisk etikk,[5] der regler og moralsk plikt står sentralt, henter rettigheten eller uriktigheten til ens oppførsel fra karakteren til selve oppførselen, snarere enn resultatene av oppførselen. Det står også i kontrast til både dydsetikk, som fokuserer på ens karakter snarere enn på naturen eller konsekvensene av selve handlingen (eller unnlatelsen), og pragmatisk etikk, som behandler moral som vitenskap: å fremme kollektivt som et samfunn over løpet av mange liv, slik at ethvert moralsk kriterium er gjenstand for revisjon.[6]Utilitarisme, at den handlingen som gir mest lykke for flest, er den beste, er også en form for teleologisk etikk. Utfordringen med all teleologisk etikk er at den som gjør en handling ikke nødvendigvis vet hva konsekvensen kommer til å bli. En handling kan framstå som umoralsk, fore eksempel å ofre en uskyldig, men kan rettferdiggjøres utilitaristisk dersom det skaper generell stabilitet og lykke.[7]
Det kan hevdes at konsekvensteorier (som utilitarisme) og deontologiske teorier (som kantiansk etikk) ikke nødvendigvis utelukker hverandre. For eksempel fremmer den amerikanske filosofen Thomas M. Scanlon ideen om at menneskerettigheter, som vanligvis anses som et «deontologisk» konsept, bare kan rettferdiggjøres med referanse til konsekvensene av å ha disse rettighetene.[8] På samme måte argumenterte den amerikanske filosofen Robert Nozick for en teori som for det meste er konsekventialistisk, men som inneholder ukrenkelige «sidebegrensninger» som begrenser hva slags handlinger en har lov til å gjøre.[8] Den engelske filosofen Derek Parfit hevdet at regelkonsekventialisme, kantiansk deontologi og kontraktualisme (en moralsk doktrine og et politisk begrep hvor det moderne samfunnet hovedsakelig er basert på sosiale kontrakter)[9] i praksis ville ende opp med å foreskrive den samme oppførselen.[10]
