Aristoteles vendte tilbake til Athen etter at han hadde fullført oppgaven som privatlærer for den makedonske prinsen Aleksander. Selv om han tilhørte Platons akademi i sytten år, begynte han nå å undervise sammen med sin nære venn og medarbeider Theofrast fra Eresos. I likhet med de andre filosofiskolene i Athen, dvs. PlatonsAkademia, ZenonsStoa og EpikursKepos, tok den peripatetiske skolen navn fra stedet undervisningen foregikk på, og Peripatos var den offentlige gangveien i eller ved gymnasionetLykeion som Aristoteles og elevene vandret på mens han underviste.
Etter Aristoteles overtok Theofrast som skolark. Skolen blomstret under hans ledelse, han skaffet tomt, egnede lokaler og privilegier fra de makedonske styresmaktene. De mest kjente peripatetikerne fra denne perioden er Aristoksenos fra Taranto, Evdemos fra Rhodos, Demetrios fra Faleron, Dikaiarkhos fra Messina og Fainias fra Eresos. Fainias var Theofrasts bysbarn og venn.
Senere skolarker ved den peripatetiske skolen var Straton fra Lampsakos (fra 288/287 eller 287/286 f.Kr.), Lykon fra Troas (fra 270/267 f. Kr.), Ariston fra Keos (fra rundt 224 f.Kr.), Kritolaos fra Faselis (midten av 100-tallet f.kr) og Diodoros fra Tyr (til etter 110 f.Kr.). Før 1972 oppga faglitteraturen en mengde andre angivelige skolarker, men de regnes nå ikke som ledere av den skolen Aristoteles og Theofrast grunnla.
Peripatikerne befattet seg med de samme temaene som Aristoteles tok opp, men bare Theofrasts horisont var like vid, de andre peripatetikerne konsentrerte seg om enkeltvitenskaper og neglisjerte den egentlige filosofien. Fra de første generasjonene er det bevart en rekke titler, men ingen verk er overlevert i fullstendig stand. Best bevart er to skrifter av Aristoksenos som omhandler harmonikk og rytmikk, og som viser at han var en banebrytende musikk-matematiker. Straton var den siste peripatetiker som bedrev betydelig vitenskap, samtidig med og etter ham forfalt skolen til populærvitenskap og masseproduksjon av uvitenskapelige retoriske skrifter. De doksografiske overleveringene stanser opp etter Diodoros, og det er sannsynlig at skolen opphørte å eksistere i det 1. århundre f.Kr., trolig ble anleggene ødelagt i 86 f.Kr under den første mithridatiske krig.
Etter Andronikos fra Rhodos' utgivelse av Aristoteles' verk rundt 50 f.Kr. ble «aristoteliker» den vanligste betegnelsen på tilhengerne av Aristoteles' skole. Rundt århundreskiftet 100–200 e.Kr. virket Aleksander fra Afrodisias som ble kjent som ho exegetes («forklareren») fordi han på en forbilledlig måte kommenterte og utla Aristoteles' lære. Han ble regnet som en peripatetiker til tross for at selve skolen nok ikke eksisterte lengre.
Litteratur
John Patrick Lynch: Aristotle's School. A Study of a Greek Educational Institution. University of California Press, Berkeley CA o.a. 1972.
Paul Moraux: Der Aristotelismus bei den Griechen. Von Andronikos bis Alexander von Aphrodisias. 3 bind. de Gruyter, Berlin o.a. 1973–2001.
Andreas Kamp: Philosophiehistorie als Rezeptionsgeschichte – Die Reaktion auf Aristoteles' De Anima-Noetik. Der frühe Hellenismus, Amsterdam/Philadelphia 2001, s. 58–197 (om Theophrastos og de tidlige peripatetikerne som Dikaiarch fra Messene, Evdemos fra Rhodos, Demetrios fra Phaleron og Straton fra Lampsakos).
