Litauens geografi omhandler de geografiske forholdene i den største og mest folkerike av statene i Baltikum. Litauen, som ligger mellom Latvia, Belarus, Polen og Kaliningrad (Russland), har en 99 km lang kystlinje, men bare rundt 38 km ligger ut mot den åpne Østersjøen. Litauens store isfrie havn i Klaipėda ligger ved den trange munningen til Den kuriske bukten, en lagune som strekker seg sørover til Kaliningrad og som er skilt fra Østersjøen av Den kuriske halvøy med sine storslåtte sanddyner.[1][2] I Europa er Litauen et mellomstort land i utstrekning og har et større areal enn for eksempel Sveits.[3]
Største byer er Vilnius (hovedstad), Kaunas og Klaipėda.[4]Klaipėda er landets store havneby og Kaunas er viktig et industrisentrum. Šiauliai er en mindre industriby. Vel en tredjedel av befolkningen bor i de tre største byene. Litauen har en største utstrekning på nord-sør på 270 km og 350 km østover fra kysten.[2][5]
Elven Nemunas drenerer en stor del av landet. Litauen fremstår som ganske flatt lavland, med unntak av noen mindre høyder i vest. Landet ligger for det meste under 100 meter over havet og bare noen steder når det over 200 meter Terrenget preges av mange små innsjøer, blandet skog dekker 30 % av arealet og jordbruksland over halvparten av arealet. Kalkstein, leire, sand og grus er landets viktigste naturressurser. Ifølge noen beregninger ligger Europas geografiske sentrum 26 km nord for Litauens hovedstad Vilnius.[4][2][6][3]
Moreneryggene ved grensen til Belarus danner et viktig vannskille på den østeuropeiske sletten og skiller elver med avløp til Østersjøen fra Dneprs og Volgas store bekken. Litauen har mange små innsjøer, særlig i det baltiske høylandet.[1][2] Landet har tradisjonelt blitt inndelt i to hovedområder: Aukštaitija (høylandet) og Samogitia (eller Žemaitija; lavlandet). Dzūkija og Sūduva ble tidligere regnet som del av Aukštaitija. Lillelitauen er området historiske befolket av prøyssisklitauerne hvorav og området nord for Nemunas tilhører det modern Litauen, området sør for elven tilhører Kaliningrad oblast og har aldri tilhørt staten Litauen.[5]
Ved kysten er klimaet maritimt og lenger øst er det innlandsklima. Det et tydelige årstider med solrike og relativt varme somre. Middeltemperaturen i juli 17C og i januar -4C.[4]
Beliggenhet
Litauen ligger på den østre kysten av Østersjøen. Dette er Europas geografiske sentrum beregnet etter tyngdepunktmetoden etter areal. En stor del av landet ligger i Nemunas nedbørsfelt.[3] Landets grenser har forandret seg flere ganger siden 1918, men de har vært stabile siden 1945, dog med en del grensejusteringer etter frigjøringen i 1991. Litauens areal er per i dag på rundt 65 303 km².
Litauen har til sammen 1700 km grenser mot nabolandene.[5] Landets nabo i nord er Latvia. De deler en grense på 453 km. Den østlige grensen mot Belarus som også er EU og fra desember 2007Schengensamarbeidets østgrense, er noe lengre, 502 km, mens grensen mot Polen i sør er på 91 km. Grensen mot Polen er ganske travel på grunn av den internasjonale trafikken som passerer her. Litauen har en 227 km lang grense mot Russland og den russiske enklavenKaliningrad oblast med byen Kaliningrad. Kystlinjen er på 99 km.
Landet er administrativt inndelt i 10 fylker (med navn etter fylkets administrative sentrum)[5] og 60 kommuner samt 427 mindre administrative enheter.[3]
Topografi og drenering
Reliefkart over Litauen
Litauen ligger på kanten av den østeuropeiske slette. Landskapet ble formet av isbreene i den siste istiden, som trakk seg tilbake for 25–25 000 år siden. Nord i landet finnes en del store flyttblokker som spor etter istiden.[5]
Terrenget varierer mellom moderat lavland og høyland. Det høyeste punktet er ikke mer enn 297 moh, og ligger i de østre delene av republikken. Landskapet er perforert av 2 833 innsjøer over 10 000 m² og rundt 1 600 mindre sjøer. De fleste innsjøene ligger i de østlige delene av landet. Innsjøene utgjør omkring 2% av arealet. Den største innsjøen er Kaunas-reservoaret anlagt som ledd i vannkraftutbygging. Drūkšiai er den største naturlige innsjøen.[5]
Det er store torvmyrer og deler av landoverflaten drenerer ikke skikkelig. Ved snøsmeltingen om våren blir det ofte flom i myrlendte lavlandet. På 1900-tallet ble det gjennomført mange tiltak for å drenere myrene. Landet ligger for det meste under 100 meter over havet og bare noen steder når det over 200 meter. Landskapet er preget av en veksling mellom sletter og lave høydedrag. Ved Østersjøen er det lavland med sandstrender og sanddyner langs kysten. De største slettene ligger i midt i landet. Myrer og sumper finnes særlig i nord og vest.[1][2][9] Jordsmonnet er for en stor del podsol samt torv i myrområdene.[2]
I det indre er det et lavt høyland som inngår i den baltiske høyden. Medininkai-høylandet i sørøst er en forlengelse av høyder i Belarus. Litauens høyeste punkt Kruopinė-åsen og Aukštojas-åsen er 294 meter over havet og inngår i Medininkai-høylandet ved grensen til Belarus. I nordvest når platået opp til 250 meter med sandholdig grunn som drenerer godt og gir en tørr overflate.[1][2]Landhevingen etter istiden pågår fortsatt.[10]
Den kuriske landtunge er en 100 km lang og svært smal (mellom 500 meter og 4 km) landtunge av sand, og denne utgjør halvparten av Litauens kyst. Den strekker seg fra Kaliningrad mot Klaipeda og er delt med Russland. Sanddynene der er opp mot 60 meter høye. Innenfor landtungen er det en lagune, Den kuriske bukten, som har åpning mot havet bare ved Klaipeda. Litauens del av lagunen er 613 km2.[4][5]
Vassdrag
Litauen har også 758 elver som er lengre enn 10 km. Den største av dem er Nemunas (russisk Neman, tysk Memel), som er 937 km lang og har sitt utspring i Belarus. Nemunas danner grense til Kaliningrad oblast i nedre løp.[4] Nemunas med bielver drenerer det meste av Litauen og renner ut i den kuriske bukt.[2] Andre store elver er Neris (510 km),[5]Venta (346 km), and Šešupė (298 km). De fleste elver er bielver til Nemunas og Kaunas ligger ved samløp mellom Neris og Nemunas. De fleste elvene er slakke og flyter langsomt. Det er bare rundt 600 km av elevene som kan seiles av båter. Største innsjø er Drūkšiai på 44,79 km².[5]
Moreneryggene ved grensen til Belarus danner et viktig vannskille på den østeuropeiske sletten og skiller elver med avløp til Østersjøen fra Dneprs og Volgas store bekken. Litauen har mange små innsjøer, særlig i det baltiske høylandet, omkring 1200 innsjøer er større enn 5 dekar.[1][2]
Arealbruk
Over halvparten landets areal er jordbruksareal og en fjerdedel er skog.[1][2] Blandingsskog dominerer og mye er ryddet for jordbruksformål.[2] Omkring 17 % av arealet er gressmark for det meste kultivert.[5]
Žemaitija (eng. Samogitia) er lavlandet mot havet i vest. Nemunasdeltaet som ofte plages av oversvømmelser og nasjonalparken Neringa. Byer: Klaipėda, Palanga, Mažeikiai, Telšiai, Šiauliai, Šilalė, Jurbarkas m.fl.
Aukštaitija er høylandet i nordøst, "de tusen sjøers land", og landets høyeste punkt: Aukštojasbakken som strekker seg bortimot 290 moh. Med byene Panevėžys, Biržai, Utena, Ukmergė, Zarasai, Jonava, Trakai. Og ikke minst Vilnius og Kaunas.
Suvalkija er det frodige svartjordsområdet i sørvest mot Polen og Kaliningrad (Karaliaucius) med byene Marijampolė, Vilkaviškis og Kalvarija.
Dzūkija er det sørøstlige hjørnet av landet med sandjord, furumoer og utpreget innlandsklima. Byer: Alytus, Druskininkai, Varėna.
Vegetasjon
Naturlige gressletter dominerer i områder dårlig drenering. Furu og bartrær er vanlig på sandholdig grunn.[2] Områder med svært sandholdig jord har i mindre grad blitt dyrket opp og har gammel skog. Særlig i Dzūkija er det gammel skog og dette området med mest skog. Omkring 1 % av skogen er eik og det finnes trær som er opp mot 1500 år gamle. Omkring 40 % er barskog. Innførte treslag finnes særlig langs kysten.[5] Landet var en gang dekket av store skogsområder, idag er bare rundt 30% dekket av skog. Dette er for det meste furu, graner og bjørk, ask og eik forekommer, men er langt mindre vanlig.
Skogene er rike på bær og sopp, og høsting av disse er populær fritidssyssel.[5]
Dyreliv
Hjort, rådyr, elg og villsvin er vanlige store pattedyr. Rovdyr som ulv og gauper finnes i de store skogene og sees sjelden. Ved elvene lever det oter og på kysten sel og niser. Den hvite storken er landets nasjonalfugl og reirene er vanlig overalt på landsbygda. Karpe er den vanligste ferskevannsfisken; andre fisker i ferskvann er laks, ørret og gjedde. I den kuriske bukt finnes både ferskvannsfisk og saltvannsfisk. Klimaet er generelt for kjølig for de fleste reptiler. Det finnes ormer, øgle og sumpskilpadde.[5]
Klima
Ved kysten er klimaet maritimt og lenger øst er det innlandsklima. Det et tydelige årstider med solrike og relativt varme somre. Middeltemperaturen i juli 17C og i januar -4C.[4] Vintrene er lange og relativt kald, og snøen blir liggende i omkring 3 måneder. Årsnedbøren ligger på 500 til 630 mm.[2]
Det meste av Litauen ligger bare et par timers kjøretur fra Østersjøen og har et temperert og maritimt klima. De indre områdene av landet, inkludert turistområdene Vilnius og Trakai, har derimot større temperaturforskjeller mellom sommer og vinter. Vinteren er kald over hele landet, men kystområdene er en god del mildere enn resten av landet, og kan ha perioder med plussgrader. Sørvestlige deler av kysten er opp til 2ºC varmere enn innlandet om vinteren. Det er snøfall med jevne mellomrom, og på kysten av og til regn. Somrene er milde, og innimellom kan det bli nokså varme dager i juli og august. Sommeren og våren er som regel den våteste tiden på året, selv om det ikke kommer de store mengdene. Vilnius har en årlig nedbørsnormal på 662 mm. Ellers i landet varierer det mellom 717 mm på kysten og 490 mm øst i landet.
Temperaturmålinger fra Baltikum har funnet sted i 250 år. Dataene viser at det var en varmere periode på slutten av 1800-tallet, og at det 19. århundre var relativt kjølig. En oppvarming tidlig i det 20. århundre kulminerte på 30-tallet, etterfulgt av en kortere periode med kjøligere vær fram til ca. 1960. Etter dette har trenden vært varmere vær.
Vekstsesongen strekker seg over 169 dager i øst og 202 dager i vest. Litauen opplevde en tørkeperiode i 2002, noe som forårsaket en serie skogbranner. I 2006 opplevde landet en hetebølge som også rammet store deler av nordvesteuropa.
Miljøet
Den litauiske regjeringen er bekymret for slitasje og nedbryting av miljøet i landet, og har derfor opprettet en rekke nasjonalparker og reservater. Landets flora og fauna har blitt hardt rammet av en nærmest fanatisk drenering av land til jordbruksformål. Andre miljøproblemer har også oppstått som følge av lite miljøvennlig industri, som for eksempel kjernekraftverket i Visaginas øst i Litauen. Dette kjernekraftverket driver fortsatt to reaktorer lik dem som var i drift i Tsjernobyl. Kjemiske fabrikker og andre industrier forurenser fortsatt luften i landet, i tillegg til å tømme avfall i elver og innsjøer. Ifølge beregninger gjort av eksperter er en tredjedel av Litauens areal til enhver tid dekket av forurenset luft. Problemet er størst i og omkring de største byene som Vilnius og Kaunas, men også i andre byer som Jonava, Mažeikiai, Elektrėnai og Naujoji Akmenė.
Vannkvaliteten har også vært et problem. Byen Kaunas, med en befolkning på rundt 400 000, fikk ikke et vannrenseanlegg før i 1999. Før dette ble kloakken tømt direkte ut i elven Neman. Forurensningen av elver og innsjøer er en arv etter Sovjetregimets likegyldighet til miljøspørsmål. Flere strender, som ved det velkjente feriestedet Palanga, stenges med jevne mellomrom fordi vannet er forurenset. Mange skoger er dessuten skadet som følge av sur nedbør.
Av sovjetrepublikkene var Litauen blant de første som innførte miljøreguleringer. Men på grunn av det stadige presset fra Moskva om produksjonsøkning og utallige lokale overtredelser, utdatert teknologi og politisk apati sliter Litauen idag med store miljøproblemer.
I sovjettiden ble Litaun raskt omdannet fra et jordbruksland til et industriland med forurensing av luft og vann som konsekvens. Det var mindre synlige endringer av byer og landskap enn i andre sovjetrepublikker. Sajudis-bevegelsen bidro til å sette miljøvern på dagsorden på 1980-tallet. En del tungindustri ble etterhvert avviklet og flere nasjonalparker ble etablert. Kjernekraftverket Ignalina var kilde til bekymring og ble stengt i 2009.[5]
Naturressurser
Litauen er det relativt fattig på naturressurser. Republikken har store mengder kalkstein, leire, kvartssand, og dolomitt, som er godt egnet til å lage høykvalitets sement, glass og keramikk. Det er rikelig tilgang på vann, men energikilder og råvarer til industrien er mangelvare. Det ble oppdaget olje i Litauen på 1950-tallet, men det er få borerigger i drift. Det anslås at det er mulig å utnytte oljeressurser som ligger i Østersjøen kommersielt. Reservene i Østersjøen antas å kunne dekke 20% av Litauens petroleumsbehov de neste 20 årene. Det spekuleres i om kontinentalsokkelen kan romme rundt 1,6 millioner m³ (10 millioner fat) råolje og man tror at områdene i sørøst kan by på store forekomster av jernmalm og granitt.
Største byer er Vilnius (hovedstad), Kaunas og Klaipėda.[4][11] Litauens befolkning gikk sterkt tilbake etter 1990.[12] I enkelte deler av landet har folketallet falt med 50 %, dette er en av verdens største demografiske endringer på så kort tid. I landsbygdområder med sterk nedgang er den gjenværende befolkningen dominert av eldre personer og personer med lite ressurser, mens storbyene har trukket til seg relativt yngre og ressurssterke personer. Det er særlig Klaipeda, Vilnius og Kaunas med omland som har hatt befolkningsvekst.[11][13]
Samferdsel
Elven Nemunas og noen av sideelvene til denne brukes til båttrafikk (i 2000 fraktet innlandsskip 900 000 tonn kargo, som er rundt 1 % av den totale godsfrakten i landet).
Flere hovedveier mellom Polen og St. Petersburg går gjennom landet. I sovjettiden sto Litauen for en stor del av transitten mellom Østersjøen og det indre av Sovjetunionen. Klaipeda er den eneste havnebyen av betydning, den er isfri og er hjemmehavn for landets fiskeflåte.[2]Kaunas, Vilnius, Siauliai og Palanga er internasjonale flyplasser.
