Legemiddel

Fra utstillingen Extractum 1995 Farmasihistorie.com

I apotekenes selvvalg finnes reseptfrie legemidler og handelsvarer

Et legemiddel eller medikament er et farmasøytisk produkt som kan forebygge, lege eller lindre sykdom, symptomer, skade eller smerte hos mennesker og dyr. Mens legemidler tidligere i alt vesentlig ble fremstilt i apotekene, er flertallet i dag såkalte farmasøytiske spesialpreparater. Det vil si at de masseproduseres på farmasøytiske fabrikker og selges i standardiserte pakninger med navn gitt av produsenten. Noen legemidler kan i begrensede mengder selges uten resept, men de fleste krever en resept fra lege, tannlege eller veterinær.

Legemidler selges for det meste i apotek, men det finnes andre utsalgsteder som er godkjent av myndighetene i de enkelte land. De fleste land har sin egen lovgivning og det finnes også regler og bestemmelser for EU og EU-området. En oversikt over hva som er regnet som legemidler i Norge finnes i forskrift om legemiddelklassifisering.^[1] Reglene gjelder for det enkelte preparat og legemiddelform, legemiddelstandarder^[2] og for klassifisering og distribusjon av legemidler. En del av disse reglene finnes i farmakopéer som er apotekenes oppskriftsbøker. For tiden brukes en felles farmakopé for Europa, Den europeiske farmakopé, men det var tidligere vanlig med bøker for det enkelte land. Det finnes også slike oppslagsverk for andre verdensdeler og områder.^[3]

Klassifisering

Apotekglass fra Løveapoteket i Bergen

Interiøret fra Løveapoteket i Bergen tegnet av Johan F. L. Dreier er det eldste kjente bilde av norske apotek

Det finnes flere måter å klassifisere legemidler på. Én metode er norsk-utviklet, og er senere overtatt av Verdens helseorganisasjon ved dens underorganisasjon, WHO Collaborating Centre for Drug Statistics Methodology. Dette klassifiseringssystemet kalles Anatomical Therapeutic Chemical classification (ATC), eller på norsk Anatomisk terapeutisk kjemisk legemiddelregister^[4] som er en inndeling basert på hvilket organ eller system det medisinske preparatet virker på, samt de kjemiske, farmakologiske og terapeutiske karakteristika. Et eksempel på ATC-kode er Penicillin med «J01C E01».

Hovedgrupper

• A Fordøyelsesorganer og stoffskifte
• B Blod og bloddannende organer
• C Hjerte og kretsløp
• D Dermatologiske midler
• G Urogenitalsystem og kjønnshormoner
• H Hormoner til systemisk bruk eksl. kjønnshormoner og insulin
• J Antiinfektiva til systemisk bruk
• L Antineoplastiske og immunmodelerende midler
• M Muskler og skjelett
• N Nervesystemet
• P Antiparitære midler, insekticider og insektmidler
• R Respirasjonsorganer
• S Sanseorganer
• V Varia

Alle legemidler er ordnet under disse hovedgruppene.

Utdypende artikkel: Anatomisk terapeutisk kjemisk klassifikasjon

Inndeling av legemiddelpreparater

Alle medisiner deles inn grupper.

A-preparater

A-preparater er medisiner som er sterkt vanedannende. Dette er typisk legemidler som morfin og opioider med sterk smertestillende effekt. A-preparater skal skrives ut på en egen resept, og man må vise legitimasjon når medisinen hentes. Dersom andre skal hente ut medisinen må det foreligge fullmakt. Den som henter ut medisinen må også ha med legitimasjonen til den som eier reseptene.^[5]

B-preparater

B-preparater er medisiner som er vanedannende, men ikke i samme grad som a-preparater. Dette er typisk legemidler som valium, paralgin forte og ulike sovemedisiner. Det skal også vises legitimasjon når disse preparatene hentes ut, og dersom andre skal hente ut medisinen må det foreligge fullmakt. Den som henter ut medisinen må også ha med legitimasjonen til den som eier reseptene.^[5]

C-preparater

C-preparater er alle andre medisiner som krever resept, som antibiotika, astmamedisiner, blodtrykkssenkende legemidler, og p-piller med mer. Dersom andre skal hente ut medisinen må det foreligge fullmakt. Den som henter ut medisinen må også ha med legitimasjonen til den som eier reseptene.^[5]

F-preparater

F-Preparater er legemidler som kan kjøpes uten resept, da med noen begrensninger. Det er legemidler som Paracetamol, Ibuprofen og nødprevensjon som blant annet er klassifisert som F-preparater.

Godkjenningsfritak

Når legen må søke spesielt om å få skrive ut en type medisin kalles det godkjenningsfritak. Dette er medisiner som ikke har markedsføringstillatelse i Norge, men som det likevel er ønskelig at pasienten skal bruke. Legen sender søknaden til apoteket som skal levere ut medisinen. Apoteket sender søknaden videre til Statens legemiddelverk for behandling.^[5]

Navn på legemidler

Et legemiddel kan sies å ha tre typer navn: det kjemiske navnet, det generiske og varenavnet.

Det kjemiske navnet på substansene er ofte langt og komplisert og brukes vanligvis ikke i hverdagssammenhenger. Grunnen til at navnet ofte blir langt er at kjemisk nomenklatur er tilpasset for å kunne gi et unikt navn til millioner av kjemiske forbindelser. Et eksempel på et kjemisk navn: [o-(2,6-Dikloroanilino)fenyl]eddiksyre.

Det generiske navnet for substansen over er diklofenak, et vanlig antiinflammatorisk legemiddel. Det generiske navnet, som er ansett å være passe langt for å kunne uttales og huske, er (nesten alltid) det samme over hela verden, med noen mindre forskjeller i stavemåte som følger lignende prinsipper som når kjemikalienavn oversettes. Diklofenak staves eksempelvis diclofenac på engelsk og diclofénac på fransk. Ofte dannes det generiske navnet ved at noen stavelser plukkes fra det fullstendige kjemiske navnet. Generiske navn brukes i forskningssammenheng og står i Norge på medisinforpakningene (men i litt mindre stil enn varenavnet). I enkelte land skriver leger resept med det generiske navnet, men dette er ikke tilfelle i Norge. For en del medisiner brukes det generiske navnet pluss foretaksnavnet som varenavn, for eksempel Diklofenak Sandoz, der Sandoz altså er foretaket. Se Generiske legemidler for utdypende informasjon.

Varenavnet er (med unntak av de ovennevnte tilfellene) et fantasinavn, valgt av produsenten. Det er ofte mer fengende enn det generiske navnet. Samme foretak kan velge ulike varenavn i ulike land, og når patentet går ut kan andre produsenter finne på nye varenavn. Dette leder til et utall ulike navn på samme sak, noe som kan gjøre det hele litt komplisert. For diklofenak er Voltaren, Solaraze og Cataflam eksempler på varenavn.^[6] For paracetamol finnes i Norge blant annet varenavnene Pamol, Panodil, Pinex og Paracet.^[7]

Konvensjonen er at man skriver varenavnet med stor forbokstav og det generiske navnet med liten bokstav, såfremt det ikke er først i en setning. Altså Voltaren, men diklofenak.

Legemiddelformer

Utensilier til fremstilling av forskjellige legemiddelformer. Fra utstillingen Extractum 1995 Farmasihistorie.com

Legemidler kan bli gitt i en rekke forskjellige legemiddelformer som tabletter, kapsler, stikkpiller, injeksjoner, inhalasjoner (til innpusting), miksturer, sprayer, og plaster.

Det er vanlig å klassifisere legemiddelformene etter måten preparatene gis på.

Perorale legemiddelformer

Disse legemiddlene gis gjennom munnen.

• Tabletter
• Resoribletter
• Tyggetabletter
• Brusetabletter og brusegranulat
• Kapsler
• Enterotabletter eller enterokapsler
• Depottabletter, depotkapsler og depotgranulater
• Miksturer
• Dråper

Rektale legemiddelformer

Laboratoriet på Svaneapoteket I Bergen på 1970-tallet

Denne gruppen blir gitt i endetarmen (rektum).

• Stikkpiller eller suppositorier
• Klysmaer eller miniklyster.

Parenterale legemiddelformer

Legemiddelene blir gitt utenom tarmen.

• Injeksjonsvæsker
• Infusjonskonsentrater

Legemiddelformer til inhalasjon

• Inhalasjonsvæsker
• Inhalasjonspulver

Legemiddelformer til lokalbehandling

Resepturen på Svaneapoteket i Bergen. Inntil apoteket ble ombygget satt farmasøyten her og kontrollerte reseptene

• Salver
• Kremer
• Linimenter
• Geler
• Vagitorier
• Øyedråper
• Øredråper
• Nesedråper eller nesespray
• Plaster

Legemidlenes historie

Fra De Materia Medica av Dioskurides

Apotek fra 1568

Italiensk Apotek

Frimerke med bilde av Alexander Fleming

Det finnes mange skrifter fra de gamle kulturer i Kina, India, Sør-Amerika og middelhavslandene hvor det fortelles om bruk av planter og andre naturprodukter ved ulike sykdommer. Den vitenskapelig interesserte keiser Shen Nung beskrev omkring 2500 f.Kr. urtemedisiner i Kina, bl.a. planter som seinere har vist seg virksomme mot malaria. Opium, hasj, digitalis, blader fra coca-treet og planter inneholdene efedrin og reserpin har vært brukt i flere tusen år, dels som universalmidler, men også på mer spesifikke indikasjoner som er anerkjente også i moderne medisin.

Hippokrates (født 460 f.Kr., død 377 f.Kr.) formulerte en rekke viktige terapeutiske prinsipper og innførte metallsalter i den medisinske behandling. Galen (født ca. 130, død ca. 200) , en gresk lege som arbeidet i Roma, tok i bruk en mengde nye urtemedisiner. Han definerte legemidler som alt som virker på kroppen og gir forandring, til forskjell fra føde som får kroppen til å bli større. Videre begynte han systematisk framstilling av legemidler, bl.a. opiumstinktur, og han innførte prinsippet om kvalitetskontroll. Ved siden av Hippokrates og Galen er også andre grekere som Aristoteles, Theofrastos og Dioscorides anerkjente, tidlige bidragsytere til viten om plante- og folkemedisin.

Perserne Rhazes (født.ca. 850 ) og Ali ibn Sina (født 980 ) introduserte bruk av opiumspiller for hoste og Colchium autumnale (inneholdende kolchicin) for urinsyregikt.

Legene ved den medisinske skole i Salerno er særlig kjente for sine oversettelser av arabiske, legevitenskapelige tekster og for systematiske oversikter over motgifter, Antidotus magnus seu universalis fra 1100-tallet.

Sveitseren Philippus Theophrastus Bombastus von Hohenheim, oftest kalt Paracelsus (født 11. november eller 17. desember 1493, død 24. september 1541) , fremhevet kjemiens betydning og regnes som en reformator av datidens medisin. Etter Paracelsus’ mening fantes det et spesifikt legemiddel mot enhver sykdom. Han tok i bruk metallsalter i behandlingen av en rekke sykdommer, bl.a. syfilis.

Kinatreets bark (Cinchona), som ble brukt av indianerne i Sør-Amerika mot feber, ble brakt til Europa på 1600-tallet av jesuittmisjonærer. Midlet ble tatt i bruk ved febertilstander, bl.a. malaria, hvor det også i dag brukes i behandlingen.

Ipecacuanha-rot ble på slutten av 1600-tallet importert til Europa fra Brasil hvor dette middel fra gammelt av hadde ord på seg for å helbrede dysenteri. Senere ble det vist at denne planten inneholder alkaloidet emetin som har drepende virkning på amøber, og som fortsatt brukes i behandlingen av amøbedysenteri.

Selv om digitalis var et kjent legemiddel i mange kulturer, kan man si at dets storhetstid begynte for vel 200 år siden. Den beskrivelsen som William Witheering gav av virkningen ved hjertesvikt og ødem i 1785, er blitt stående som en klassiker i den medisinske litteratur. Hans beskrivelse av digitalisintoksikasjon er så detaljert og presis at den kunne forsvare sin plass i en moderne lærebok.

Forholdet mellom legemiddeldose og respons ble utredet av Daries i en elegant doktoravhandling fra 1776. Den eksperimentelle farmakologiens æra begynte samtidig med de store gjennombrudd i fysiologien i første halvdel av 1800-årene av bl.a. Claude Bernard.

Syntesen av urea fra uorganiske salter fra Wohler i 1828 bidro til å fjerne «mystikken» omkring de organiske forbindelser. Fra midten av 1800-tallet har syntetisk fremstilte legemidler dominert innen medisinen.

Milepæler i legemiddelhistorien i perioden 1800–1990

• 1800 Morfin isolert som det første aktive virkestoff fra en medisinplante av Sertürner
• 1820 Kinin renfremstilt
• 1840 Lystgass (N₂O), eter og kloroform tatt i bruk som narkosemidler ved kirurgiske inngrep.
• 1860 Fenol introdusert som antiseptikum av Lister
  • Kloralhydrat vist å ha hypnotisk effekt
  • Glycerylnitrat (samme som nitroglycerin) ved angina pectoris
• 1880 Kokain tatt i bruk som lokalanastetikum
  • Begrepet”kjemoterapi” innført av Paul Ehrlich
  • Acetylsalisylsyre introdusert som smertestillende og febernedsettende middel
• 1900 Hypnotisk effekt av barbital (“Veronal”) påvist
  • Salvarsan innført i syfilisbehandlingen av Paul Ehrlich
  • Fenobarbital innført i epilepsibehandlingen
• 1920 Acetylkolilin vist å være transmittersubstans av Otto Loewi
  • Insulin renset(Bating og Blest)
  • Penicillin oppdaget av Alexander Fleming
• 1930 Prontosil, det første sulfonamid ved bakterielle infeksjoner
  • Fenytoin introdusert i epilepsibehandlingen
  • De første prostaglandinene oppdaget
• 1940 Tubokurarin brukt første gang i anestesien
  • Penicillin G renframstilt av Chain og Florey og tatt i bruk til behandling av alvorlige bakterielle infeksjoner
  • De syntetiske sterke analgetika metadon og petidin oppdaget
  • Nitrogensennepsgass-derivater ved maligne lidelser
  • Klorokin introdusert som malariamiddel
  • Kortison og hydrokortison syntetisert
  • Metotrexat ved leukemi
  • Isoprenalin ved astma
  • Streptomycin ved tuberkulose
  • Litiumsalter ved manisk depressiv psykose
  • Lidokain til lokalanesti
• 1950 Tetracykliner ved bakterielle infeksjoner
  • Erytromycin ved bakterielle infeksjoner
  • Kloropromazin ved psykose
  • Isoniazid mot tuberkulose
  • alfa-Metyldopa ved hypertensjon
  • De første cefalosporiner ved bakterielle infeksjoner
  • Imipramin, første tricykliske antidepresivum
  • Klorthiazid, første perorale diuretikum
  • Peroral antikonsepsjon (P-piller) introdusert
• 1960 Klordiazepoxid, første angstdempende benzodiazepin
  • Idoxuridin mot lokale herpesinfeksjoner
  • Propranolol, første brukbare beta-blokker
  • Prostaglandinenes struktur klarlagt
  • l-Dopa ved parkinsonisme
  • Kromoglykat som allergiprofylakse
• 1970 immunsuppresjon (azathioprin + kortikosteroider) muliggjør organtransplantasjoner
  • Intensiv kombinasjonsbehandling med cytostatika helbreder leukemier og enkelte andre typer kreft hos barn
  • Endorfiner og enkefalinene (“opioid-peptidene”) oppdaget
  • Cimetidin og andre histamin H2-blokkere ved ulcus-sykdom
  • Acyklovir og andre antivirale midler til systemisk bruk
• 1980 Cyklosporin A, mer effektivt immunsuppresivt middel ved organtransplantasjoner
  • ACE-inhibitorer ved hypertensjon og hjertesvikt
  • De første bioteknisk fremstilte legemidler(rekombinant DNA teknikk) introdusert i terapien (human insulin, veksthormon; alfainterferon, erytropoietin. TPA, etc.)

Nye legemidler

Moderne reseptur

Etter «legemiddeleksplosjonen» i årene etter den andre verdenskrig, har utviklingen i 1970- og 1980-årene vært preget av mindre modifikasjoner av allerede eksisterende legemidler. Imidlertid har kunnskapen om legemidlene økt betydelig, og dette har lagt grunnlaget for mer rasjonell bruk.

Legemidlene kom tidligere fra naturen og var gjerne brukt i folkemedisinen før de fikk medisinsk anerkjennelse. Nå er oppdagelsen av nye legemidler oftest resultatet av en målrettet forskning og utvikling. Det er vesentlig den farmasøytiske industri som har økonomiske ressurser til å finne, utvikle og utprøve nye legemidler. Medregnet de langsiktige investeringer i forskning, koster det ca. 300 – 1 000 millioner kroner å finne, utvikle og markedsføre et helt nytt legemiddel. Bare en av anslagsvis 5 000 syntetiserte substanser er interessante, sikker og god nok til at legemidlet blir markedsført og kommer i klinisk bruk.

Substanser som finnes i planter varierer sterkt i konsentrasjon etter varierende vekstforhold og modningsgrad for planten. Når stoffet skilles ut fra planten vil det ofte forekomme sammen med et stort antall andre substanser som kan gi andre virkninger og interaksjoner (virkninger som to stoffer gir sammen). Sopper som har blitt brukt som narkotiske midler er det vanskelig å gjette styrken på, så bruken kan enten gi for liten dose eller overdose og forgiftning.

Da cyclosporin ble oppdaget, var det en sveitsisk medarbeider ved et farmasøytisk forskningslaboratorium som hadde tatt med en sopp fra Hardangervidda.

Bestemmelser i Norge

Det er for tiden (november 2004) 1 354 godkjente legemidler på markedet i Norge. De fleste legemidler, både reseptfrie og reseptpliktige legemidler selges gjennom apotek.

Tidligere hadde apotekene monopol på alt salg av legemidler, men fra 1. november 2003 ble det tillatt å selge noen få, reseptfrie legemidler utenom apotek. Utsalgssteder som har tillatelse til å selge næringsmidler kan søke om å selge disse. I tillegg kan de selge naturlegemidler.

For å bli godkjent i Norge, må et legemiddel være dokumentert effektivt og det må være dokumentert at det ikke har skadelige virkninger som står i misforhold til forventet effekt. Før et legemiddel kan selges i Norge, må det også ha markedsføringstillatelse.

Før et legemiddel har fått godkjennelse/registrering kan det være mulig å få kjøpt medisinen på såkalt registreringsfritakelse, som er en slags utvidet resept med forklaring og begrunnelse for bruk av medisinen, og med et spesielt ansvar for forskrivende lege.

Juridiske aspekter

Rammeverket for norske legemidler ligger i «Lov om legemidler m.v.»^[8] av 4. desember 1992, også kalt Legemiddelloven og forskriften til denne, Legemiddelforskriften.^[9]

Som legemiddel regnes stoffer, droger og preparater som er bestemt til eller utgis for å brukes til å forebygge, lege eller lindre sykdom, sykdomssymptomer eller smerter, påvirke fysiologiske funksjoner hos mennesker eller dyr, eller til ved innvortes eller utvortes bruk å påvise sykdom. Som legemiddel regnes herunder:

• stoffer, droger og preparater som er oppført i Legemiddellisten og droger som er merket med «L» eller «LR» i Urtelisten
• stoffer, droger og preparater som i kjemisk sammensetning, egenskaper eller medisinsk virkning er så lik noe stoff, droge eller preparat i Legemiddellisten at de bør stilles i samme klasse
• vare som bringes i handelen eller reklameres for på en slik måte at den fremtrer som legemiddel. Ved vurderingen av om en vare bringes i handelen eller reklameres for på en slik måte at den fremtrer som legemiddel, vektlegges særlig varens ytterpakning, innerpakning, varens form, beskrivelse av egenskaper, herunder angivelse av dosering og administrasjonsmåte, markedsføring av varen ved tekst, bilder, film eller muntlig, og hvem som er målgruppen for varen.

I forskriften finnes det en liste, «Legemiddellisten», over legemidler som er nevnes individuelt eller som klasse, som på grunn av sine egenskaper er klassifisert som legemiddel. Den andre listen som er nevnt i forskriften er «Urtelisten», og den inneholder en rekke urter og naturmidler som på grunn av sine egenskaper er å regne som legemiddel. Disse klassifiseres videre som handelsvarer, som legemidler (L) og som reseptpliktige legemidler (LR).

I juridisk forstand er det ikke nødvendig at en vare har noen medisinsk effekt for å bli omfattet av loven, det er tilstrekkelig at det fremstilles som at den har en medisinsk virkning i markedsføring. Det er etter Legemiddelloven heller ikke tillatt å:

i reklame eller lignende, ved tekst eller bilder, direkte eller indirekte, å gi uttrykk for at en vare som ikke er legemiddel anbefales som middel til å forebygge, lege eller lindre sykdom, sykdomssymptomer eller smerter eller påvirke fysiologiske funksjoner hos mennesker eller dyr

Loven omhandler således både faktiske legemidler, og varer som markedsføres som om de var legemidler. Legemiddelverket har lister over markedsføringspåstander som fører til at produktet omfattes av loven.

Produkter som egentlig er legemidler kan, dersom det dokumenteres at de ikke markedsføres som et legemiddel og i den form det selges ikke er helseskadelig, omklassifiseres til handelsvare. Et eksempel er kaffe, som inneholder legemiddelet koffein. I Matloven (2004) reguleres matvarer og produktformer som ikke er legemidler. Mattilsynet fører kontroll med dette og med kosmetikk.

Nytt lovforslag for privat import av legemidler

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen (AP) la i september 2012 fram et nytt lovforslag til å stoppe privatimporten av legemidler til Norge. Ved gjeldende lovgivning så tillater EU/EØS lover og regler at privatpersoner importerer legemidler fra land innen EØS-området, så fremst det er til privat forbruk, og behandling for maks tre måneder. Legemidlene må også være anskaffet på lovlig vis i landet hvor disse kjøpes fra ^[10].

Høringsfristen for dette lovforslaget er 4. desember 2012. Loven inkluderer blant annet at legemidler ikke kan importeres og at beslaglagte medisiner kan destrueres av tollvesenet. Ved nåværende lovgivning må beslaglagte medikamenter sendes tilbake til avsender.

Medisiner

I legemiddelforskriften brukes betegnelsen farmasøytisk spesialpreparat om det vi alminnelig forstår som pakninger med medisiner. For å få markedsføringstillatelse stilles det en rekke krav, og hver enkelt pakning (design/tekst) og dosering godkjennes separat. Det stilles bl.a. krav til dokumentasjon av toksikologiske forhold, farmakologiske forhold, til kjemisk sammensetning, klinisk dokumentasjon, godkjenninger i andre land, og utformingen av pakning og pakningsvedlegg.

Naturlegemidler

Vurdering av naturlegemidler for godkjenning for utstedelse av markedsføringstillatelse foregår etter en forenklet søknad. Kravene til dokumentasjon av et naturlegemiddels kvalitet tilsvarer kravene for andre spesialpreparater, mens kravene til dokumentasjon av sikkerhet og effekt er mindre omfattende og baserer seg på dokumentasjon av tradisjonell bruk i folkemedisin i Europa og Nord-Amerika. Det arbeides med et nytt lovverk for godkjenning.

Forvaltningsorganet for legemidler og naturlegemidler er Statens legemiddelverk (SLV) som ble opprettet 1. januar 2001.

Preparater og virkestoffer

Se også Farmakologi og degenerert varemerke.

I omtale av legemidler er det vanlig å blande sammen preparatnavn og virkestoff. Virkestoffet er den kjemiske substansen som utøver den medisinske virkningen av legemiddelet, mens et preparat er et legemiddelprodukt med et markedsføringsnavn, pakning, og registrering hos Statens legemiddelverk. Så lenge en legemiddelprodusent har patent på et virkestoff, er det bare denne produsenten som kan produsere preparater med dette virkestoffet. Det har ført til at en del virkestoffer har blitt synonyme med et spesifikt preparatnavn, for eksempel acetylsalisylsyre og Aspirin i den engelsktalende verden. Dette er mest vanlig for reseptfrie preparater, og kan i norsk sammenheng eksemplifiseres ved paracetamol og Paracet og ibuprofen og Ibux, hvor begge preparatnavnene brukes nesten konsekvent om alle preparater som inneholder de respektive virkestoffene.

For helsepersonell som håndterer legemidler kan forvirringen være enda større, siden de fleste leger foreskriver legemidler etter preparatnavn de er kjent med (ofte den opprinnelige produsentens preparat), mens apotekene er pliktige å dele ut det billigste synonympreparatetogså kalt kopipreparater eller generiske preparater der slike finnes, spesielt når medisinen er på "blå resept" når det offentlige dekker store deler av medisinkostnaden.

Det har vært fremmet forslag om at alle resepter skrives med virkestoff i stedet for preparatnavn, men dette har foreløpig ikke slått gjennom.

Se også

• Liste over legemidler
• Medikamentoverforbruk
• Naturlegemiddel
• Synonympreparat
• Farmakologi
• Farmasi
• Farmasøyt
• Hodepine knyttet til bruk eller avsluttet bruk av ulike substanser
• Legemiddelproduksjon via genmodifisert biosyntese
• Apotek
• Anatomisk terapeutisk kjemisk klassifikasjon
• Droge
• Medisinsk urt

Referanser

1. Legemiddellisten
2. Legemiddelstandarder Arkivert 11. mai 2006 hos Wayback Machine.
3. Martindale
4. Felleskatalogen
5. ^ Elisabeth Lofthus (2006) A-, B- og C-preparater. Lommelegen, 30. mars 2006. Besøkt 2019-05-26.
6. «L17.1.1.4 Diklofenak». Norsk legemiddelhåndbok. 20. juni 2010. Arkivert fra originalen 10. august 2014. Besøkt 28. november 2012. 
7. «L20.1.1.2 Paracetamol». Norsk legemiddelhåndbok. 20. juni 2010. Arkivert fra originalen 10. august 2014. Besøkt 28. november 2012. 
8. «LOV 1992-12-04 nr 132: Lov om legemidler m.v. (legemiddelloven)». lovdata.no. Besøkt 28. november 2012. 
9. «Forskrift om legemidler (legemiddelforskriften)». lovdata.no. Besøkt 28. november 2012. 
10. Nytt lovforslag angående import av legemidler

Litteratur

• Mez-Mangold, Lydia; Aus der Geschichte des Medikanments, F.Hoffmann-la Roche&Co.A.G. Basel 1971
• Norske legemiddelstandarder 1997, Universitetsforlaget Oslo 1996, ISBN 82-00-42336-0
• Næss, Knut; Legemidlenes historie, Forlaget Sykepleien 1994, ISBN 82-91447-00-4

Eksterne lenker

• Legemiddelloven
• Legemiddelverket
• Legemiddelhåndboken
• DRUID-legemiddelinteraksjonsdatabase
• RELIS – produsentuavhengig legemiddelinformasjon
• Sentrale forskrifter
• Helse- og omsorgsdepartementet
• Stortingsmelding nr. 18 (2004–2005) Rett kurs mot riktigere legemiddelbruk
• Norges Farmaceutiske Forening
• Norsk Farmaceutisk Tidsskrift
• Apotekforeningen
• Norsk Farmaceutisk Selskap
• The Pharmaceutical Journal
• Beskrivningar av hur läkemedel framställs hantverksmässigt
• Høring: Gjennomføring av direktiv 2004/24/EF, 2004/27/EF, 2004/28/EF og forordning 726/2004 i norsk rett^{[død lenke]}
• Helsebibliotekets sider om legemidler

Portal: Helse