Lars Oftedal (født 27. desember1838 i Stavanger, død 2. mai1900) var en norsk prest, pressemann og politiker. Oftedal var en av grunnleggerne av indremisjonsbevegelsen i Norge. Som politiker representerte han Venstre på Stortinget mellom 1883 og 1885 og fra 1889 til 1891. Han sto for en moderat venstrepolitikk, kjennetegnet av lavkirkelige kristne verdier og forsiktighet i budsjettspørsmål. Han gjorde seg bemerket som en kraftig motstander av diktergasje til den radikale Alexander Lange Kielland da saken kom opp i 1886 og 1887. Men for Stavangers fattige var Kielland lapsen fra den rike Kiellandfamilien, og Oftedal kunne ikke forklart eller forsvart for tjenestejenter, håndverkere og småbønder som lyttet til ham, at han hadde stemt for å gi Kielland kr 1.600 i året ekstra.[4] Ved splittelsen i Venstre året etter fulgte han Moderate Venstre.
Bakgrunn
Oftedal vokste opp i Stavanger, hvor faren Svend Oftedahl (1812–83) var lærer ved latinskolen. Sønnen var syk de første tre årene, og ble båret omkring av sin far. Siden vokste han seg frisk. Han var elev ved Kongsgaard skole i Stavanger.[5] Etter artium i 1859 begynte han å studere teologi ved universitetet i Christiania. I studietiden tok han lærervikariater og holdt vekkelsesmøter rundt omkring, inspirert av Gisle Johnsons vektlegging av pietistisk omvendelse. I 1865 avla Oftedal praktisk-teologisk eksamen og giftet seg samme året med Mathilde Olsen. Ekteskapet var mislykket, og i 1897 flyttet de fra hverandre. Som reisetaler for Bergen indremisjon brakte Oftedals forkynnelse ham i konflikt med både geistlighet og borgerskap etter et brev han skrev til overlege Holmboes[6] tjenestepike, med advarsel mot å gå på ball, hvis ikke hun ville havne i helvete. For dette ble han innkalt til biskopen og prøvde seg i stedet som sjømannsprest i Cardiff 1866–68, der han også tok sterkt til orde om faren for fortapelse.[7]
Oftedal grunnla avisen Vestlandsposten, som fra 1878 ble et viktig organ for Bonde-Venstre og var Norges største avis utenfor Kristiania. Sammen med Åsmund Olavsson Vinje i Dølen fornyet Oftedal avisspråket der han skrev i vei på stavangersk dagligtale: «Det stinker almueaktigt av alt han skriver i sin avis,» mente Haugesunds Avis om blandingen av norsk og dansk ispedd stavangersk gatespråk, jærbu- og ryfylkedialekt, passende for «striler, sjauere og sådanne folk.»[8]
Da konventikkelplakaten ble opphevet i 1842, utviklet Stavanger seg til den lavkirkelige kristendommens hovedstad med sine bedehus. Oftedal startet skoler for fattigfolk, med 1.200 elever på hans menighetsskole, enda Stavanger ikke hadde stort over 20.000 innbyggere. Han startet bladet Bibelbudet fordi han ikke maktet å svare på alle brev, og lanserte der sin plan om å bygge et eget bedehus. I 1874-76 fikk han reist Norges største forsamlingshus, Bethania i Vaisenhusgata 37, som han fylte under datidens store vekkelsesbølge.[9] Rundt Bethania kom det etterhvert opp ti bygninger med stor aktivitet - barnehjem, trykkeri, forlag, bokhandel, pose- og stempelfabrikk, skomakerverksted, skoler og bolighus.[10]
I 1891 måtte han ta avskjed som prest etter en sedelighetsskandale. Til aftensangen på allehelgensdag, den 1. november i 1891 var Sankt Petri kirke fullsatt i påvente av Oftedals preken. Men denne kvelden satt han på en stol i koret, uten prestekjole, og kapellan Johan Kristian Storsteen holdt en gråtkvalt preken. Etterpå gikk Oftedal frem i kordøren, ba menigheten vente, og så tilstod han: «Jeg kommer her til denne forsamling i det alvorligste ærend noen kan gå. Jeg kommer i botsdrakt for å gjøre åpenbart skriftemål. Jeg har gjort meg skyldig i usædeligt forhold og gjort forargelse i menigheten. Dette er min skam og dype sorg.» Lokalavisene beskrev dette dagen etter som et voldsomt opptrinn med «høy hulken», «smertesjammer» og en menighet som «gråt, skrek og jamret seg». Men ifølge avisene reiste de fleste seg som tegn på at de straks tilga Oftedal, som svarte med en bønn basert på salme 51 om Davids botsord da profetenNatan bebreidet ham forholdet til Batseba. Men skandalen ga like fullt gjenlyd helt til Stockholms slott, der Oscar IItelegraferte til biskop Heuch: «Beder om snarest mulig brev med opplysende detaljer i anledning hvad telegrafen i dag bragte fra Stavanger. Oscar R.» Kirkeministeren ba også om opplysninger. Kielland skrev til Bjørnstjerne Bjørnson og Edvard Brandes at Oftedal hadde gått «fra seng til seng» og hadde «efter min mening havt saa mange koner og piger, han vilde, og en gang maatte det ende galt. Nu kommer al sladderen over ham; men jeg tænker, han laver seg en lun gaaserede paa stumperne; der er trofaste nok. Men som offentlig mand er han falden – til stor lettelse.»[11]
Men i etterkant finnes det bare dokumentert at Oftedal mange år tidligere skulle ha antastet en tjenestepike «...og søgt at bringe hendes Haand i Berørelse med sine Kjønsdele». Hun giftet seg senere med en motstander av Oftedal, kapellan Karl Ludvig Gjermoe, og det var han som avslørte saken. Lars Oftedals fall var fullstendig, skandalen komplett. Han fikk avskjed som prest, i unåde og uten pensjon. Han måtte fratre redaktørstolen i Vestlandsposten, vervet som stortingsmann og som leder for Bethaniastiftelsen. To uker senere kom biskop Heuch fra Kristiansand til Stavanger. Heuchs tale, også holdt fra Sankt Petri kirke, samlet flere tusen tilhørere, og det ble satt opp ekstratog fra Sandnes. Chicago Daily Tribune presenterte historie den 6. desember 1891 under overskriften «Fallet til paven av Stavanger – en norsk prest i rollen som Dr. Jekyll og Mr. Hyde».[12]
Politiken sendte en medarbeider til Norge, som blant annet skrev om saken: «De to synderinder fortalte, at Oftedal ikke alene havde staaet i forhold til dem fra deres første dag i stiftelsen, da de første gang kom til hans skriftekammer, men at der var gaaet ligervis med saa godt som alle de andre paa stiftelsen.» Heldigvis fikk Oftedal full støtte fra sin kone Mathilde, frem til de flyttet hver til sitt i 1897.[13]
Redaktør
Oftedal grunnla deretter Stavanger Aftenblad, som han bygde opp til å bli en ledende regionavis for Sørvestlandet. Tre–fire forretningsfolk i vennekretsen ga den fallerte presten en hjelpende hånd, og skaffet ham et skur i Søregata. Der utkom i 1893 første nummer av Stavanger Aftenblad. Stavanger hadde alt en rekke aviser for de ulike politiske partiene, men snart var Oftedals avis den største. Folk frydet seg over stilen og innholdet. Familien hans hjalp til på trykkeriet og pakkeriet, og snart kunne han ansette folk i lønnede stillinger.[14]
I starten ble kjøpmenn nærmest truet fra å annonsere i Oftedals avis. Men Søregata var blant Stavangers travleste, og døren til redaktørens kontor stod åpen. I spalten Fra dybet skildret han fattigfolks hverdag, han samlet inn mat og klær til trengende, og skrev ut sedler de kunne innløse i forretninger drevet av hans bekjente. Han tok til orde for åttetimersdagen og kvinnefrigjøring. Han jublet over Stavangers første 1. mai-tog, og skrev navnene på streikebrytere i avisen sin, ved siden av et korsmerke. Etter noen strie år var økonomien bra nok til at Oftedal kunne investere i en bedre presse, ta inn flere bilder og endre Aftenbladet til Stavangers avgjort mest moderne avis. Spaltene handlet da mindre om lokal nød og mer om internasjonale forhold som Dreyfus-saken og krigen mellom USA og Spania om Cuba, som ble dekket fra dag til dag, slik at Aftenbladet var Stavangers vindu mot verden.[15]
En annen prest, Immanuel Ottesen i Høyland, kom selv under lupen i Stavanger Aftenblad, da Oftedal 11. desember 1893 skrev at det foregikk ting som biskopen burde se nærmere på i «de geistelige forhold i Høyland». Det kom da for dagen at prost Ottesen ventet til tjenestejentene hadde sovnet, så gikk han inn til dem for å bre over dem sengeteppet og trekke opp klokken på rommet. Ottesen fikk «en misbilligelse» fra departementet for sin «underfundige adferd», men fikk bli værende i sitt embete.[16]
Ettermæle
I 1887 tegnet Kielland et bitende portrett av Lars Oftedal i personen «Morten Kruse» i romanen Sankt Hans Fest. Her viser han hvordan Oftedal og hans «kaniner» holdt hele byen og distriktet i sin hule hånd med en kombinasjon av svovelprekener og økonomisk utpressing. I 1889 kom også Knut Hamsun med et aggressivt angrep på Oftedal i skriftet Lars Oftedal. Seinere har Alfred Hauge levert et forsvar for Lars Oftedal i skuespilletMorten Kruse.
