Kjennemerke for motorkjøretøy utstedes i Norge av Statens vegvesen, som har ansvaret for registrering av kjøretøy i Norge. Kjennemerket er en kombinasjon av bokstaver og sifre eller kun sifre, og skal vises på særskilte skiltplater.
Skiltplatene er et offentlig dokument som både identifiserer kjøretøyet og tillater bruk av kjøretøyet. Skiltplatene er statens eiendom og skal returneres når kjøretøyet tas ut av bruk. Som i de fleste land brukes bare skiltplater som kan identifiseres visuelt.
Betegnelser som «kjennetegn» eller «registreringsnummer» brukes av og til for kjennemerker. Andre betegnelser for skiltplater er «bilskilt» eller «nummerskilt». «Bilskilt» brukes blant annet i regelverket, mens «nummerskilt» er mye brukt i dagligtale.
Alle dagens skiltplater, utenom US-skilt. Prøveskilt er i praksis bare klistremerker og er derfor ikke hengt opp blant de ordinære skiltplatene.[1]Kongens A-2. Binz limousin, en ombygd Mercedes-Benz E-klasse.Diplomatbil tilhørende Tsjekkia
Skilttyper
Bilde av to biler, med gammelt og nytt kjennemerke. Skiltet til høyre er fra etter 1. november 2006, med såkalt nasjonalitetsstripe til venstre. Bilen til venstre har gammelt skilt uten nasjonalitetsstripe.Skilt for rallybil. Hvit skrift på svart bakgrunn, og med lite kjennemerke, maks 30,3 cm bredt og 8,5 cm høyt.
De norske kjennemerkene finnes i følgende varianter:
Fra 1. januar 2002 utstedes norske kjennemerkene i to størrelser, stort og lite kjennemerke.[2] Begge størrelsene kommer i variantene smalt og høyt. Stort kjennemerke skal i hovedsak brukes på bil, med unntak av
såkalte rallyskilt (hvitt på svart bakgrunn) og biler der produsenten ikke har laget plass til store skilt. Målene på skilt er maksimumsmål, og mindre varianter kan forekomme.
Stort kjennemerke, smal variant, er 52 cm bredt og 11 cm høyt. Dette er det klart mest brukte kjennemerket, både foran og bak på bil. Stort kjennemerke, høy variant, forekommer bak på en del biler, og har en bredde på 34 cm og høyde på 21 cm. Det er to rader, med bokstavene øverst og tallene nederst.
Lite kjennemerke, med smal og høy variant har henholdsvis målene 30,3 cm og 22 cm i breddene, og med høydene 8,5 cm og 15,2 cm. Også her er den smale varianten klart mest utbredt. Lite kjennemerke skal, foruten rallyskilt, være på motorsykkel, beltebil og beltemotorsykkel, i tillegg til traktor og motorredskap. Tilhengere skal som hovedregel ha stort kjennemerke, men er den ikke bredere enn 1,25 meter, kan man få utstedt lite kjennemerke.
Kjennemerke i mindre størrelse enn ordinære kjennemerker kan etter særskilt søknad tildeles biler som ikke har avsatt nok plass til ordinære skilt.
A – Hvit bakgrunn, svart skrift
N
DA 12345
N
DA 1234
For biler, lastebiler, busser og lignende som betaler avgift for å kjøre på offentlige veier. Kjennemerker for biler, lastebiler, busser og så videre har to bokstaver etterfulgt av fem sifre. Mellom bokstavene og sifrene var det i perioden 1993 til 2012 et kontrollmerke (også kalt oblat)[3], som viste at alle forhold knyttet til kjøretøyet var i orden da merket ble utstedt: Årsavgiften er betalt, forsikringen er i orden, EU-kontroll er godkjent og kjøretøyet er ikke begjært avskiltet. Motorsykler, mopeder, mopedbiler, tilhengere, campingvogner og lignende har skilt med to bokstaver og fire sifre. Disse var det ikke oblat på.
A-1
O-1
Kjennemerker for representasjonsbiler tilhørende Det kongelige hoff. Hoffet disponerer serien A-1 til A-20 og O-1, det siste brukes kun i Bergen. Ved transportoppdrag uten kongehusets medlemmer ombord, og ved salg benyttes ordinære kjennemerker.[4]
A-12345
Kjennemerke for veteranbiler fra 1970 eller tidligere. Skiltplatene kan ha historisk utforming eller være produsert i moderne utforming.
N
MINBIL1
N
MB
Personlig kjennemerke (må ha fra to til syv tegn)
B – Svart bakgrunn, gul skrift
AA 12345
Nå betaler disse trafikkforsikringsavgift.
AA 1234
Anleggsskilt. Disse skiltene er for kjøretøy som er godkjent, men som aldri kjører på offentlige veier. Dette omfatter traktorer, snøscootere, ulike typer kjøretøy på flyplasser og havner og så videre. Slike kjøretøy krever ingen trafikkforsikringsavgift og hadde derfor ikke avgiftsmerke i perioden 1993–2012. Kjøretøy på Svalbard bruker også denne type skilt, da veiene der er privateide. Skilt av type B følger samme bokstavkode og tallnummerering som skilt av type A.
C – Svart bakgrunn, hvit skrift
AA 12345
Rallyskilt. Disse skiltene er for kjøretøy som skal brukes til bilsport. Man kan kjøre lovlig på veien til og fra trening eller konkurranse. Det må betales årsavgift og ansvarsforsikring, men man slipper avgiften ved registrering, og betaler bare merverdiavgift på kjøpet. Det er også krav om at man har personlig lisens fra en NMF-klubb. Under kjøring må man ha med vognkort, lisens og bekreftelse fra klubben på treningstider.
D – Oransje bakgrunn, svart skrift
123456
Militære kjøretøy. Registreringsnummeret har tre til seks sifre, uten bokstaver foran. Tilhengere kan også ha tre til seks sifre.
E – Oransje bakgrunn, rød skrift
FMU 123
T - U 123
Militære prøveskilt. Brukes i dag kun av to avdelinger, og består av tre tegn (FMU eller T-U) og tre siffer.
FMU = forsvarsmuseet
T-U = test og utvikling
F – Grønn bakgrunn, svart skrift
N
AA 12345
Regulært kjennemerke
N
MINBIL1
N
MB
Personlig kjennemerke (to til syv tegn)
For varebiler klasse 2 som betaler veiavgift, men som ikke er for passasjertransport. De kan ha inntil tre sitteplasser, og er primært innrettet på transport av gods, pakker, verktøy, utstyr og lignende. Slike biler betaler en lavere avgift enn de som har skilttype A. og har aldri bakseter. I likhet med type A, har disse skiltene to bokstaver etterfulgt av fem siffer. Hvem som helst kan eie en bil med grønne skilt.
G – Blå bakgrunn, gul skrift
CD 12345
CD 1234
Disse skiltene er for Corps Diplomatique. De brukes på offisielle biler fra utenlandske ambassader og konsulater. De har alltid bokstavkombinasjonen CD etterfulgt av fem siffer. De to første sifrene angir hvilket lands ambassade bilenr er fra. Storbritannias, Israels og USAs ambassade sluttet å bruke disse skiltene i henholdsvis 2002 og 2001, og bruker nå vanlige skilt. Tilhengere registreres med bokstavkombinasjonen CD etterfulgt av fire siffer.
H – Rød bakgrunn, svart skrift
AA123 ⅝
Dagsprøvekjennemerker. Denne typen skilt brukes ofte av forhandlere på kjøretøy som brukes til prøvekjøring. De kan også brukes i tiden mellom grensekontrollen og godkjenningen av biler som importeres fra utlandet. Hvis man trenger et midlertidig bilskilt av andre grunner, kan man søke om dette. De midlertidige skiltene har to bokstaver etterfulgt av tre sifre, samt datoen de er gyldige. Tidligere var skiltene vanlige skilt. Nå har man gått over til å bruke klistremerker i stedet. Når man kjører med midlertidige skilt skal man ha med en godkjent kjøreseddel med navnet på sjåfør påskrevet, kjøreseddelen kan også være digital. I tillegg har man vanligvis ikke lov å ha med andre personer eller transportere gods. Eneste unntak er dersom transport av personer og gods er nødvendig for å kunne utføre testen, eller dersom vegvesenet krever det i forbindelse med registrering.
I – Rød bakgrunn, hvit skrift
AAA 12
AAA 12T
Årsprøvekjennemerker brukes av forhandlere. Årsprøvekjennemerker kan kun brukes på kjøretøy som ikke registrert, og det er førerens ansvar at kjøretøyet er i forsvarlig stand når det brukes. Årsprøvekjennemerker kan brukes ved flytting av kjøretøy fra et sted til et annet, ved prøving i forbindelse med reparasjon eller annet, ved demonstrasjon og ved kjøring i forbindelse med registrering. Årsprøvekjennemerkene må ikke brukes til transport av personer og gods hvis ikke trafikkstasjonen har gitt tillatelse til det, og det er påført kjøreseddelen. Årsprøvekjennemerker kan brukes i Norge, Sverige, Danmark og Finland[5].
Kjennemerkene består fra juni 2015 av tre bokstaver etterfulgt av to siffer. Årsprøvekjennemerker er en variant av midlertidige kjennemerker, og går under samme regelverk. Årsprøvekjennemerker for tilhengere har også tre bokstaver etterfulgt av to siffer etterfulgt av bokstaven «T». Det er ingen geografisk fordeling av nummerserier. Skiltplater produseres fortløpende uavhengig av hvilken trafikkstasjon som bestiller.
J – Hvit og rød bakgrunn, svart og hvit skrift
00
12345
00
Fabrikkny avgiftsfri bil kjøpt for eksport som må forlate landet innen en angitt frist. I rødt felt til venstre angis utløpsmåned, og i rødt felt til høyre angis utløpsår. Utstedes av politiet, og majoriteten av kjennemerkene er utstedt av Oslo politidistrikt.
Første siffer i kjennemerket angir politidistriktet;
Oslo
Larvik
Kristiansand
Stavanger
Bergen
Trondheim
Troms
I 2004 ble alle kombinasjonene tilhørende Oslo brukt opp, og derfor ble nummerserien tilhørende Oslo startet forfra igjen. Skiltene ble innført i 1971 og avløste kjennemerker med bokstaven Q.
Kongelig bil, A - 1
Stort skilt i høy utgave, som er vanligst i bruk bak på SUV'er. Også veldig mye brukt i amerikanske biler, som ikke støtter den vanlige utgaven, men i stedet, er de private.
Bilde av nyeste type skilt, i produksjon etter mai 2012.
Varebiler med gammel skilttype, uten nasjonalitetsstripe
Militært kjøretøy. 5 siffer på oransje bakgrunn
Bil på flyplass, med anleggsskilt.
Kjennemerke på Svalbard er likt som for anleggsskilt, men med bokstavene ZN.
Tilhenger med diplomatskilt, tilhørende Canadas ambassade.
Nasjonalitetsstripe
Skilttype fra 1. november 2006
1. november2006 kom en ny type kjennemerker som har et blått nasjonalitetsmerke på venstre side.[6] Stripen har et norsk flagg og bokstaven «N», og tilfredsstiller Wienkonvensjonen som Norge har sluttet seg til. Konvensjonen har krav om nasjonalitetsmerking på kjennemerker og det skal brukes både foran og bak. Om man av ulike årsaker, primært kosmetiske, ønsker å bytte til nytt kjennemerke, kan dette bestilles nytt fra Statens vegvesen, og koster 140 kroner. Prisen for tilhenger, som kun har
ett skilt, er halve prisen. I begge tilfeller må man levere inn de gamle kjennemerkene.[7]
Produksjon av bilskilt
Kvittering for skilt til bil og tilhenger. 140,- for to skilt og halv pris for ett skilt.
Produksjonen av kjennemerker er strengt kontrollert av myndighetene, og er preget av hemmelighold. Kontrakten med Statens vegvesen innebærer at produsenten lover å ikke publisere bilder eller film fra produksjonen. Ordinær anbudslengde er på 4 år. Dagens produsent er AB Scandinavian Motorcenter, og holder til på Sem i Vestfold.[8] Et kjennemerke kan utstedes først etter at søknaden og registreringen er godkjent.
Hvis et eller begge skilt blir stjålet, blir det ikke utstedt nye med samme kombinasjon. En må fylle ut et skjema fra Vegvesenet, stemple dette hos Politiet og få utstedt nye kjennemerker med bokstav/tallkombinasjon tilsvarende det dagens kombinasjon har kommet til ved ens lokale trafikkstasjon. Veteranbiler (kjøretøy eldre enn 30 år) kan beholde samme kombinasjon. Per 2019 koster det 130-140 NOK å få ut to nye kjennemerker, og 65-80 NOK for et nytt kjennemerke.
Alle skilt, med unntak av type H, ble produsert i aluminium frem til 1. januar2009. Vegvesenet byttet da til en svensk produsent av plastskilt til en femtedel av prisen.[9] Fra og med 2012 ble aluminiumsskiltene gjeninnført siden plastskiltene kan sprekke under kalde forhold eller hvis de treffer noe. Dimensjonene og skriften forble uforandret.[10]
Bokstavkoder
Kjennemerkene, bortsett fra type D og E, starter med en bokstavkombinasjon med to tegn. Bokstavkombinasjonen på vanlige kjennemerker forteller vanligvis hvor i landet kjøretøyet ble registrert første gang, og kan senere ikke endres (ved tap/tyveri kan en ny bokstav og tallkombinasjon tildeles).[11] Nytt fra 2007 er at man ved førstegangsregistrering kan velge bokstavkombinasjon fra andre trafikkstasjoner enn den man tilhører, uten noen form for begrunnelse. Man får da den bokstavkombinasjonen som for øyeblikket er i bruk på den valgte trafikkstasjonen.
GA: Kjøretøy som drives med gass, vanligvis LPG (Liquefied Petroleum Gas) eller CNG (Compressed Natural Gas)
HY: Kjøretøy som drives med hydrogen
FE: Kjøretøy anskaffet av Forsvaret etter 2005 skal registreres med FE når det overføres eller selges til sivil bruk
Geografiske bokstavkombinasjoner, med oppbrukte kombinasjoner i kursiv, og gjeldende kombinasjoner for fem-siffer-serier i fet skrift. Geografisk fordeling opphørte for 4-sifrede skilt fra 9. februar 2017.:[22]
Standard kjennemerke etter mai 2012, uten oblat. «DN» tilhørende Oslo.Standard kjennemerke for tilhengere, motorsykler osv.Kjennemerke for elektrisk kjøretøy. Forkortelsen EL ble brukt opp i 2016.Kjennemerke for gassdrevne kjøretøy.Kjennemerke for hydrogendrevet kjøretøy.Kjennemerkene tilhørende kongehuset.Kjøretøy fra Svalbard importert til Norge. På Svalbard brukes samme kjennemerke, men med gul skrift på svart bakgrunn.Kjennemerke for anleggskjøretøy. Brukes utenfor offentlig vei, som i skogsdrift og på lukkede industriområder som gruveanlegg og flyplasser. «DL» tilhørende Oslo.Kjennemerke for rallybil. «JD» tilhørende Gjøvik.Kjennemerke for varebiler. «ZZ» tilhørende Lakselv.Kjennemerke for diplomatiet. De to første sifrene «80» identifiserer Tysklands ambassade.Dagsprøvekjennemerke.Årsprøvekjennemerke inntil 2015.Årsprøvekjennemerke fra 2015.Årsprøvekjennemerke for tilhenger fra 2015.Kjennemerke for ufortollet bil til turist/eksport. Det første sifferet «5» betyr at kjennemerket er utstedt i Bergen.
Avvik forekommer. Ved enkelte tilfeller er trafikkstasjoner tildelt feil koder eller feil nummerserier.
Spesielle bokstavkombinasjoner
SS ble ikke tatt i bruk på 5-sifrede registreringsnummer, hovedsakelig for å unngå å skape assosiasjoner med SS (Schutzstaffel) fra 1930- og 1940-årenes Nazi-Tyskland. SS er derimot i bruk for 4-sifrede registreringsnummer, dvs for motorsykler, traktorere, tilhengere osv. Eier man derimot en Subaru XV-modell eller Jaguar XK-modell er det stor sannsynlighet for at importøren har sørget for å få nettopp den forkortelsen på skiltet, da fra henholdsvis Mosjøen og Levanger.[23]
NS blir heller ikke tatt i bruk, da disse bokstavene forbindes med det norske, nasjonalsosialistiske partiet Nasjonal Samling.
Sosialistisk Venstrepartis logo. Mange i Bergen ønsker ikke tilsvarende forkortelse på bilen sin.
Mange i Bergen hadde problemer med tidligere skiltserie for Bergen, SV, som også er forkortelsen til Sosialistisk Venstreparti. Over halvparten av de som registrerte bil i Bergen på den tiden valgte alternativ bokstavkombinasjon, oftest ZZ (Lakselv), BT (Asker og Bærum) eller TS (Odda) i stedet.[24]
Tidligere var det ikke helt uvanlig at eiere ønsket å registrere bilene sine ved Statens vegvesens kontor på Billingstad i Asker for å få «Bærumskilt» (BN eller BP).[25] Fra 2007 kan man også få «Bærumskilt» på sin lokale trafikkstasjon, og «Bærumskilt» er landets mest populære skilt.[26]
Bokstavene I, M, O, Q, Æ, Ø og Å brukes ikke på grunn av likheten med andre bokstaver eller sifre. Bokstavene G og W brukes i begrenset grad. G brukes til gassdrevne kjøretøy (GA) og på prøveskilter. W brukes på 4-sifrede skilt og på prøveskilter.
Personlige kjennemerker
Personlige kjennemerker ble tillatt fra 15. juni 2017[27].
Kjennemerkene tildeles etter søknad for 10 år mot en særskilt avgift, i 2017 kr 9 000,-. Det kan brukes 2-7 tegn av eget valg, men det er begrensninger i valg. Kjennemerkene er personlige og følger ikke kjøretøyet ved salg, og kan ikke omsettes på annen måte. Eieren kan overføre kjennemerkene til annet kjøretøy i dennes eie. Inntektene Statens vegvesen mottar fra salg av personlige kjennemerker er øremerket trafikksikkerhetstiltak.
Corps Diplomatique
Oversikt over hvilke land ulike ambassadeskilt tilhører. De to første sifrene etter CD angir landet.
Veteranbil med veteranskilt og med uoffisielt personalisert skilt. «T» tilhørende Møre og Romsdal.Politiet bruker samme skilt som privatpersoner, tilhørende sitt geografiske område. «KZ» tilhørende Horten.
Foto: Peter Fiskerstrand
Chevrolet Camaro SS, som man i utgangspunktet ikke får med SS-skilt. Aluminiumsskilt kan bli deformerte, men knekker sjelden, i motsetning til plastskilt. «VF» tilhørende Trondheim.Elbiler har reservert EL, EK og EV, uavhengig av hvor i landet de er registrert. Her ved en ladestasjon.Subaru XV, der importøren ofte bestiller skilt fra Mosjøen, med XV.Bilskilt fra Asker og Bærum, («BS» på bildet, senere «BU»).Veteranbilskilter. «A» tilhørende Oslo
Tallkode
Land
10
USA (avviklet i 2001, kjører nå med vanlige skilt)
De første kjennemerker uten bokstaver (1899 – 31. mars 1913)
Kristiania (i dag Oslo) 1899-1913. Rekonstruksjon.
De første registre over motorvogner var separate regionale registre med egne nummerserier. Inntil 1913 var forvaltningen av ferdsel på veiene delt. I kjøpsteder ( i dag bykommuner) ble ferdselen regulert i politivedtektene. Politimesteren tildelte kjennemerke og førte register. Utenfor kjøpstedene var det amts-styret som fastsatte vedtekter for bruk av veiene. Amtmannen tildelte kjennemerker og førte register for sitt amt.
De første bestemmelser i Norge om bruk av motorvogner og krav om kjennemerker kom ved vedtak i amts-styret for Kristians amt (i dag Oppland fylke) 22. mars 1899. Ytterligere syv amt (Akershus, Hedemarkens, Buskerud, Bratsbergs, Søndre og Nordre Bergenhus, Romsdals) fattet tilsvarende vedtak mellom 12. april 1899 og 12. juni 1899. Vedtakene ble stadfestet i kongelig resolusjon 2. september 1899[28].
De første kjøpsteder med vedtak om registrering av motorvogner var Kristiania ved vedtak i bystyret 29. juni 1899 og Trondhjem ved vedtak i bystyret 5. mai 1900. Vedtaket for Kristiania ble stadfestet i kongelig resolusjon 24. juli 1899[29], for Trondhjem 26. mai 1900[30].
Norge var en av verdens første stater med bestemmelser om registrering av biler. I 1899 var det bare Frankrike, Luxemburg, Nederland og Belgia som hadde innført registrering.
Vedtektene innførte et enkelt nummersystem. I kjøpstedene var kjennemerket et nummer på inntil 3 sifre som skulle vises på et skilt bak på motorvognen. Skiltet hadde 20 cm høye sifre i hvit farge på svart bunn. For amtene var kravet bare et skilt på venstre side av motorvognen som viste eiers navn og adresse. Dette var ikke lesbart i fart, men problemet var ikke stort i 1899; høyst 2-3 motorvogner var i bruk.
I 1903-1911 vedtok etter hvert alle amtene nye vedtekter[31]. Kjennemerke og skilter ble innført som i kjøpstedene, men med 12 cm høye sifre og eiers hjemsted øverst med 6 cm høye bokstaver i hvit farge på svart bunn. Eieren kunne selv lage skiltet eller få det laget av skiltmaler.
Det er usikkert hvor mange kjøpsteder som førte registre. I dag kjennes det til registre fra 10 kjøpsteder (Bergen, Fredrikstad, Halden, Kongsberg, Kristiania, Larvik, Kristiansand, Sarpsborg, Trondhjem, Ålesund), men det kan ha vært flere. Mange protokoller er gått tapt.
Schous Bryggeri ble 23. mai 1900 tildelt kjennemerket «1» i Kristiania amt på sin nye lastebil, en tosylindret Daimler[32]. Den ble den første bil i Norge med kjennemerke, men den var ikke den første bil i Norge. Den var allerede ute av bruk og ble derfor ikke registrert. Flere av de første bilene i amtene ankom før registre ble opprettet og fikk aldri kjennemerker.
Motorsykler var ikke registreringspliktige etter vedtektene for motorvogner. Derimot var det registreringsplikt for sykler i flere amt, og en del motorsykler er ført i disse registre.[33] Praksis var svært forskjellig mellom amtene. Smaalenenes amt (Østfold) innførte samme registreringsplikt for motorsykler som for motorvogner fra 28.09.1907.
De aller fleste av bilene som kom til landet ble solgt nye i Kristiania og registrert her, selv om eier bodde annet sted i landet. Ved eiers flytting beholdt de også ofte sitt kjennemerke. Ved eierskifte eller opphugging ble kjennemerket meldt ledig og brukt om igjen.
Fra 2013 kan amt-kjennemerker tas i bruk igjen på biler og motorsykler som fortsatt eksisterer fra perioden og som har vært registrert på slike kjennemerker.
Kjennemerker med enkel bokstav (1. april 1913–31. mars 1971)
Akershus fylke 1913-1928Kristiania 1913-1928Oppland 1929-1947. Bakre skiltplate. Nasjonalitetsmerke var valgbart. Legg merke til blyplombe over delestreken.
En ny lov om motorvogner ble vedtatt 21. juni 1912[34] og et nytt registreringssystem ble fastsatt i kongelig resolusjon fra 18. mars 1913. Begge trådte i kraft fra 1. april 1913. Registrering ble overført fra amtmannen til politiet. Det ble opprettet et sentralt, landsomfattende understellsregister. Kjennemerkene fikk én bokstav for amtet (fra 1918 fylket) hvor kjøretøyet var registrert, etterfulgt av inntil 3 sifre. Amtmannen hadde ansvaret for å fordele nummerseriene (0-999) mellom politimestrene i amtet.
Biler skulle ha to skiltplater; én foran og én bak. Skiltene hadde svarte tegn på hvit bunn. Skiltet foran skulle være 11,5 cm høyt med 7,5 cm høye tegn, og skiltet bak skulle ha en minstehøyde på 30 cm med 12 cm høye tegn. På frontskiltet skulle tegnene stå på en linje med bindestrek mellom amtsbokstav og sifre. På bakskiltet skulle amtsbokstaven stå over sifrene. Bileier måtte selv få laget skiltplater. Utover bestemmelsene om dimensjoner var det fritt frem for bileiere, bilselgere og skiltmakere å lage det til best mulig. For å verifisere alle de forskjellige skiltene ble blyplomber påsatt av politimyndigheten.
Motorsykler ble nå registreringspliktige. De skulle ha kun én skiltplate plassert på tvers foran. Skiltplaten skulle være 13 cm høy, og tegnene skulle være 6,0 cm høye og 1,0 cm brede. Amtsbokstaven skulle stå over sifrene.
Bokstavfordelingen mellom amtene/fylkene og politidistrikt
Nummerseriene som før har tilhørt Moss, Fredriksstad og Halden politidistrikter forutsettes ikke brukt ved fremtidige registreringer innen disse distrikter, men søkes gjort ledige så snart som mulig da disse numre senere skal tildeles Sarpsborg politidistrikt.
Nummerseriene som før har tilhørt Follo og Romerike politidistrikter forutsettes ikke brukt ved fremtidige registreringer innen disse distrikter, men søkes gjort ledige så snart som mulig da disse numre senere skal tildeles Akers politidistrikt.
Nummerseriene som før har tilhørt Glåmdal og Kongsvinger politidistrikter forutsettes ikke brukt ved fremtidige registreringer innen disse distrikter, men søkes gjort ledige så snart som mulig da disse numre senere skal tildeles Hamar politidistrikt.
Nummerseriene som før har tilhørt Gudbrandsdal politidistrikt forutsettes ikke brukt ved fremtidige registreringer innen Gudbrandsdal, men søkes gjort ledige så snart som mulig da disse numre senere skal tildeles Vestoppland politidistrikt.
Nummerseriene som før har tilhørt Ringerike og Kongsberg politidistrikter forutsettes ikke brukt ved fremtidige registreringer innen disse distrikter, men søkes gjort ledige så snart som mulig da disse numre senere skal tildeles Drammen politidistrikt.
Nummerseriene som før har tilhørt Skien, Notodden, Rjukan og Kragerø politidistrikter forutsettes ikke brukt ved fremtidige registreringer innen disse distrikter, men søkes gjort ledige så snart som mulig da disse numre senere skal tildeles Telemark politidistrikt.
Nummerseriene som før har tilhørt Tvedestrand, Setesdal, Grimstad, Lillesand og Arendal politidistrikter forutsettes ikke brukt ved fremtidige registreringer innen disse distrikter, men søkes gjort ledige så snart som mulig da disse numre senere skal tildeles Risør politidistrikt.
Nummerseriene som før har tilhørt Mandal og Flekkefjord politidistrikter forutsettes ikke brukt ved fremtidige registreringer innen disse distrikter, men søkes gjort ledige så snart som mulig da disse numre senere skal tildeles Kristiansand politidistrikt.
Nummerseriene som før har tilhørt Egersund, Haugesund, Rogaland og Sandnes politidistrikter forutsettes ikke brukt ved fremtidige registreringer innen disse distrikter, men søkes gjort ledige så snart som mulig da disse numre senere skal tildeles Stavanger politidistrikt.
Nummerserien 300-499 som før har tilhørt Hardanger politidistrikt forutsettes ikke brukt ved fremtidige registreringer innen dette distrikt, men søkes gjort ledig så snart som mulig da den senere skal tildeles Hordaland politidistrikt.
Nummerseriene som før har tilhørt Fjordane politidistrikt forutsettes ikke brukt ved fremtidige registreringer innen dette distrikt, men søkes gjort ledige så snart som mulig da disse numre senere skal tildeles Sogn politidistrikt.
Nummerseriene som før har tilhørt Molde og Kristiansund politidistrikter forutsettes ikke brukt ved fremtidige registreringer innen disse distrikter, men søkes gjort ledige så snart som mulig da disse numre senere skal tildeles Ålesund politidistrikt.
Nummerserien 300-1999 forutsettes ikke brukt ved fremtidige registreringer i Trondhjem, men søkes gjort ledige så snart som mulig da disse numre senere skal tildeles Uttrøndelag politidistrikt.
De like tall i serien 2-748 som før har tilhørt Namdal politidistrikt forutsettes ikke brukt ved fremtidige registreringer innen dette distrikt, men søkes gjort ledige så snart som mulig da disse numre senere skal tildeles Inntrøndelag politidistrikt.
Nummerseriene som før har tilhørt Bodø, Narvik, Lofoten og Vesterålen politidistrikter forutsettes ikke brukt ved fremtidige registreringer innen disse distrikter, men søkes gjort ledige så snart som mulig da disse numre senere skal tildeles Helgeland politidistrikt.
Nummerseriene som før har tilhørt Troms politidistrikt forutsettes ikke brukt ved fremtidige registreringer innen disse dirstrikter, men søkes gjort ledige så snart som mulig da disse numre senere skal tildeles Senja politidistrikt.
Nummerseriene som før har tilhørt Vardø, Vadsø og Sør-Varanger politidistrikter forutsettes ikke brukt ved fremtidige registreringer innen disse distrikter, men søkes gjort ledige så snart som mulig da disse numre senere skal tildeles Vestfinnmark politidistrikt.
Nr under 8000 forutsettes gjort ledige så snart som mulig og etterhvert overført til Larvik.
Fordeling av nummerserier
I alle amt/fylker ble nummerserier fordelt mellom politidistriktene av amtsmannen, og mellom grupper av kjøretøy av politimestrene. Kongehuset fikk allerede på dette tidspunkt tildelt nummerserien A-1 til A-9.
Øvrige faste tildelinger i Kristiania:
A-10 – A-20: Kristiania kommune (denne serien ble overført til Kongehuset mellom 1923 og 1925).
Nummerfordelingen, både i hovedstaden og øvrige distrikter, ble endret flere ganger mellom 1913 og 1940. En sterk økning i antall biler etter 1. verdenskrig førte til at nummerseriene måtte utvides til 5 sifre i flere politidistrikt.
Skiltforskriftene ble endret i 1920[36]. Motorsykler skulle nå ha to skiltplater. Den fremre skulle plasseres på langs av skjermen, med kjennemerket malt på begge siden. Tegnene skulle være 7 cm høye og selve platen 9 cm høy. Den bakre skiltplaten skulle plasseres på tvers og med samme utforming som før med 6 cm høye tegn og fylkesbokstav øverst. Motorsykler med sidevogn skulle ha en skiltplate bak på vognen med samme utførelse som bakre skiltplate for biler.
Biler som tilhørte brannkorpsene ble ansett å falle utenfor de ordinære forskriftene og ført i egne protokoller med egne nummerserier[37] Eksempler på skilter er K-BV-1 i Kristiansand, I-AB-1 i Arendal, SB-1 i Sandefjord og D-B-1 i Drammen. Nummerseriene henviste til korpsenes interne inventarnumre. Praksis varierte imidlertid mye. Noen brannkorps brukte ordinære skiltplater (bl.a Bodø og Trondheim), andre hadde ingen skiltplater (bl.a. Bergen). Fra 1938 skulle alle brannbiler ha skiltplater, men praksis med inventarnumre fortsatte.
Biler tilhørende diplomatiet ble registrert på ordinære skilter i egen nummerserie. Bilene hadde fra 1922 i tillegg et ovalt skilt med teksten CD eller CC i svart på hvit bakgrunn.
Nye skiltforskrifter ble innført fra 17. januar 1929. Nå ble det innført standardiserte støpte skilt. Tegnene ble standardisert til 9 cm høyde og 4,5 cm bredde, og med enhetlig skrift-type (vertikal jernskrift). Skiltplatene skulle nå være like store både foran og bak. Det var flere produsenter, så standardiseringen av utseende ble ikke gjennomført helt og fullt. Man så både skiltplater med tegn støpt i ett med bakplaten og andre skiltplater med tegn naglet til standard bakplater. Bakplatene varierte fra helt glatt til kuplet og smårutete.[38]
Biler brukt i næring fikk fra 1929 forskriftsmessig pålegg om undertekstene RUTEVOGN, LEIEVOGN eller DROSJE på skiltplatene[39]. Drosjer i flere byer hadde brukt underteksten siden 1913 med hjemmel i lokale politiforskrifter.
Vestfold fylke tok i bruk bokstaven Z fra 20. april 1929[40]. Bokstaven G var ugyldig fra 1. januar 1931. Det hadde vist seg at bokstavene C og G var lette å forveksle i trafikken. Frem til nyttårsskiftet 1930/1931 ble alle skiltplater byttet ut med nye plater med Z som fylkesbokstav og samme sifre som før.
Bokstaven Q ble innført fra 12. juli 1934[41] og benyttet ved midlertidig registrering av ufortollede biler.
Endringer 1942–1971
Skilt og nasjonalitetsmerker (1962) Foto: Leif Ørnelund / Oslo Museum
Nye forskrifter ble innført 3. juni 1942 og satt i kraft fra 1. juli 1942. Skiltplatenes skrifttegn forble uendret i utforming og størrelse; 9 cm høye og 4,5 cm bredde (unntatt bokstaven I og sifferet 1).
Bruk av kontroll-plombe opphørte fra 1. juli 1942.[42]
Fra 1. juni 1947 fikk politiet enerett til innkjøp av skiltplatene og utleverte dem ved registrering. Skiltplatene ble nå laget i aluminiumsplater med pregede tegn.
I 1958 hadde Oslo kommet opp i så mange registrerte biler at det ble vurdert å innføre sekssifrede kjennemerker. Man fant at dette var lite lesbart og valgte i stedet et system med nummer uten bokstav. Tallene ble gruppert to og to, såkalte «telefonnumre», 00-00-00. Systemet sprakk noen få år senere da man fikk samme problem i Akershus. Nå var muligheten med «telefonnumre» oppbrukt, og de vanskelig lesbare, seks-sifrede nummerne var i bruk i noen fylker fra 1965 til nytt system kom i 1971 (C-000000).
Fra 1959[43] ble såkalte «høye» skiltplater med tegn på 2 linjer innført for 5-og 6-sifrede skilt. For skilt med fylkes-bokstav krevdes bokstav, bindestrek og 2 sifre på øverste linje og 3 sifre på nederste linje. For 6-sifrede Oslo-skilt uten fylkesbokstav krevdes 2 sifre på øverste linje, og 2 grupper sifre på nederste linje. Fra 1965 gjaldt tilsvarende for 6-sifrede fylkesbokstavskilt med 4 sifre på nederste linje. Høye skiltplater kunne bare brukes bak.
I 1967 fikk Svalbard bokstaven P. Veinettet var eid av Store Norske Spitsbergen Kulkompani. Skiltplatene var derfor i gul skrift på svart bunn, og ikke gyldige på fastlandet.
Farger
Skiltplatene fantes i disse fargekombinasjoner:
A-12345
Bunnfarge hvit, fra 1947 eloksert aluminium, svarte tegn: kjøretøy godkjent for offentlig vei (1913 - dato).
Bunnfarge lys blå eloksert aluminium, svarte tegn: utlåns-skilt ved registrering. Brukt i påvente av at nye skiltplater skulle leveres fra fabrikken (1947 - 1971).
Ordinær bruk av kjennemerker med fylkesbokstaver opphørte 31. mars 1971. Unntak er gjort for kongehuset, som fortsatt kan benytte serien A-1 til A-20 ved nyregistreringer. Enkelte kjennemerker fra Akershus (C) ble en tid brukt for nyregistreringer av kjøretøy registrert ved kronprinsparets bolig på Skaugum, men har opphørt.
Fylkesbokstavene ble igjen tatt i bruk i begrenset grad fra juni 1991. Biler som tidligere har vært registrert på kjennemerker med fylkesbokstaver eller importerte biler av årsmodell 1970 eller eldre kan etter eiers ønske registreres på kjennemerker med fylkesbokstav. Alle tidligere brukte bokstaver, unntatt P og Q, kan benyttes sammen med 3-6 sifre i alle mulige kombinasjoner. Også «telefonnummerskilt» (00-00-00) kan velges. Skiltplatene følger bilen ved eierskifte.
Kjennemerker med 2 parvise bokstaver (fra 1. april 1971)
Kjennemerke med doble bokstaver 1971 - 2001. «AJ» tilhørende Mysen.Kjennemerke med ny skrifttype tilpasset elektronisk avlesning, såkalte «digitalskilt». Utstedt i perioden 2002 til 2006. «UN» tilhørende Ørsta.
Dagens system ble innført fra 1. april 1971.[44] Tildelt kjennemerke følger nå kjøretøyet ut dets levetid, og resirkuleres ikke. Kjennemerkene fordeles fortløpende ved registreringen. Siden innføringen er det gjort noen endringer i fordelingen av bokstavkombinasjoner mellom politidistriktene.
I 1993 ble det innført kontrollmerke (oblat), en ordning som ble avskaffet igjen fra og med 2012, se eget avsnitt ovenfor.
Skrifttyper har vært endret flere ganger i perioden:
- Fra den 1. januar 2002 ble nye skrifttyper innført, de såkalte «digitalskiltene» med svart kant («sørgerand»). Avstanden mellom bokstaver og sifre var øket noe for å gi plass til kontrolloblat. Alle tegn var like brede og tilpasset elektronisk avlesning. Skrifttypenes lesevennlighet var ikke helt vellykket, bl.a.var A og R for like og kunne forveksles.
Fra den 1. november 2006 ble skrifttypene endret igjen, og nasjonalitetsmerke (frivillig) ble innført på skiltet.
- Fra 1. januar 2009 til 31. desember 2011 ble skiltplatene laget i plast med litt endrede skrifttyper. Deretter ble skiltplatene igjen laget i aluminium med uendret skrifttype.
Avgiftsmerker og kontroll-oblater
Oppland 1929-1942. Front skiltplate med plass for avgiftsmerke, her for 1928.
I 1927 ble det innført kvitteringsmerke for betalte årsavgifter.[45] Merket skulle festes foran på bilen. Det var mulig å få kjøpt særskilte skiltplater med plass til avgiftsmerket i overkant. Bruk av slike skiltplater var frivillig. Ordningen opphørte i 1932.
Avgiftsmerkene kom i forskjellig farge for hvert år:
1927 = rødt
1928 = grønt
1929 = oker
1930 = blått
1931 = gult
1932 = orange
Ordningen begynte i 1993, og siste år med oblat var i 2012.
Norskregistrerte motorkjøretøy skulle fra 1993 ha kontrollmerker som bevis på at det på utstedelsestidspunktet ikke forelå vedtak om bruksforbud og inndragning av kjennemerker med hjemmel i vegtrafikkloven § 36. Kontrollmerket skulle plasseres mellom bokstavgruppen og første siffer. Betalt årsavgift for motorkjøretøy, betalt lovpliktig trafikkforsikring og gjennomført godkjent, periodisk kjøretøykontroll (EU-kontroll) var vilkårene som måtte være oppfylt, for at det skulle skrives ut kontrollmerker fra veimyndighetene. Merkene ble sendt ut i posten til alle bileiere som hadde oppfylt vilkårene. Merket fikk etterhvert en strekkode som ble brukt til avlesning. Merket skiftet farge hvert år; det ble rullert mellom rødt, gult og blått. Et kjøretøy med feil farge på avgiftsmerket kunne bli avskiltet av politi eller tollvesen. Hvis en bileier fikk skilt på bilen etter utsendelsen av årets oblater fikk man den «gamle typen» uten strekkode og med skiltnummeret påskrevet for hånd med vanlig penn.
Samtidig med innføringen av nasjonalitetsstripe 1. november 2006, ble det laget en egen rektangulær firkant for oblatmerket mellom bokstavene og tallene. Siste dag med produksjon av skilt med eget oblatfelt var 9. mai 2012.
Systemet med oblater ble avviklet fra 1. mai 2012 og erstattet med kamerakontroll.
Forsvarets kjennemerker
Kjennemerke for hæren 1935Kjennemerke for hæren 1945-1957Militært kjennemerke fra 1957 til 1971
Hæren og marinen brukte ordinære sivile kjennemerker på sine første motorkjøretøy. Fra 1935 fikk Hæren de første spesialkjøretøyene. En panservogn ble kjøpt inn på prøve, og 3 lastebiler ble ombygd til pansrete lastebiler som et forsøk. Disse kjøretøyene falt utenfor de sivile kjøretøyforskriftene, og fikk særskilte kjennemerker: PV-1 for panservognen og PB-21 til PB-23 for panserbilene. Skiltplatene hadde svarte tegn på bronsefarget bunn og undertekst HÆREN.[46] Fra 1936 fikk hærens øvrige kjøretøy med sivile kjennemerker også nye skiltplater med undertekst HÆREN og svarte tegn på bronsefarget bunn.[47]
De første norske styrkene som kom over grensen fra Sverige i mai 1945 hadde kjøretøy registrert på svenske militære kjennemerker, men med svarte sifre på gul bunn uten bokstaver eller undertekst (svenske militære kjennetegn har fra 1941 gule sifre på svart bunn). Disse kjennemerkene ble forbilde for de nye norske militære kjennemerkene. Den norske hæren i Skottland var en del av den britiske hæren og hadde britisk-registrerte kjøretøyer.
Alle militære kjøretøy i alle våpengrener fikk fra juni 1945 nye egne kjennemerker, med svarte tegn på bronsefarget bunn. Bak sifrene hadde kjennemerkene en bokstav som anga hvilken våpengren som disponerte kjøretøyet;
12345-H
Kjennemerke for hæren
12345-S
Kjennemerke for sjøforsvaret
12345-L
Kjennemerke for luftforsvaret
Fra 1951 fikk kjøretøy tilknyttet NATOs Nordkommando tilsvarende kjennemerker;
Bruk av våpengren-bokstaver opphørte for norske militære kjøretøy i 1957. NATOs Nordkommando benyttet kjennemerkene frem til nedleggelsen i 1994.[46]
Utenlandske kjennemerker brukt i Norge og i norske territorier
Skiltplate fra Flesland Air StationSkiltplate fra Barentsburg
Tyske kjennemerker: Den tyske okkupasjonsmakten brukte ordinære tyske kjennemerker på sine kjøretøy, også på rekvirerte norske kjøretøy. I tillegg var egne bokstavserier avsatt til bruk i okkuperte og kontrollerte områder. I Norge brukte den tyske militære overkommandoen (Militärbefehlshaber von Norwegen) bokstavserien MN-0000. Rikskommissariatet (Reichskommisare der besetzen Norwegischen und Niederlandischen Gebiete) brukte bokstavserien RK-0000. Noe overlapping forekom. Både rikskommissær Josef Terboven i Norge og rikskommissær Arthur Seyss-Inquhart i Nederland brukte kjennemerket RK-1.[49][50]
Amerikanske kjennemerker: Kjøretøy tilhørende det amerikanske luftforsvaret United States Air Force i Europa (AFE) bruker skiltplater med amerikanske militære kjennemerker hvor basen er angitt med en bokstavkode. På 1980- og 1990-tallet ble egne kjennemerker brukt for slike kjøretøy tilknyttet Flesland og Ørlandet flyplasser. Flesland Air Station brukte «AFE FAS» og Ørlandet Military Airlift Squadron brukte «AFE ØMAS».[51]
Russiske kjennemerker: Det russiske gruvesamfunnet Barentsburg på Svalbard brukte fra ca 1990 til ca 2008 særskilte russiske kjennemerker. I dag brukes samme norske skiltplater som ellers på Svalbard.[trenger referanse]
Det nedlagte gruvesamfunnet Pyramiden hadde også egne, russiske kjennemerker på 1990-tallet.[52]
Svenske kjennemerker: De norske polititroppene som kom til Norge fra Sverige ved frigjøringen i 1945 brukte særskilte svenske militære kjennemerker med svarte tall på gul bunn (ordinære svenske militære kjennemerker har gule tall på svart bunn). Kjennemerkene ble benyttet frem til sommeren 1945 og deretter byttet ut med nye norske militære kjennemerker (se eget avsnitt ovenfor).
.jpg)
.jpg)
.png){kind=small}
.svg){kind=small}
.png){kind=small}
.svg){kind=spacer}
