Kim Kyu-sik ble født i Dongnae (senere en del av byen Busan), og mistet i tidlig barndom sine foreldre. Den presbyterianske pastor Horace Grant Underwood tok seg av ham fra han var seks år gammel; han ble oppdratt av misjonærene og fikk navnet Johann av dem. Senere reiste han til USA og tok utdannelse på bachelornivå ved Roanoke College i Virginia. Deretter studerte han ved Princeton og tok der mastergrad i 1904.
Karriere
I 1905 vendte han tilbake til Korea og begynte som lærer. Etter Korea ble annektert av keiserriket Japan i 1910 dro Kim i landflyktighet til Kina.
Som befullmektiget av den koreanske provisoriske regjering reiste Kim Kyu-sik til Paris for å utvirke hjemlandets uavhengighet på fredskonferansen i Paris i 1919.[3] Han ble ditsendt av Yuh Woon-hyung og Chang Duk-soo, som i Shanghai sommeren 1919 hadde etablert Sinhan Cheongnyeondang.[4] Hans bestrebelser bar imidlertid ikke frukt, ettersom USA selv ikke betraktet sin president Woodrow Wilsons fremlagte 14-punkts-program om folkenes selvbestemmelsesrett som så tungsveiende når det gjaldt sin daværende forbundsfelle Japan.
Ved Roanoke College i Salem i Virginia ble han i 1923 promovert til doktor i rettsvitenskap. I 1935 grunnla han Det folkerevolusjonære parti (민족혁명당) i Nanking, sammen med Kim Won-bong og Cho Soang.[6]
Mellom 1919 og 1920 var han den koreanske eksilregjeringens første ambassadør til USA. I den samme regjeringen var han i 1919 utenriksminister og mellom 1920 og 1921 utdanningsminister. Mellom 1940 og 1947 var han visepresident i eksilregjeringen.
Etter Japans krigsnederlag i Andre verdenskrig, og Korea ble uavhengig fra Japan, vendte han atter tilbake til hjemlandet. Han ville medvirke til oppbyggingen av den nye stat. Landet var delt i to soner; Sovjetunionen kontrollerte den nordlige del, og USAs styrker stod i sør. De, amerikandke militærregjeringen foretrakk at Kim sammen med Yuh Woon-hyung, begge to moderate politikere, skulle lede oppbyggingen av det nye styre.
I september 1947 satte USA det koreanske spørsmål på dagsorden i FN, bare få dager etter at organisasjonen var blitt opprettet. Det ble da bestemt at - trass i motforestillinger fra koranske politikere - at det skulle avholdes valg i den sørlige del i 1948.[4]
Kim Kyu-sik trakk seg fra politikken i 1950 etter å ha mislyktes i et forsøk på å forhandle fram en koreansk gjenforening. Kort etter utbruddet av Koreakrigen i 1950, ble han kidnappet til Nord-Korea.[7] Der ble det meldt at han døde i Manpo helt nord mot grensen til Kina senere samme år; i sør antok man at han ble drept.
Referanser
^pantheon.world, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
^abEckert, Carter J., Lee, Ki-baik, Lew, Young Ick, Robinson, Michael & Wagner, Edward W. (1990). Korea old and new. Seoul: Ilchokak.
^Der Erste Kongreß der kommunistischen und revolutionären Organisationen des Fernen Ostens. Moskau, Januar 1922. Hamburg: Verlag der Kommunistischen internationale, 1922; John Sexton (utt.): Alliance of Adversaries. The Congress of the Toilers of the Far East (Historical Materialism, Bd. 173). Haymarket, ²2019; ISBN 1642590401.
.jpg)
