Keiserdømmet Korea (hangul: 대한제국, hanja: 大韓帝國, rr: Daehan-jeguk, mr: Taehan Cheguk, direkte oversatt Det store koreanske keiserdømmet, offisielt engelsk navn: The Corean Empire) var et koreanskmonarki, som etterfulgte det koreanske kongedømmet Joseon. Keiserdømmet blei erklært av Kong Gojong i oktober 1897 fra hans palass Gyeongun-gung, og han overvåket selv moderniseringen som fulgte av militærvesenet, økonomien, administrativ inndeling, utdanning og industriutvikling. Reformen var ikke spesielt radikal og landet gled i årene som fulgte fremdeles i retning av å være underordnet større nasjoner, deriblant Russland og Japan. 22. august1910 blei Korea annektert av Keiserdømmet Japan.
Bakgrunn
Den første kinesisk-japanske krig (1894 – 1895) markerte starten på den reduserte kongemakten som Joseonkongene fram til da hadde klart å opprettholde og bruke mot utenlandsk innflytelse. Krigens kamper hadde blitt utkjempet på koreansk jord og i koreansk farvann.
Keiserdømmet Japans seier over det svekkede Qing-dynastiet gjorde at Japan kunne påtvinge Kina Shimonosekitraktaten, der blant annet Japan fikk kontroll over Liaodonghalvøya, foruten at Kina anerkjente Koreas «fulle og omfattende suverenitet», noe som i datidens realiteter gjorde at den tidligere kinesiske vasallstat nå blei til et japansk protektorat. Russland forstod traktaten dit Japan hadde ment den, å hindre Russlands ekspansjon sørover. Russland fikk til slutt Tyskland og Frankrike med på at Liaodong skulle tilbakeføres til Kina. Japan kunne foreløpig ikke utfordre en slik makt, og gikk med på det russiske kravet knyttet til Liaodong.
Den russiske suksessen gjorde at landets makt og innflytelse i området igjen økte, dels på bekostning av Qing-Kina. Mange av Joseon-hoffets rådgivere foreslo at det skulle knytte tettere bånd til Russland for å sikre landets selvstendighet. Dronning Min (senere Keiserinne Myeongseong), Gojongs kone, erkjente at en måtte forholde seg til endringene og etablerte tettere diplomatiske forbindelser med Russland for å demme opp mot økt japansk innflytelse. Hun selv blei en stadig viktigere politisk figur. Japan på sin side så dronninga som en trussel mot sine interesser, og byttet først ut sin ambassadør i Korea, Inoue Kaoru, med Miura Goro, som var en diplomat med militær bakgrunn. Det er kjent at han organiserte og gjennomførte attentatet mot dronning Min 8. oktober1895 i hennes egen residens Geoncheong, som var kongeparets offisielle losji i Gyeongbokpalasset.
Keiser Gojong (1897 - 1907).Keiser Sunjong (1907 - 1910).
Proklamasjonen
Etter attentatet mot Keiserinne Myeongseong flyktet Kong Gojong med sin sønn, kronprins Sunjong, til den russiske legasjonen i 1896. I tiden fra dronningas død til kongens retur fra den russiske beskyttelsen gjennomgikk Korea store endringer. I 1894 blei det vedtatt nye lover i regi av pro-japanske tjenestemenn i kongens eget kabinett som tvang igjennom gamle reformplaner for å modernisere det gamle koreanske samfunnet. Reformene blei kalt for Gaboreformene med referanse til 1894, året da de blei iverksatt.[1]
Reformene blei imidlertid ikke gjennomført uten motstand. Anti-japanske strømninger i det koreanske samfunnet hadde sine røtter tilbake til Imjinkrigen på slutten av 1500-tallet. Innad i den koreanske kongens hoff blei ikke slike oppfatninger utbredt før Korea blei påtvunget Ganghwatraktaten i 1876. Strømningene fikk stadig sterkere uttrykk hos folk flest etter traktaten og som en følge av Japans stadig oftere og mer intense innblanding i koreansk politikk.
En av de mest kontroversielle reformene var at den mannlige befolkningen blei tvunget til å kutte av seg den tradisjonelle hårknuten (Sangtu, 상투). Protestene toppet seg med Eulmi-hendelsen i 1895, og det japansk-ledede drapet på Keiserinne Myeongseong.
Kong Gojong blei i 1897, etter press fra andre nasjoner og fra den koreanske opinionen, ledet av sterke uavhengighetsgrupper, tvunget til å returnere til Gyeongungung (dagens Deoksugung). Der proklamerte han etableringen av Keiserdømmet Korea, der også landets navn blei endret, og erklærte det nye æra-navnet Gwangmu (Hangul: 광무, Hanja: 光武, direkte oversatt: lysets kriger). Korea avviklet sitt forhold som skatteland og vasallstat under Qing-Kina, som en hadde holdt fast ved siden før den andre mandsjuinvasjonen av Korea i 1636. Tittelen kong Gojong blei til keiser Gwangmu, keiserdømmets første keiser og statsoverhode i det suverene Keiserdømmet Korea. Den gamle verdensordenen basert på vennskapelig avhengighet i Det fjerne østen var over. Koreas nye status som keiserdømme betydde en fristilling fra det kinesiske riket. Shimonosekitraktaten fra 1895 slo allerede fast at Kina anerkjente Koreas «fulle og omfattende suverenitet». Den svekket Kinas innflytelse, men styrket Japans og Russlands innflytelse i regionen.
Navnet på det nye keiserdømmet, 대한제국, som direkte oversatt betyr Det store Han-keiserdømmet, blei tatt for å gjenopplive minnene fra Samhan-konføderasjon til Koreas tidlige tre kongedømmer. En fulgte tradisjonen ved å gi det nye keiserdømmet navn etter en historisk stat.
Ledende koreanske myndighetspersoner og intellektuelle mente det var stort behov omfattende reformer for å modernisere landet, etter å ha studert andre nasjoner, deriblant Japan, sin modernisering. Flere studieturer utenlands førte til at stadig mer informasjon om omverdenen fant veien inn til det da lukkede landet. En blei særlig oppmerksom på at modernisering også innebar økt innflytelse. De mest reformvillige sørget for å drive fram Gaboreformene i 1894, mens de mer moderate reformvillige gjennomførte Gwangmureformene etter etableringen av keiserdømmet.
Amerikanske misjonærer, som hadde nære forbindelser med Det kongelige hoffet, hjalp til med å spre propaganda for den vestlige kulturen. Med kongelig finansiering og støtte introduserte den amerikanske legen og misjonæren Horace N. Allen vestlig medisin ved å etablere Gwanghyewon, det eldste vestlig-inspirerte sykehuset i Korea. Misjonærene bidro også med utdanning for koreanske jenter, som fram til da ikke hadde fått anledning til å ta noen form for utdanning.
Konsekvenser
22. august 1904 blei den første traktaten mellom Japan og Korea, Den japansk-koreanske enighet av august 1904, signert. Den var først og fremst en handelsavtale, men begrenset koreansk handlefrihet, ved at en måtte konsultere Japan før en etablerte handelsavtaler med andre land, men også før en inngikk avtaler med andre utlendinger. Taft-Katsuraavtalen var et hemmelig diplomatisk meorandum mellom Japan og USA og blei signert 29. juli 1905. Det består av en rekke punkter knyttet til japansk-amerikanske forbindelser.[2] Den japanske statsminister Katsura Taro benyttet den amerikanske krigsminister William Howard Taft sitt besøk i Tokyo til å få en uttalelse fra han vedrørende hans syn på det koreanske spørsmålet.[3] Taft uttrykker i memorandumet hvordan Japan i et suzerenitetsforhold over Korea kan «bidra til en varig fred i Det fjerne østen».[3]
I september 1905 signerte Russland og Japan Portsmouth-traktaten som gjorde slutt på den russisk-japanske krig og en gang for alle konsoliderte Japans innflytelse over Korea. Keiser Gwangmu sendte høsten 1905 ut hemmelige diplomatiske representanter for å presentere landets syn på hva som hadde skjedd overfor andre nasjoner. Korea var i en relativt desperat situasjon der statens suverenitet stod på spill. Hemmelighetsholdet var nødvendig fordi de normale diplomatiske kanalene var overvåket av Japan.[4]
17. november1905 blei Eulsatraktaten signert i Korea. Det koreanske utenriksdepartementets segl var stjålet og benyttet på dokumentet, som ellers var forberedt av Japan. En uke etter den påtvungne traktaten trakk USA tilbake sin legasjon fra Korea, selv før Korea gjorde USA oppmerksom på landets nye status som protektorat.[5]
Internasjonal lov og praksis blei brukt mot et land som sakte, men sikkert gikk mot modernisering. Med sitt svake og umoderne militærvesen, mangel på en klar suverenitetshevdelse og sitt langvarige avhengighetsforhold til Qing-Kina klarte ikke Korea å holde unna for utenlandsk påtrykk.
Keiser Gwangmu blei til slutt tvunget til å abdisere i 1907 til fordel for sin sønn, keiser Yeonghui, som blei den andre og siste keiseren av Korea. Nådestøtet for Gwangmu sin keisergjerning var hans forsøk på å påvirke internasjonal opinion, ved å sende tre emissærer til den andre fredskonferansen i Haag, Nederland i 1907.[6]
Delegasjonen forsøkte å gjenvinne keiserdømmets suverenitet. Datidens stormakter nektet imidlertid å tillate at Korea skulle få ta del i konferansen, fordi det stred mot prinsippene i Eulsatraktaten. Dette syntes også å være det mest naturlige og nyttige på høyden av de europeiske nasjonenes egen kolonialisme.
^Carter J. Eckert, Ki-baik Lee, Young Ick Lew, Michael Robinson, and Edward W. Wagner, Korea Old and New: A History (Seoul: Ilchokak / Korea Institute, Harvard University, 1990), 245.
Litteratur
Dong-no Kim, John B. Duncan, Do-hyung Kim (2006), Reform and Modernity in the Taehan Empire (Yonsei Korean Studies Series No. 2), Seoul: Jimoondang Publishing Company
The Special Committee for the Virtual Museum of Korean History (2009), Living in Joseon Part 3: The Virtual Museum of Korean History-11, Paju: Sakyejul Publishing Ltd.
.svg)
