Trass i mangel på formell utdannelse, ble han like etter konfirmasjonen engasjert som omgangsskolelærer i hjembygda Nesna, og allerede som 22-åring ble han ansatt som bygdas lærer og kirkesanger. Denne stillingen hadde han i nesten 50 år. Han skrev også dikt og viser, og var svært musikkinteressert.
Johan Augustinussen ble den første ordføreren i Nesna i 1838. På denne tiden omfattet Nesna også den senere Dønna kommune.[a] Til sammen var han ordfører i 14 år. Han hadde også en rekke andre verv i lokalsamfunnet, og representerte Nordlands amt på Stortinget i åtte perioder fra 1848 til 1870. Bare Sivert Nielsen satt flere perioder på Stortinget for Nordlands amt på 1800-tallet. Politisk ble han regnet til bondealliansen, ledet av Ole Gabriel Ueland. Som Ueland støttet han i begynnelsen Søren Jaabæk og Johan Sverdrup, men Augustinussen ble mer sentrumsorientert etter hvert som Jaabæk og Sverdrup beveget seg i radikal retning.
Slekt
Foreldre
Hans far Augustinius Larssøn var født i 1762 i ytre Sandnes på sørsiden av Nesnahalvøya.[2] Han ble døpt 17. august 1762 i Nesna kirke.[2] Moren Kirstina Olsdatter var født 16. januar 1771 på gården Utland i grenda Straumen i nærheten av Utskarpen.[3] Gårdsnavnet refererer til at gården lå utenfor, dvs nærmere Ranfjorden enn tidligere ryddede gårder i grenda. Paret ble forlovet 9. oktober 1790 og ble gift 10. oktober 1790 i Hemnes kirke.[2] Dette var hans andre ekteskap; det første ble inngått i 1789. Den forrige konen hans, Karen Pedersdatter (f. 1779), døde før 1790 i barselseng.[2]
Faren var en driftig fisker; han eide blant annet både en færing og en seksring, mye garn- og linebruk og rorbu i Kabelvåg.[4] Boet etter ham vitner om velstand etter tidens mål, foruten de nevnte fiskebåter og bruk, eide han blant annet ni kyr, én hest og et møllehus med kvern.[4] Lokalhistoriker Øyvind Jenssen beskriver ham som en mann med «stor anseelse i bygda»,[5] eksempelvis var han en av de valgte sognemenn som skrev under fullmakten til valgmennene fra Nesna for Riksforsamlingen i 1814.[6]
Faren døde i 1815 på Langset og ble gravlagt 9. juli 1815.[2] Moren giftet seg på nytt den 20. oktober 1816 med den 20 år yngre Møller Andersen Zahl (1790–1873) fra Handnes på sørenden av Handnesøya.[3] Ifølge Nesna bygdebok hadde Zahl egentlig tenkt seg til Neppelberg (ved Ranfjorden i dagens Leirfjord kommune) for å fri til en enke der, men sterk vind første ham i land på Nesna. «Så gikk han like godt til Kirstine på Langset og fridde der».[7] Moren døde den 4. april 1843 på Langset og ble gravlagt 23. april 1843.[3] Zahl giftet seg på nytt den 13. juli 1845 med Anne Cathrine Petersdatter (f. 1813) fra Titternes på Dønna.[8] Jenssen beskriver henne som et varmt og godt menneske som Johan hadde et godt forhold til.[4]
Besteforeldre
Farfaren til Johan Augustinussen var Lars Jonsøn.[9] Han var født i 1716 i Elsfjord,[9] og ble døpt 8. mai 1716 i Hemnes kirke.[9] Den 27. juni 1751 giftet han seg med Christiana Charlotta Tønder (1724–1795) fra Dønna.[9] Han var gårdbruker på Sandnes i Nesna, døde i 1767 og ble gravlagt 2. juli 1767 på Nesna kirkegård.[9] Faren til Christiania Charlotte var Peder Tønder (1697–1735). Han var født i Vanved i Herøy og var lensmann i Nesna. Han døde i øvre Strand på Nesnahalvøya.
Barndom og oppvekst
Johan Augustinussen ble født 10. mai 1888 på «Oppigården» på Langset, en gård ved Sjona et stykke øst for tettstedet Nesna. Han ble døpt 26. mai 1888 i Nesna kirke.[10]
Johan var den yngste av sju søsken, men bare han og den fire år eldre broren Ole nådde voksen alder.
Johan Augustinussen viste liten interesse for gårdsarbeid, men desto større interesse for bøker. I en av nabostuene på Langset hadde de flere bøker, og han stakk seg ofte bort der for å lese. Det fortelles at han var en «latstaur» når det kom til gårdsarbeid, og heller ikke til å stole på når han i slåttonna ble satt til å være grautkoker inne. Han ble sittende på vedkassen og lese, og glemte seg bort slik at grøten ble svidd.[11] Ifølge Jenssen ble omgivelsene imidlertid tidlig oppmerksomme på hans boklige evner, og sokneprest Jens Andreas Krogh «fattet interesse for den oppvakte gutten og begynte å låne ham bøker».[12]
Lokale verv
Lærer og kirkesanger
Tittelbladet fra klokkerboken for Nesna sokn fra 1842. Med sirlig håndskrift: Ministerialbog til Brug for Kirkesangeren i Nesna Sogn. Begyndt 1842.
Skolevesenets tilstand på Nesna på begynnelsen av 1800-tallet beskrives som «begrædelig».[13] Den lærdom Augustinussen selv hadde fått var for det meste hjemmefra, og gjennom at presten lånte ham bøker. Da han på Stortinget ble spurt om hvor han hadde studert, svarte han: «Jau, dæ ska e sei dokker, heime i ovnskråa hos ho Kerstinæ».[11] Det var klokkeren som hadde ansvar for undervisningen, og Nesna hadde vært belemret med flere dårlige klokkere. Klokker Müller måtte i 1811 fratre sitt embete «på grunn av hor», og hans etterfølger Peter Eggen, som var klokker i Augustinussens barne- og ungdomsår, gikk det ikke bedre med. Han var skomakersvein uten pedagogiske kvalifikasjoner, og drakk og «la seg etter damer». Jenssen skriver at «han hadde ingenting å lære bort – av den enkle grunn at han ingenting kunne».[13] Daværende sokneprest Christian Qvale ga ham attesten «Han forenede Usædelighed med den største Udygtighed».[13], mens den senere presten Dometius skrev om Eggen at «Han dyrkede både Bacchus og Venus og var til almindelig Forargelse».[14]
Dette var bakgrunnen for at Augustinussen allerede rett etter konfirmasjonen, trass i mangel på skolegang, ble satt til å være omgangsskolelærer av sokneprest Krogh. Omgangsskolen skulle være forberedelse til fastskolen, hvor barna skulle lære «Inneadlæsning» og «Ordforstand».[15] Fra 1826 var han også huslærer for sokneprest Kroghs barn. Her fikk han tilgang til Kroghs relativt rikholdige bibliotek.[11] Fastskolen i Nesna ble bygd i 1823, allerede 37 år før loven om almueskole fra 1860 krevde fast skolehus.[16] Det var tradisjon at klokkeren var lærer her. Peter Eggen ble omsider suspendert fra klokkerstillingen i 1829 og døde samme år.[14] Da klokkerstillingen ble ledig, ble Augustinussen oppnevnt i 1830, bare 22 år gammel.[17] Klokkeren ble også kalt «kirkesanger», og denne tittelen blir brukt om Augustinussen blant annet i forbindelse med Stortinget.[18] Han hadde denne stillingen til han ble pensjonist i 1878, altså en periode på nesten 50 år.[19] Han var medlem av skolekommisjonen i samme tidsrom,[16] og ledet også konfirmasjonsundervisningen når presten var opptatt på annet hold. Anton Christian Bang sier om dette at «hans dygtige og livlige Undervisning var præget af Alvor uden nogen udtalt Varme».[20]
Nesnas første skolebygning oppført i 1823. Den var Augustinussens arbeidsplass og hjem fra 1830 til 1878.
Foto: Finn Rindahl
Som kirkesanger hadde Augustinussen rett til å disponere en kommunal klokkergård på Sandnes ved utløpet av Ranfjorden. Han valgte imidlertid å bo i en trang leilighet i skolebygningen.[21] Skolebygningen var i 1856 (etter ombygginger i 1853) 20,5 x 9 alen.[22] I første etasje var det skolestue, kjøkken og dagligstue for klokkeren, mens rommene i andre etasje ble brukt til bolig. Opprinnelig var det internat for skoleelever langveisfra på loftet. Den var i bruk som skolebygning til 1886, og siden som klokkerbolig.[16] Etter at han ble pensjonist i 1878, bygde Augustinussen seg en privatbolig kloss i vestveggen til skolestua hvor han bodde resten av livet.[23] Dette huset ble siden flyttet litt unna. Både skolestua og Augustinussens hus står fortsatt på Nesna.[16] Skolestua er regnet for å være «landsdelens eldste bygning for fast organisert skole for almuen».[22]
Da Augustinussen ble klokker, var Jens Andreas Krogh sokneprest i Nesna. Han ble i 1841 etterfulgt av Georg Greve, som var prest fram til 1850 da Rasmus Dometius overtok, og i 1866 ble Dometius etterfulgt av Henning Stub.[24] Stub og Augustinussen tok begge avskjed i 1878, men ifølge Jenssen ble det «paradoksalt nok størst oppmerksomhet rundt klokkeren».[25]
Johan Augustinussen satte dype spor etter seg innen skoleverket på Nesna, og fikk utvidet både skoletiden og fagkretsen.[16] Jenssen omtaler hans lærerkarriere som «en lærergjerning som både i kvalitet og kvantitet fikk stor og positiv betydning for utviklinga på Nesna».[11]
Ordfører
Formannskapslovene ble vedtatt i 1837 og innført fra 1. januar 1838. Hvert prestegjeld skulle utgjøre et formannskapsdistrikt. Nesna prestegjeld besto da av Nesna og Dønnes sogn, og Johan Augustinussen ble ett av tre medlemmer i det første formannskapet i Nesna. De andre to var Johan Abrahamsen fra Nesna og Johan Friderich Buch fra Dønnes.[5] Protokollen fra det første formannskapsmøtet er kortfattet:
Aar 1838 den 8.de Juli var undertegnede Formænd for Næsne Prestegjeld samlede på Næsne for at velge Ordfører; til hvilken ble valgt Kirkesanger Johan Augustinussen, og til Viceordfører Gaardmand Johan Abrahamsen Næsne. Saaledes forrettet bevidnes [Underskrevet Johan Augustinussen, Johan Abrahamsen, Johan Friderich Buch]
Fra ordførergalleriet i kommunestyresalen i Nesna. Som første ordfører er Augustinussen lengst til venstre på bildet. De fire neste er Fredrik Christian Sand (1813–1871), Elias Olsen (1823–1891), Jacob Fredrik Zahl og Carl Jøsevold.
Augustinussen hadde siden 1830 vært lærer og kirkesanger, og i den egenskap også medlem av skolekommisjonen. I 1835 forteller Medicinalmeldingen for Helgeland at han også hadde vært engasjert som hjelpevaksinatør under distrikstlege Johan Friederich Winther (1767–1846), for vaksinering mot kopper.[26][27] Han var 30 år gammel da han ble valgt til ordfører, og var ordfører på Nesna i to perioder, fra 1838 til 1848 og fra 1850 til 1854.[28] Bare to senere ordførere i Nesna, Elias Olsen (1823–1891) og Arne Langset, har hatt tilsvarende lang fartstid.[26] I denne første tiden ble ordførervervet virkelig ansett som et tillitsverv, herredstyret gjorde ofte vedtak på formen «det overlates til ordføreren å foretage seg det nødvendige».[29] Dette vises også i at herredsstyret først 20. oktober 1839, femten måneder etter ordførervalget, ble innkalt for første gang. Ordføreren syntes ikke viktige nok saker hadde foreligget for å ta folk ut av arbeid i utrengsmål.[30]
Kommunekasserer
Tilliten til Augustinussen fikk sterkt uttrykk i at han i sin første ordførerperiode også «fungerte som kommunens administrasjon».[31] Det var en gammel praksis at stedets sokneprest skulle bestyre fattigkassen og skolekassen, men da Krogh forlot Nesna i 1841 vedtok formannskapet en annen ordning. Johan Augustinussen ble ansatt som kasserer med ansvar for fattigkassen, med en lønn på to Spd. pr år. Han ble også ansvarlig for skolekassen i Nesna (men ikke Dønnes) med en lønn på én Spd. per år.[32] Dette vedtaket ble gjort av formannskapet hvor Augustinussen selv var ett av tre medlemmer, men ifølge Jenssen så ingen «noe betenkelig i dette».[31] Jenssen bemerker videre at Augustinussens regnskaper alltid var i «mønstergyldig orden» i motsetning til regnskapene for skolekassen i Dønnes som han ikke var ansvarlig for.[31] Lønnen økte med årene, i 1876 fikk han 30 Spd. per år for oppsynet med fattigkassen.[33] Augustinussen var kommunekasserer til han pensjonerte seg i 1878; da overtok tidligere ordfører Jacob Fredrik Zahl. Zahl ble i 1883 etterfulgt av Ivar Anton Ivarsen Mehus, som også ble Augustinussens etterfølger i en annen egenskap, da han i 1884 ble Nesnas andre stortingsrepresentant.[23]
Bibliotekar
Nesna hadde hatt en halvoffentlig boksamling, og ifølge Axel Coldevin ble det etablert en folkeboksamling for Nesna og Hemnes i 1814 etter initiativ fra biskop Krogh. I 1839 vedtok herredstyret å opprette et «Almuebibliotek for Næsne Prestegjeld». Sokneprest Krogh ble satt til oppsynsmann og regnskapsfører for biblioteket, som trolig ikke var mer enn en samling bok-kister. I 1841 overtok Augustinussen ansvaret. og besørget utlån fra klokkergården til 1865. I 1844 oppgir han at samlingen er på 33 nye og 88 «eldgamle» bøker.[34]
Poståpner
Lindstøl oppgir at Augustinussen var poståpner på Nesna i 14 år; med dette mener han perioden fra 1843 til 1857.[18] «Næsne poståpneri» ble opprettet ved kgl. res. av 28. juli 1842.[35] Det er uvisst om Augustinussen var den første poståpneren; en poståpnerprotokoll fra 1843 nevner «kirkesanger Augustinussen», og det er sannsynlig at han også var poståpner i 1842.[35]
Under den formelle konstitueringen som poståpner den 19. november 1851, oppgir postverkets protokoll navnet August Møller Augustinussen.[35] Lindstøl tolket dette som samme person, mens det i virkeligheten var den eldste sønnen til Johan Augustinussen. Dette betyr at Johan Augustinussen var poståpner i 8 eller 9 år – fra 1842 eller 1843 til 1851.[b]
Fra 1. juli 1857 ble hovedpostkontoret flyttet til dampskipsanløpsstedet Vikholmen like øst for øya Hugla,[35][36] og samme dag overtok handelsmann Lars Aagaard Meyer (1831–1909) som poståpner.[35]
Den årlige lønnen som poståpner var 4 Spd. i 1842;[35] i 1857 var den økt til 24 Spd.[35][c]
Andre lokale verv
Augustinussen var forlikskommisjonær i 49 år.[18] Han hadde også noen lokale funksjoner etter at han pensjonerte seg i 1878.[23]
Stortingsmann
Valg
Gammel norsk stemmeurne. På Augustinussens tid ble representantene valgt av valgmenn gjennom indirekte valg.
Foto: Olve Utne
Stortingsbygningen ble planlagt i løpet av tiden Augustinussen var representant. 18. mai 1860 ble arkitekt Emil Victor Langlets forslag (bildet) vedtatt, og bygget sto ferdig og ble tatt i bruk i 1866.[37]Universitetets festsal, bilde fra 1902. Fra 1854 til 1866 ble denne salen benyttet til Stortingets forhandlinger.
Fra 1814 til og med stortingsvalget i 1903 ble stortingsmennene valgt ved indirekte valg. Alle kjøpsteder og prestegjeld utnevnte valgmenn, i kjøpstedene en per 50 stemmeberettigede og på landet en per 100 stemmeberettigede.[38]Grunnloven satte sterke begrensninger på hvem som hadde stemmerett.[39] Nesna utnevnte i 1814 to valgmenn til valget for 1815–1817, en av dem, lensmann Jens Eliassen, ble valgt til fjerde vara.[40] I tillegg til at stemmeretten var begrenset, var også den politiske interessen svak. I 1841 var det 221 stemmeberettigede i Nesna prestegjeld og bare 25 stemte, i 1860 stemte 27.[41] På landet utgjorde hvert fylke et eget valgdistrikt, og valgmennene fra hvert distrikt skulle tre sammen «på et av øvrighten dertil bestemt sted og 'udnævne' enten fra sin egen midte eller blant de øvrige stemmeberettigede … så mange representanter som distriktet var berettiget til å ha …»[38] Valgmennene fra Nordland amt møttes i Bodø, og valgte fra 1833 fire representanter (tidligere tre, fra 1883 fem).[42]
Første gang Augustinussen er nevnt i forbindelse med stortingsvalg, er ved valget av representanter fra Nordlant Amt som fant sted i Bodø 17. august 1839. Her oppgir Tallak Olsen Lindstøl at klokker Augustiniussen fikk tre stemmer ved valg av suppleant (varamann), Chr. Jackhelln som ble valgt som fjerde og siste vara fikk 13.[43] Ved valget i 1842 ble Augustinussen første vara, han sto ikke til valg som fast representant.[44] Han ble ikke innkalt i perioden.[18] Jenssen nevner at Augustinussen ble valgmann for Nesna i 1844,[26] og siden han deltok i valgene i 1839 og 1842, er det sannsynlig at han var valgmann også da. I 1845 stilte han til valg først som representant og siden som suppleant, men ble ikke valgt til noen av delene.[45] I 1848 ble han imidertid valgt som 3. representant for Nordland.[46] Siden ble han gjenvalgt hvert valg fram til og med 1868, fire ganger som første representant, én som andre og to som tredje.[47] Han nevnes ikke som kandidat verken som representant eller suppleant etter dette.[48]
Stortingets samlinger
Ifølge Grunnloven skulle Stortinget tre sammen bare hvert tredje år, og først i 1869 kom grunnlovsendringen om årlige stortingssamlinger.[49] Disse samlingene, kalt «ordentlige storting», varte på Augustinussens tid i rundt et halvt år.[50] I tillegg åpnet grunnlovens §§69-70 for at kongen kunne innkalle til ekstraordinære storting, såkalte «overordentlige storting».[51] I de åtte periodene fra 1848 til 1870 mens Augustinussen var stortingsmann, ble det innkalt til to overordentlige storting, i 1858 og i 1864.[50] Til sammen ble Stortinget samlet ti ganger i denne perioden, og Augustinussen møtte på alle disse. Fire ganger ble han innvilget kortere permisjoner, og etter en av disse meldte han sykefravær, og J.A. Arctander møtte som vara for ham resten av samlingen.[52]
Da som i dag ble mye av arbeidet på Stortinget gjort i komiteer. Det var generelle komiteer som valgkomiteen og fullmaktskomiteen, og faste fagkomiteer som kirkekomiteen, militærkomiteen og næringskomiteen. De enkelte storting kunne også opprette «specialkomiteer» for saker som trengte spesiell oppmerksomhet der og da. Av fagkomiteene satt Augustinussen flest ganger i kirkekomiteen, han var også flere ganger medlem av valg- og fullmaktskomiteene. I 1864 var han medlem av spesialkomiteen «komiteen om den dansk-tyske krig» som behandlet den andre slesvigske krig.
Stortingsbygningen sto ferdig i 1866. Fram til 1854 holdt Stortinget sine forhandlinger i Christiania kathedralskoles lokaler på hjørnet av Tollbodgaten og Dronningens gate. Fra 1854 ble forhandlingene holdt i salen som nå er kjent som «Gamle festsal» i Universitetsbygningene ved Karl Johans gate.[37] De ti storting Augustinussen deltok på, hadde altså tre forskjellige adresser, de to første i katedralskolen, så seks i Universitetetsbygningen før de to siste ble holdt i dagens stortingsbygning.
Augustinussens stortingsperioder, med komitéplassering
Johan Augustinussen ble åtte ganger valgt til Stortinget. Med seks perioder av tre år og to på to år var han stortingsrepresentant i 22 år, fra 1848 til 1870. Bare Sivert Andreas Nielsen har blitt valgt til stortingsrepresentant fra Nordlands amt flere ganger: Han ble valgt 13 ganger i tiden fra 1859 til 1900.[53] I nyere tid ble Håkon Kyllingmark valgt sju ganger for en periode på til sammen 28 år fra 1954 til 1981.[54]
Politisk orientering
Johan Sverdrup, Venstres første leder. Augustinussen støttet først Sverdup og reformbevegelsen, men ble med tiden svært skeptisk til det han omtalte som «Jaabækianisme» og «Sverdrupianisme». Augustinussen deltok ikke lenger aktivt i politikken da de politiske partiene ble dannet i 1884.
Partier i organisert form fantes ikke i Norge på Augustinussens tid. De første norske politiske partiene kom i 1884 med dannelsen av Venstre og Høyre. Det var likevel mer eller mindre organiserte fraksjoner og bevegelser både på og utenfor Stortinget. Ole Gabriel Ueland hadde på 1830-tallet etablert en bondeallianse med utformet program.[55] Han var i likhet med Augustinussen kirkesanger og lærer, og satt på Stortinget fra 1833 til sin død i 1870.[56]
Augustinussen ble en av Uelands betrodde venner på Stortinget,[57] og han var fra begynnelsen av regnet som en som støttet bondealliansen.[26] Anton Christian Bang skrev i 1909 at «[Augustinussens] Partifeller blandt den Uelandske Bondeopposition regnede ham blandt sine mest forstandige og paalidelige Mænd.»[20]
Med Johan Sverdrup og Reformforeningen i 1859, og ikke minst Søren Jaabæksbondevennforeninger fra 1865, tiltok radikaliseringen. I utgangspunktet hadde de støtte både fra Ueland og Augustinussen. Halvdan Koht nevner tre som talte til støtte for Sverdrup i debatten om juryloven, Augustinussen, Ueland og Jaabæk.[58]
Etter at Sverdrup og Jaabæk gikk i forbund i 1869, var på mange måter Stortinget delt mellom konservative og radikale.[55] Augustinussen var ikke komfortabel med denne polariseringen, og han fjernet seg fra tidligere meningsfeller og ble mer sentrumsorientert.[26]Arne Bergsgård har karakterisert Augustinussens tidlige radikalisme som «svært bleik»,[59]
og i et senere brev til Bang uttaler Augustinussen seg svært negativt om det han kaller «Jaabækianisme» og «Sverdrupianisme».[60]
Innsats på Stortinget
Forslagene Augustinussen fremmet i sin tid på Stortinget, tyder på at han var særlig opptatt av forhold som angikk Nordlands amt og Helgeland. Sammen med Nielsen fremmet han for eksempel forslag om «Oprettelse af et Bankkontor i Nordland», han foreslo en «Lov om Brug av Garn efter sei i Helgelands fogderi», endringer i lov om «Torskefiskeriene i Nordland» og opprettelse av en telegraflinje til Tromsø.[61] Stortinget behandlet på den tiden også saker som i dag ville blitt avgjort på et langt lavere politisk eller administrativt nivå. Augustinussen tok derfor også opp saker som lønnsvilkårene for prost Marstrander i Brønnøy og kirkesanger Selquist i Karlsø, og lønn («Gage») til en distriktslege for Hattfjelldal og Vefsn.[62]
Det framgår ikke av Hoved-registeret over stortingsforhandlinger at Augustinussen har fremmet egne forslag i skolesaker. Som medlem av kirkekomiteen 1859–60 var han med å forberede skoleloven av 1860, Lov om almueskolevæsenet på landet.[26] I Aftenpostens referat fra Stortingets debatt «Om Skolesagen» nevnes Augustinussen i flere sammenhenger. H.Bentsen fremmet et forslag om å «udelade Religion fra Gymnasierne», som fikk støtte blant annet av Jaabæk. Mot forslaget talte Ueland og Augustinussen, og andre skolefolk som rektor J.Steen og skoleinspektør O. Irgens. Da det ble forestått å lette på kravene til middelskoleelevenes latin-kunnskaper, talte imidlertid Augustinussen for dette sammen med samme Bentsen, Ueland og Sverdrup, mens Steen og Irgens var mot.[63]
Augustinussen skrev ofte små polemiske vers, gjerne på små lapper som fikk sirkulere i stortingssalen til allmenn munterhet.[21]
Ut av rikspolitikken
Perioden 1868–70 ble Augustinussens siste som stortingsmann. Hans yngre venn Anton Christian Bang tilskriver dette politiske motsetninger på venstresiden, og i særdeleshet Sivert Nielsen: «Det er et mærkeligt Vidnesbyrd om Styrken i den fra Jaabæk udgaaede Bevægelse, at det senere saa let lykkedes Sivert Nielsen at undergrave hans [Augustinussens] Anseelse og styrte ham som Tingmand ved at reise den Beskyldning mod ham, at han holdt med Storkarrann og i Virkeligheden selv var en af dem.»[20] Jenssen skriver at «En viss konservativ dreining og mangel på helhjertet støtte til den radikale venstrebevegelsen kan være grunnen til at Johan Augustinussen ble byttet ut med den mer radikale venstremannen Sivert Nielsen fra Brønnøy»[21] og «Politisk ble han baktalt og utmanuvrert [sic] til fordel for Sivert Nilsen [sic]».[23] Nielsen og Augustinussen hadde imidlertid vært stortingsmenn sammen siden 1859, og det er ikke gitt noen begrunnelse for hvordan det var «til fordel» for Nielsen at Augustinussen ikke tok gjenvalg. Ved valget i 1860 fikk Nielsen femte størst oppslutning og ble ikke valgt, i 1864 fikk han fjerde og sisteplass – ved siste valg i 1867 ble han nummer to bak Augustinussen med god margin til tredjemann.[64]
I et satirisk dikt han skrev om Stortingets sammentreden i 1871 (se nedenfor) virker det som om Jaabæk er Augustinussens hovedmotstander. Han roser dem som står imot eller ikke lar seg kue av Jaabæk, og bruker formuleringer som «Jaabækeri os slet ikke forente» om andre.[65] Stortingsmennene fra Nordland er blant de få han ikke kommenterer ved navn her. Han skriver bare «Af frygt jeg — som Wessel — de fire ei ændser/ «De bor saa forskrækkelig nær mine Grænser».»[66]
Augustinussen skrev til vennen Bang i 1872 og tar der et kraftig oppgjør med tidens politiske strømninger:
Jeg skal ikke nekte for Dig, at jeg kun i Hjemmet finder Trivsel nu, thi den senere Tids Fremtoninger, al denne Verdens Røre, denne Bitterhed, denne Nedriven av alt Bestaaende, denne Jaabækianisme, Sverdrupianisme, Bjørnsons – Frams – kort sagt alle disse utallige Mismer og Ismer gar gjort mig det offentlige Liv næsten ækelt. Der skal sterkere Aander til enn min Aand til at finde Glæde i en Virksomhed, der på Larv-vis angriber, hvad sier jeg nedtramper, spytter paa... Nei, da takker jeg Gud for at jeg faar være udenfor.
Datteren Christense Oline, foto fra 1870-årene. Både hun og faren var kilder for Ole Tobias Olsen da han samlet i folketoner fra Nordland.
Johan Augustinussen var svært interessert i musikk, spilte fiolin og skrev også mange viser og dikt. Det går fram av dagbøkene hans at Augustinussen spilte fiolin ved selskapeligheter i Kristiania.[21] Da Ole Tobias Olsen samlet inn folketoner fra Nordland, fikk han flere melodier både fra Augustinussen og fra datteren Christense.[68] I 1842 søkte Augustinussen en kort permisjon for å ta sangundervisning i Bodø,[21] dette kan ha sammenheng med den «Roverudske sangforbedring».[69] I undervisningen brukte han salmodikon, et strykeinstrument med bare én streng.[70]
Ivar Aasen brukte Augustinussen som kilde for «Nordlanske Ord», og nevner ham flere ganger i sine dagbøker fra 1857 til 1869.[71]
Augustinussens dagbøker fra tiden på Stortinget har vært brukt som kilde for senere historikere. Arne Bergsgård kaller den «ei morosam dagbok».[72]Jens Arup Seip skrev at dagbøkene hadde vært til stor hjelp i hans arbeid, og ga et godt bilde av de politiske strømningene fra den tiden.[21] Augustinussen skrev også dikt og viser. Bang nevner at visen Astøings-visen senere ble utgitt i Tromsø på M. Urdals forlag, «trykt etter en meget feilfuld Afskrift».[73] Deler av diktet Kveldshugnad (7 av 20 vers) er gjengitt i Bygdebok for Nesna, bind 2,[74], og Astøingsvise og Åsværvise er trykt i Årbok for Helgeland, 1977.
Et lengre dikt kalt «Stortingets sammentræden i februar 1871», ble posthumt trykket i Helgelands Tidende i 1899. I diktet er han usynlig tilstede ved Stortingets åpning, og hilser hver enkelt stortingsmann etterhvert som de ankommer. Diktet har forklarende noter fra Augustinussen selv. En avskrift ble trykket i Årbok for Helgeland i 1981 og gikk over ni sider. Diktet er mildt satirisk, det virker stort sett å være muntre men vennlige kommentarer. Brodden er riktignok noe skarpere mot Jaabæk og hans støttespillere, og han tar også opp gamle politiske strider, som en henvisningen til debatten om jernbane til Trondheim. «Lorch, Getz, Strøm og Motsfeldt, jeg Jer ei oppholder/ Jeg ser, Jernbanen Jer Pinsel nok volder./ En lykke jeg skjult er, jeg Trold blant de Neier / som frarev Trondhjemmerne Jernbaneseier.» Noen nevnes bare helt kort, som «Jer, Voie og Eika, jeg rigtig ei kjenner/Men gild er I vist, siden hit man Jer sender», mens han bruker 22 strofer på å harselere over stortingsmann Schulze som «syntes alvorlig at haabe Kvinde Emancipationen saa fuldstændig, at man kunde faa ogsaa Stortingskvinder».[75]
Familie, barn og barnebarn
I 1833 ble Johan Augustinussen gift med Christine Birgitte Iversdatter. Hun var født i 1807 i Laukberg i Nord-Rana, i det som da utgjorde Indre Ranen sogn i Hemnes prestegjeld. Hun døde 9. oktober 1887 på Nesna. Hun var datter av Ivar Olsen Løkberg (1753-1810) og Kiersten Pedersdatter (1773-1861).[11][18]
Ekteparet Johan og Christine fikk fire barn, men tre av dem døde før faren. Sønnen Kristian Karolius (f. 18. januar 1843) døde den 27. november 1844 som spedbarn.[76]Ivar Johan Olaus (f. 1. april 1838) ble lærer, og var fra konfirmasjonstiden av nær venn av senere biskop og statsråd Anton Christian Bang.[20] Han døde bare 24 år gammel den 12. august 1862.[23]
Den eldste sønnen Augustinus Møller (f. 25. november 1834) var poståpner på Nesna fra 19. november 1851 til 1. juli 1857.[35] Han arbeidet også hos sorenskriveren på Saura, og ble senere lensmann på Saura og i Hamarøy.[11] Han var gift med Maren Marie Augustinussen Nannestad (f. 2. oktober 1832), fra Molde i Romsdal, og fikk to sønner og to døtre: Maren Petrine Olsen Langbakk (1859–1933), Johan Kristian (1861–1868), Kristine Johanne Zahl (1863–1930) og Einar Korsen (1864–1872). Han begikk selvmord den 20. juni 1877 på Uteid i Hamarøy.[23]
Datteren Christense Oline ble født 23. februar 1846. Hun giftet seg 5. august 1875 med gårdbruker Johan Anton Olsen (1844–1925) fra ytre Sandnes, på sørsiden av Nesnahalvøya.[26] De fikk to sønner: Leif Johanson Sandnes (1883–1891) og Augustinus Møller Sandnes (1877–1945). Hun døde 19. april 1929 på ytre Sandnes, 83 år gammel.
Ettermæle og anerkjennelser
I februar 1890 var Augustinussen portrettert på forsiden av Hjemmets og Arbeiderens Ven
Bang skriver om Augustinussen i sin selvbiografiske bok Erindringer fra 1909:
Jeg blev snart fyldt af Beundring for den dengang saa populære Stortingsmand. Han var et let og lyst Hoved, varmhjertet og tillidsvækkende i sin Færd, overlegen dygtig, naar det gjaldt at give Raad i vanskelige Spørgsmaal, sprudlende af Humor baade i bunden og ubunden Stil, den fuldt ud dannede Mand i hele sin Maade at være paa. Han stod dengang paa sin Berømmelses Høide, hans Portræt med en meget anerkjendende Biografi havde staaet i "Almuevennen", Helgelands Almue var stolt af ham og holdt det for en Ære at repræsenteres paa Stortinget af ham.
Augustinussen har blitt karakterisert som «den mest ruvende og innflytelsesrike enkeltperson i Nesnas historie».[22]Øyvind Jenssen, lokalhistoriker og selv tidligere ordfører i Nesna, skriver at «Ingen enkeltperson har preget Nesna kommunes utvikling så sterkt som kommunens første ordfører, Johan Augustinussen.»[5]
Johan Augustinussen mottok Medaljen for borgerdåd i sølv.[18] Da han fylte 70 år 10. mai 1878, fikk han overrakt et «meget kostbart taffelur» fra Nesna kommune.[23] I tillegg til artikkelen i Almuevennen som Bang viser til, ble Augustinussen etter sin død portrettert i Hjemmets og Arbeiderens Ven 13. februar 1890 og Helgelands Tidende nr. 4 1899.[21]
Biskop, professor og statsrådAnton Christian Bang kjente Augustinussen fra sin egen konfirmasjonstid og uttrykte stor beundring for ham. Hans bok Erindringer fra 1909 er brukt som kilde.
Han døde 22. november 1888, av hjerneslag («slag») ifølge ministerialboken for Nesna prestegjeld. Han ble gravlagt 7. desember 1888 på Nesna kirkegård.[10]
Noter og referanser
Noter
^Dønna kommune ble utskilt fra Nesna den 1. januar 1962.
^Johan Augustinussen brukte ikke August Møller som mellomnavn; dette var navnet på hans eldste sønn. Da Johan Augustinussen ble døpt i 1808 er hans navn i ministerialbok for Næsne præstegjeld oppført som Johannes. Da han ble konfirmert i 1824, blir han i oversikten over «Confirmerede Drenge» omtalt som Johannes Augustiniussen Langseth. Da datteren Christine Oline (f. 23. februar 1846) ble døpt 31. mai 1846, er han oppgitt som Johan Augustinussen. Ved sin død 21. november 1888 er hans navn i kirkeboken oppført som Kirkesanger Johan Augustinussen.
^NÆSNE poståpneri, i Næsne prestegjeld, Nordre Helgeland fogderi, ble opprettet samtidig med opprettelsen av en del bipostruter i Nordland. Det første stempel av 3-rings type med nr 221 ble antakelig nyttet fra frimerkenes utgivelse i 1855 og 1856. Omkring 28. januar 1859 ble postkontoret tilsendt datostempel av 1-rings type med stenskrift bokstaver. Selv om poststedet ble flyttet til Vikholmen den 19. november 1851, beholdt det navneformen NÆSNE. Navnet ble endret til VIGHOLMEN 1. januar 1886, og til VIKHOLMEN i 1889. Poststedet var i begynnelsen under Nordland postkontor, under Namsos fra 1866, under Bodø postkontor fra 1. juli 1886 og under Sandnessjøen postkontor fra 1. juli 1910. Poståpneriet ble fra 1. november 1973 benevnt underpostkontor, og fikk fra 1. januar 1977 status av postkontor C. Det ble nedlagt 1. juni 1997.
Referanser
^abStortinget og statsraadet: 1814–1914. B. 1 D. 1 : Biografier A-K, side(r) 51[Hentet fra Wikidata]
^Jenssen (1998) s. 109 Krogh kom til Nesna som sokneprest i 1821, så dette kan tidligst ha skjedd i 12 - 13-årsalderen like før Augustinussen ble konfirmert.
^Jenssen (1998) s.117 Jenssen bemerker videre at «et slikt vedtak er utenkelig i et kommunestyre av i dag.» Jenssen var selv ordfører i Nesna fra 1988 til 1991.
^Stemmeberettigede ere kun de Norske Borgere, som have fyldt 25 Aar, have været boesatte i Landet i 5 Aar, og enten a) ere, eller have været Embedsmænd, b) paa Landet eie eller paa længere Tid end 5 Aar, have bøxlet matriculeret Jord; c) ere Kjøbstædborgere, eller i Kjøbstad eller Ladested eie Gaard eller Grund, hvis Værdie i det mindste er 300 Rbdlr. S. V. Kongeriget Norges Grundlov av 17de Mai 1814 (wikisource)
Augustinussen, Johan (1899). «Stortingets sammentræden i februar 1871». Helgelands Tidende for 17. januar 1899. Mosjøen. ISBN82-90148-25-9. [Sitert fra avskrift i Årbok for Helgeland 1981; side 114–123.]
Lovund, Johannes (1996). «Skolesentrum i snart to hundre år: skolestedet Nesna». I Eilertsen, Turid Følling. Fotefar mot nord. Bodø: Nordland fylkeskommune. ISBN82-91138-69-9.
.jpg)
![«Ministerialbok [for Nesna] nr. 838A06 (1829-1839)»](http://www.arkivverket.no/URN:NBN:no-a1450-kb20071025610444.jpg){kind=link}
