Vikholmen er en bygd og et fergeanløpssted på østsiden av øya Hugla i Nesna kommune. Stedet har kai med fergeforbindelse til tettstedet Nesna, med daglige anløp av hurtigruten.
I dag driver Vikholmen utvikling AS (VuAS) produksjon av torskeyngel og settefisk.
Den 2. april 1894 ble DS «Sirius» fra Det Bergenske Dampskibsselskab satt inn som det andre skipet langs denne ruten. Bergenske og Nordenfjeldske Dampskibsselskab ble enige om å dele kontrakten for en ukentlig rundtur Trondheim-Tromsø om vinteren og til Hammerfest i sommertiden, og drev ruten alternerende ett år hver. Det Bergenske Dampskibsselskab var først ut med ett av sine bedre skip, den ni år gamle «Sirius».
Den 6. juli 1895 ble DS «Olaf Kyrre» satt inn i hurtigrutetrafikk, og ble det tredje hurtigruteskipet i historien. Skipet gikk i fast rotasjon til slutten av januar 1896, da hun ble erstattet av DS «Erling Jarl».
Sildoljefabrikken «Nimrod»
I 1918 ble seks nye sildoljefabrikker etablert i Nord-Norge. En av disse var «Nimrod» på Vikholmen. Byggingen av anlegget ble påbegynt høsten 1918, med produksjonstart 2. oktober 1919.[1]
Vikholmen og øya Hugla. Oljetankene på den tidligere sildoljefabrikken skimtes såvidt på bildet.
Årsaken til den voldsomme oppblomstringen av sildoljefabrikker var en kombinasjon av god tilgang sild, bruk av snurpenot som sikret store fangster, ny teknologi, tilgang til kapital og etterspørsel.[1]
Selskapet A/S Nimrod ble stiftet på Melbu i Vesterålen. Herfra bygde forretningsmann og entreprenør Christian Fredriksen (1865–1929) opp et industriimperium. Da han etablerte sin første sildoljefabrikk på Melbu i 1910 var det et vendepunkt for sildoljeteknologien. Mens sildefettet tidligere ble presset ut gjennom hydrauliske dukpresser installerte han et amerikansk kontinuerlig system, som blant annet inkluderte skrupresser.[1][2]
Christian Fredriksen var styreformann i «Nimrod» fram til sin død i 1929. Da overtok sønnen Gunnar Fredriksen vervet.[1]
I 1918 var ikke Vikholmen landfast med Hugla. Vikholmen var strategisk plassert midt i skipsleia, mellom de to rike sildefjordene Sjona og Rana.[1]
To amerikanske sildepresser ankom Vikholmen i januar 1919. Det ble montert tre dampvinsjer og binger som til sammen rommet 6 millioner liter sild. Her var heiser og dampkoker, tørkeanlegg, kvern og store kar. Skroget til det landsatte dampskipet «DS Ekspress» fungerte som oljetank. Det rommet 90 000 liter sildolje. To dampmaskiner drev anlegget.[1]
Fabrikken ble prøvekjørt første gang 2. oktober 1919. Arbeidet foregikk i to skift og 26 mann var ansatt. Sild ble losset, steamet, separert og tørket til mel og oljeprodukter. Ut av pipene steg røyk og en karakteristisk lukt. Selv om anlegget var moderne og mekanisert for sin tid, ble mye gjort for hånd. Råstoffet ble måket over fra båtene. Vognene ble skjøvet og tippet manuelt. Oljefatene ble trillet med håndmakt.[1]
Sildolja ble de første årene kun brukt til teknisk olje, seinere også til margarin. Noe av sildemelet gikk til innenlands kraftfôr, men mesteparten ble til å begynne med eksportert og endte som gjødsel for europeiske vinstokker.[1]
Nimrod ble i årene som fulgte en hjørnesteinsfabrikk. Fabrikken hadde etter hvert opptil 50 mann ansatt i sesongen. I 1919 var dagslønna for arbeid på en gård i området cirka 2 kroner. På Vikholmen tjente arbeiderne 50 øre timen. På en tolv timers dag utgjorde det 6 kroner dagen.[1]
Sildoljeindustrien var konjunkturavhengig. Fram til rundt 1920 var fortjenesten god, men så kom tilbakeslaget. Råstofftilgangen sviktet, prisene på ferdigproduktene sank, gjelda tynget. De fleste sildoljefabrikkene ble lagt ned eller gikk konkurs. Nimrod klarte seg både i 1920- og 1930-årene, men tiden var preget av ustabilitet og lange permitteringer. Midler til oppgradering manglet og råstofftilførselen varierte.[1]
Frem til 1953 var Nimrod styrt og eid fra Melbu. Så ble hovedkontoret flyttet til Vikholmen. Firmaet Giæver og Jacobsen fra Tromsø kjøpte aksjemajoriteten. Fabrikken ble ombygd og modernisert i 1955. Ved full drift var 60 mann sysselsatt, men ujevn råstofftilførsel gjorde at bedriften ikke gikk kontinuerlig. Perioder med store mengder sild vekslet med svart hav. Men modernisering, i form av nye maskiner, fortsatte. På 1960-tallet fikk fabrikken nytt inndampingsanlegg og vifte for transport av mel. Nye råstofftanker og presse kom i 1971.[1]
I løpet av 1960-tallet medførte overfiske svikt i sildemengden. Lodde fra Barentshavet overtok som råstoff for silda.[1]
Råstoffproblemer og sviktende lønnsomhet førte de neste årene til nedbygging av industrien. Nord-Norge hadde kun 16 sildoljefabrikker igjen i 1982, halvparten i Nordland. Ved Nimrod sto 40 mann på lønningslista i 1982. På midten av 1980-tallet påskyndet et sammenbrudd i loddebestanden nedlegging. I 1986 var det slutt for sildoljefabrikken på Vikholmen. Sildefabrikken «Neptun» på Melbu ble nedlagt året etter.[1]
På Vikholmen troner fortsatt oljetankene i landskapet. Anlegget på Melbu er et vernet kulturminne som huser Norsk Fiskeindustrimuseum. Oljetankene og bygningene på Vikholmen er ikke vernet, men de er likevel et vitnesbyrd om nordnorsk industrihistorie.[1]
Poståpneriet Vikholmen
NÆSNE poståpneri, i Næsne prestegjeld, Nordre Helgeland fogderi, ble opprettet samtidig med opprettelsen av en del bipostruter i Nordland. Det ble opprettet ved kongelig resolusjon av 28. juli 1842, jmf. sirkulære av 21. april 1843.[3]
Den 1. juli 1857 ble poståpneriet flyttet til dampskipsanløpet Vikholmen, jmf. sirkulære 7 av 29. juli 1857.[4] Det skiftet likevel ikke navn sånn rent umiddelbart. Først den 1. januar 1886 endret det navn fra NÆSNE til VIGHOLMEN, jmf. sirkulære 27 av 30. november 1885. I poststedsfortegnelsen fra 1889 ble navnet skrevet VIKHOLMEN.[3]
Poståpneriet var fra 1842 underlagt Nordland postkontor. Fra 1866 var det underlagt Namsos postkontor. Det ble fra 1. juli 1886 underlagt Bodø postkontor, jmf. sirkulære 14 av 25. juni 1886. Fra 1. juli 1910 ble poståpneriet lagt under Sandnessjøen postkontor, jmf. sirkulære 31 av 29. juni 1910.[3]
Ved etablering av nye poststedsgrupper ble poståpneriet fra 1. november 1973 benevnt underpostkontor, jmf. sirkulære 41 av 31. november 1973. Den 1. januar 1977 fikk det status som postkontor C, jmf. sirkulære 35 av 10. desember 1976.[3]
Poståpneriets første stempel var 3-rings nummerstempelet «321»; det ble antagelig benyttet fra frimerkenes utgivelse i 1855 og 1856. Omkring 28. januar 1859 ble postkontoret tilsendt datostempel av 1-rings type med stenskrift bokstaver.[3]
Postkontoret 8720 VIKHOLMEN ble lagt ned fra 1. juni 1997. Det ble ingen endring i postadressen etter nedleggelsen, jmf. sirkulære 12, 15. mai 1997.[3]
Poståpnerlønninger
I tabellen nedenfor vises de første kjente årlige poståpnerlønninger:[3]
Bilde fra før 1860, modifisert av: Finn Rindahl (29. september 2013)
Forfatteren Tallak Olsen Lindstøl (1857–1925) oppga at Nesnas ordførerJohan Augustinussen (1808–1888) var poståpner på Nesna i 14 år; med dette mente han perioden fra 1843 til 1857.[5] Det er uvisst om Augustinussen var den første poståpneren; en poståpnerprotokoll fra 1843 nevner «kirkesanger Augustinussen», og det er sannsynlig at han også var poståpner i 1842.[3]
Under den formelle konstitueringen som poståpner den 19. november 1851, oppgir postverkets protokoll navnet August Møller Augustinussen.[3] Lindstøl tolket dette som samme person, mens det i virkeligheten var den eldste sønnen til Johan Augustinussen. Dette betyr at Johan Augustinussen var poståpner i 8 eller 9 år – fra 1842 eller 1843 til 1851.[a]
Handelsmann Johan Fredrik Winther Meyer (1843–1917)
Ukjent
Elise Nielsen Meyer (–)
1. juli 1889
31. desember 1912
Dampskibsekspeditør Christian Fredrik Olsen (1838–1912)
1. januar 1913
30. juni 1917
Fru Bolette Christine Parelius Olsen (f. Sperstad) (1855–1937)
1. juli 1917 (kst) 15. april 1919 (fast)
31. mai 1935
Petter Edvars Fareli Tobiassen (1865–1936)
1. juni 1935
31. januar 1971
Olaus Berg Jenssen (1903–1984)
1. februar 1971
31. mai 1997
Aud Svaleng (f. Berg) (1930–2017)
Noter
^Johan Augustinussen brukte ikke August Møller som mellomnavn; dette var navnet på hans eldste sønn. Da Johan Augustinussen ble døpt i 1808 er hans navn i ministerialbok for Næsne præstegjeld oppført som Johannes. Da han ble konfirmert i 1824, blir han i oversikten over «Confirmerede Drenge» omtalt som Johannes Augustiniussen Langseth. Da datteren Christine Oline (f. 23. februar 1846) ble døpt 31. mai 1846, er han oppgitt som Johan Augustinussen. Ved sin død 21. november 1888 er hans navn i kirkeboken oppført som Kirkesanger Johan Augustinussen.
.jpg)
