Aavatsmark var forsvarsminister i en tid da forsvaret ble økonomisk nedprioritert, samtidig som mange fryktet en arbeiderrevolusjon i Norge. Aavatsmark stod sentralt i arbeidet med hærordningen av 1910, flåteplanen av 1912, og som en viktig støttespiller for frivillig militærtjeneste i nedgangstiden i 1920- og 1930-årene.[6]
Ivar Aavatsmark ble født på slektsgården Åvassmarka ved Grungstadvatnet på Høylandet i Namdalen, den gang en del av Grong prestegjeld og herred. Dette har vært et typisk skogbruksdistrikt, og med gården fulgte skogeiendommer på 11 000 dekar og eget gårdssagbruk. Gården hadde vært i slektens eie siden 1763.[8][9] Han var sønn av Anders Pedersen Aavatsmark (1820–1906) og Margrethe Salamonsdatter Mørkved (1821–1902), som nest yngste sønn i en søskenflokk på åtte.[10] En søster var gift med stortingsmann Lorents Mørkved, og deres datter var gift med fylkeslandbrukssjef og stortingsmann Albert Eggen. Ivar Aavatsmark var fetter av redaktør og stortingsmann Ole Severin Aavatsmark samt onkel til forstmann Ivar Aavatsmark.
Han giftet seg med sangerinnen Ida Flodin (1870–1957) i Den tyske kirken i Helsingfors i Finland den 24. november 1898. Hun var datter av embedsmann Frithiof Flodin og Fanny Virginia Basilier, som i sin tur var søster av sangerinnen Ida Basilier-Magelssen. Ivar og Ida Aavatsmark fikk seks barn sammen, hvorav fem vokste opp.[10] Datteren Fanny Aavatsmark (gift MacTaggart) var journalist og bosatt nesten hele sitt voksne liv i Skottland.[12] Deres sønn, Armas Aavatsmark, var bryggerimester og disponent i Bryggerienes Fellesagentur i Mo i Rana, hvor han satt i kommunestyre og formannskap for Høyre. Datteren Laila Aavatsmark var konsertpianist og kammermusiker.
Han foretok noen studiereiser for å studere militære kommunikasjonsforhold i utlandet, finansiert gjennom stipend. Blant annet fikk han stipend for å reise til Østerrike for å studere militære jernbanetransportforhold i 1900, og for å reise til Finland i 1903. Han var adjoint (stabsadjutant) 1900–1903, og deltok i de østerrikske keisermanøvrene i Galicia i 1900.
Rundt århundreskiftet var Aavatsmark med familie bosatt i Elisenbergveien på Frogner i Kristiania.[13] I 1904 døde eldstebroren Per Aavatsmark, uten sønner som overlevde ham, og Ivar Aavatsmark tok derfor over slektsgården for en periode. Han var bosatt på gården mellom 1906 og 1911. Per Aavatsmarks datter, Margrethe, overtok slektsgården i 1917. Ivar Aavatsmark bodde senere i Steinkjer, som første beboer i regimentsboligen på Steinkjersannan,[14] og på Singsaker[15] i Trondhjem frem til 1928.
Han fortsatte sin militære karrière, og avla generalstabeksamen i 1903, gikk ut av Generalstaben i 1906, og var den første lærer i det nye faget kommunikasjonslære[16] ved Krigsskolen 1903–1911. Aavatsmark var oberstløytnant og sjef for Namdalens bataljon 1911–1915, oberst og sjef for Nordre Trondhjems 13. infanteriregiment 1915–1919. Han var generalmajor fra 1919 og sjef for 5. divisjon fra 1919. Det kom da en del beskyldninger om at dette avansementet var å forstå som belønning for politisk innsats.[6] Aavatsmark var sjef for 2. divisjon og kommandant på Akershus festning fra 3. juli 1928 til 11. desember 1932, da han tok avskjed i henhold til aldersgrenseloven.[16] Etter tiden i kommandantboligen på festningen flyttet ekteparet til Thomas Heftyes gate på Frogner.[17]
Stortingsrepresentant
Aavatsmark var innvalgt på Stortinget fra Snåsa krets i Nordre Trondhjems amt (kalt Nord-Trøndelag fra 1919) mellom 1907 og 1921. I denne perioden praktiserte man direkte flertallsvalg i enmannskretser. Kretsen bestod av Steinkjersbygdene og Indre Namdalen.[18] Han møtte sterk konkurranse ved samtlige valg fra kandidater som Hans Konrad Foosnæs, Ole Langhammer og Ola Five. Valgt til Aavatsmarks vararepresentanter ble Ola Five, Lorents Mørkved og Albert Eggen.
I hele sin tid som stortingsrepresentant var Aavatsmark medlem av Stortingets militærkomité, først som sekretær 1907–1908, deretter som nestformann under Jens Bratlie 1908–1909, og som formann fra 1910. I et par omganger satt han også i Stortingets utenrikskomité. Aavatsmark var dessuten Stortingets visepresident 1917–1918 og Odelstingets president i 1919.
Hærordning og flåteplan
Norsk soldattropp på Smørvarden ved Kristiansand i 1914.
Foto: Ole Hangaard/Nasjonalbiblioteket
På Stortinget arbeidet Aavatsmark for flertall for Hærordningen av 1910, og deretter for dens sjømilitære motstykke Flåteplanen av 1912. Hærordningen medførte at hærens beredskap ble styrket, ble karakterisert som «den beste Norge har hatt».[19] Forslaget vakte sterk motstand fra Arbeiderpartiets representant Adam Egede-Nissen, som under debatten om hærordningen i august 1909 foreslo konsekvent nøytralitet og full avvæpning av forsvaret. Fra og med hærordningen hadde Hæren i resten av mellomkrigstiden soldatutdanning gjennom 48 dagers rekruttskole.[19]
Under debatten om Flåteplanen av 1912 var Aavatsmark svært aktiv på Stortinget. En egen forsvarskommisjon av 1910 hadde foreslått planen, og det ble bestilt to panserskip i Storbritannia som skulle ha hovedbase i Bergen. Aavatsmark viste til nabolandet Finlands kamp mot den tsar-russiske okkupasjonsmakten i debatten om denne merkbare styrkingen av marinen:
«De senere aar, ikke minst 1911, har i mange henseende vært et varselsaar for de smaa og svake nationer, og jeg mener det er klokt at akte paa tidens tegn, at den nation som ikke selv har evne til at holde sig oppe i det store kappløp, blir ubarmhjertig traadt under føtter. Vi har et meget nærliggende eksempel paa at en nation her i Norden som i dag skritt for skritt erobres av en annen nation uten at en eneste magt i Europa hever sin røst for at støtte eller hjelpe.»[19]
Også Aavatsmark markerte i debatten støtte til opprustingsmotstandernes krav om sosiale reformer, men la til at sosiale reformer ville ha liten verdi uten samtidig å sikre landets selvstendighet.
Aavatsmark, Holtfodt og Arbeiderpartiet
De øvrige representantene oppfattet Aavatsmark som en mann sterkt preget av sin militære bakgrunn, og som opptatt av Forsvarets renommé.[6] Dessuten anså de ham som vesentlig mer smidig og kompromissvillig enn partikollega og rival Christian Theodor Holtfodt, som var forsvarsminister 1914–1919. Faktisk ble Aavatsmark sammen med Christian Sparre og Ludvig Kragtorp regnet som de fremste kritikerne av Holtfodts militære prioriteringer.[20]
Holtfodt var ansett som en tradisjonalist i militær sammenheng, og allerede ved utnevnelsen av ham kommenterte Social-Demokraten: «Den nye statsraad hører til de yderliggaaende militaristeer, en fæstningsfanatiker av de værste».[20] Fra høsten 1914 var det imidlertid bred enighet om den overordnede forsvarspolitikken på Stortinget, og det var bare Arbeiderpartiet som motsatte seg forsvarspolitiske avgjørelser med sitt anti-militaristiske, men dog revolusjonære, grunnlag.[20] Denne holdningen førte til en utbredt frykt for et sosialistisk revolusjonsforsøk blant de borgerlige politikerne, herunder også Aavatsmark.[21]
Aavatsmark ble, etter historiker Nils Ivar Agøys vurdering, forbigått til posten som forsvarsminister både ved regjeringsdannelsen i 1913 og etter at Hans Vilhelm Keilhau gikk av i 1914. Agøy mente at dette kunne skyldes at Knudsens regjering ville beholde en pålitelig partikollega som kommandant i Trøndelag grunnet revolusjonsfrykten.[6]Rudolf Peersen gikk av som forsvarsminister i juni 1919, etter bare tre måneder i embetet, og Aavatsmark tiltrådte den 17. juni. Regjeringen gikk av 21. juni 1920, men Aavatsmark ble på nytt forsvarsminister i Otto Blehrs andre regjering fra 22. juni 1921 til 6. mars 1923, etter at Otto Blehr ganske uventet ble statsminister for andre gang. Aavatsmark stilte ikke til gjenvalg til Stortinget i 1921, som også ble et svært dårlig valg for Venstre ettersom Bondepartiet gjorde sitt inntog.[21]
I 1919 ble Folkeforbundet opprettet som følge av Versaillestraktaten, og Norge skulle bli ett av de landene som var med hele tiden fra grunnleggelsen til inkorporeringen i FN i 1946. Det var i blant andre Aavatsmarks ånd at Norge gikk inn for nedrustning og å holde fast ved den tradisjonelle nøytraliteten.[22]
Aavatsmark måtte ta stilling til om Forsvarets hemmelige revolusjonsberedskap, militær bevoktning av streikebrytere og andre av Forsvarets maktmidler kunne settes inn mot «indre fiender».[6] Som statsråd fastsatte han for første gang egne regler for Forsvaret i urolige tilstander. Han mente at Forsvaret burde kunne samarbeide med frivillige, privatpersoner såvel som organisasjoner, i innenrikspolitiske stridigheter, men samtidig – i hemmelighet – at Hans Majestet Kongens Garde ikke burde rekruttere fra eksempelvis større industriarbeidsplasser for å unngå potensielt revolusjonære elementer.[6] Fra 1920 hadde den revolusjonære holdningen blant mange i arbeiderbevegelsen ebbet ut, men eksempelvis dannelsen av Norges Kommunistiske Parti i 1923 medførte at Aavatsmarks oppdemming overfor den ytre venstreside fortsatt var aktuell.[21]
Hans tid som forsvarsminister ble allikevel preget av mellomkrigstidens nedprioritering av Forsvaret. Selv om mange snakket om Forsvarets betydning, var egentlig ingen partigrupper på Stortinget villige til å bevilge de midlene som faktisk var nødvendige.[22] Dessuten var datidens politikere og offiserer opptatt av andre typer trusselbilder, slik som sosialistisk revolusjon, snarere enn den type klassiske angrepskrig som Norge senere ble utsatt for 9. april 1940.[22] Dessuten gjennomgikk militær teknologi og doktrine grunnleggende endringer i perioden 1905–1940, og en opprustning i takt med dette ville være svært kostbar for et lite industrialisert land som Norge.[22] I praksis ble Aavatsmarks oppgave å sørge for et fungerende forsvar innenfor minimale økonomiske rammer og en tilbakeskuende militsideologi.[22]
Det var Aavatsmark som tok initiativ til komiteen for de norske frivillige deltagerne i vinterkrigen 1939–1940.[23]
Frimureri
Aavatsmark var lenge engasjert i Frimurerordenen. Han var ordførende mester i Den Norske Store Landsloge 1939–1947, og ble valgt inn i lederskapet i Den Norske Frimurerorden som stormesterens prokurator i 1939. Sommeren 1940 fikk han, sammen med storsekretær Brinchmann-Hansen, den svært tunge oppgaven med å forhandle med den tyske okkupasjonsmakten om frimurerordenens fremtid. Ordenens hovedkvarter var tidvis beslaglagt, men medlemmene styrte selv lokalene gjennom sommermånedene i 1940. Aavatsmark brukte denne tiden til å forhandle med tyskerne, og brukte det han som yrkesoffiser kalte «kasernetysk», i tillegg til at rangen som generalmajor gjorde inntrykk på motparten.[7] I september samme år kom oppløsningsdekretet. Aavatsmark ble aldri formelt stormester i ordenen, men likevel de facto leder fra stormester Hans Rønnebergs død i 1941 og til Jacob Hvinden Haug ble valgt til ny stormester i 1945.
Ettersom oppløsningsdekretet hvilte over ordenen, og det tyske sikkerhetspolitiet holdt et skarpt øye med ordenens ledelse, var Aavatsmarks virksomhet i disse årene svært diskret.[7] Da Frimurerordenen skulle velge en ny stormester i 1945, valgte Aavatsmark å takke nei til et kandidatur, da han ønsket yngre krefter til.[7]
Utmerkelser
Gravminne for familien Aavatsmark på Vestre gravlund i Oslo.
^abcBaalsrud, Terje (1985). Politikken mot forsvaret – frem mot 1940. Oslo: Institutt for forsvarsopplysning. s. 19–23.
^abcHobson, Rolf og Kristiansen, Tom (2001). Norsk forsvarshistorie. 3. Bergen: Eide forlag. s. 107.CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
^abcDanielsen, Rolf og Hovland, Edgar (1991). «1814–1945». Grunntrekk i norsk historie: fra vikingtid til våre dager. Oslo: Universitetsforlaget. s. 278–281.CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
^abcdeHobson, Rolf og Kristiansen, Tom (2001). Norsk forsvarshistorie. 3. Bergen: Eide forlag. s. 326–330.CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
