Arbeiderbevegelsen viser vanligvis til fagforeninger av ordinære lønnsarbeidere (i motsetning til laug og rene profesjonsforeninger), samt de sosialistiske partiene som i mange land har vokst frem fra eller i tilknytning til denne fagbevegelsen. Arbeiderbevegelse er i så måte en samlebetegnelse på faglige og politiske bevegelser med utspring i arbeiderklassen, med sikte på å bedre arbeidernes livs- og arbeidsvilkår.[1]
Uttrykket kan i samsvar med dette ikke brukes om enhver bevegelse som grupper av lønnsarbeidere måtte støtte eller være med i, men er et navn på en bestemt politisk bevegelse med et visst sosialt og historisk opphav. På den andre siden kan ordet ikke nødvendigvis monopoliseres av ett bestemt parti i et gitt land, da arbeiderbevegelsen historisk har gitt opphav til ulike tendenser og organisasjoner på venstresiden.
Arbeiderbevegelsen i Norge var inspirert fra Danmark, men skilte seg fra andre vestlige arbeidsbevegelser ved at den revolusjonære retningen vokste seg sterkere enn i andre nord- eller vesteuropeiske land. I Norge var det selve Arbeiderpartiet som sluttet seg til Komintern etter at Martin Tranmæls fagopposisjon, stiftet i 1911, fikk flertall på landsmøtet våren 1918. Den russiske revolusjon radikaliserte den norske arbeiderbevegelsen, og i 1923 førte dette til et brudd da Fagopposisjonen forlot Ap for å slutte seg til Norges Kommunistiske Parti.[2] Under den tyske invasjonen 9. april 1940 kom det for en dag at norsk militærvesen hadde sørget for å gjøre lagrede våpen midlertidig ubrukelige ved å fjerne slagfjærer og tennstempler, og oppbevare disse separat. Frykten for et arbeideropprør etter russisk mønster var så stor at Forsvarsdepartementets vedtak om dette, datert 13. juni 1925, fremdeles stod ved lag da Hitlers tropper angrep Norge våren 1940.[3]
