Han ble innvalgt til Stortinget fra Horten krets i 1913 og 1916, der han var nestformann i Militærkomitéen. Han var også tredje vararepresentant fra 1892–94.[4]
Han tjenestegjorde på redningsskipet «Heimdal» flere vintre, og fra 1881 var han løytnant i Marinen. Han ble forfremmet til premierløytnant i 1884 og kaptein i 1894. Fra 1898 til 1900 var han sjef for Sjøkrigsskolen, og i 1900 ble han utnevnt til kommandørkaptein, året etter til viseadmiral. Fra 23. desember1901 var han kommanderende admiral og sjef for marinestyrelsen. Fra 1910 til 1918 var sjef for første sjømilitære distriktskommando.[4]
Christian Sparre var generalsekretær for Norges forsvarsforening fra 1890–93. Han var sekretær i forsvarskommisjonen som la frem en plan for Forsvarets, og da særlig kystforsvarets og befestningsforsvarets utvikling. Leder for kommisjonen var daværende kommandør Johan Koren, tidligere høyrestatsråd i «Aprilministeriet». Kommisjonens innstilling av februar 1892, som primært anbefalte en styrking av kystforsvaret, fikk anerkjennelse i både venstre- og høyrepressen.[5]
Admiralstriden
Våren 1905 var Sparre og Jacob Børresen, sjef for marinens hovedstyrke Skagerrakeskadren, uenige om hvordan marinens fartøyer burde anvendes i tilfelle krig med Sverige. Sparre vurderte marinens situasjon nøkternt og foretok forsiktige disposisjoner av flåten i Kristianiafjorden. Børresen var derimot drevet av stort pågangsmot, og var mer enn villig til å angripe Sverige til sjøs.
Den bitre «admiralstriden» ble ikke avgjort før i 1909, ved en voldgiftsrett opprettet for anledningen i Lagtingsalen i Stortinget. Voldgiftsrettens kjennelse førte til at Sparre måtte søke avskjed fra embetet som kommanderende admiral. Også Børresen fikk så mye kritikk for sin opptreden i 1905, at han måtte søke avskjed.
Etter voldgiftsaken ble Sparre sjef for første sjømilitære distriktskommando, en stilling han holdt frem til 1918.
I 1920 var han var formann for den norske delegasjon til den internasjonale sjørettskonferansen i Genève.
Forfatter
Han har utgitt en rekke bøker, mange av dem sjøfarts- og kriminalromaner under pseudonymet Fredrik Viller.
Utgivelser
Karl Monks oplevelser, opdagelseshistorier fra Kristiania, Aschehoug, Kristiania, 1897
Gamle Friks diamant: Kristiania-roman (av Karl Monks oplevelser) Aschehoug Kristiania 1898
Det hemmelighetsfulle skib, Aschehoug, Kristiania, 1899
Alabama. Sjøfortælling fra den amerikanske borgerkrigens tid, Aschehoug, Kristiania, 1911
Norges sjøforsvar 1814-1914 (red.), Aschehoug, Kristiania, 1914
Verdenskrigen tilsjøs: en oversigt i populær fremstilling, Aschehoug, Kristiania, 1925
«Sylfiden», Aschehoug, Kristiania, 1926
Hun danset, Aschehoug, Kristiania, 1928
Ti tusenkrone-sedler, Aschehoug, Kristiania, 1929
Den hollandske koff, Aschehoug, Kristiania, 1930
48 timer, Aschehoug, Kristiania, 1931
Utmerkelser
Christian Sparre i ble i 1901 utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden og i 1903 forfremmet til kommandør av 1. klasse. Videre ble han tildelt en rekke utenlandske ordener:[4]
