Hermafroditos

Hermafroditos
Hermafroditos, fresko fra Herculaneum, ca 1-50 e.Kr., Det nasjonale arkeologiske museum, Napoli.
Trossystem		Gresk mytologi
Religionssenter		Antikkens Hellas
Originalt navn		Ἑρμαφρόδιτος
Foreldre		Hermes og Afrodite
Make		Salmakis
Aspekt		Tvekjønnhet, ekteskap, seksualitet og fruktbarhet
Bosted		fjellet Ida i Frygia
Tekster		Ovid Diodorus Siculus Hyginus Theofrastos
I andre mytologier		Hermaphroditus (romersk mytologi)

Hermafroditos (gresk: Ἑρμαφρόδιτος), var i henhold til gresk mytologi det tvekjønnede avkommet til Hermes og Afrodite. I henhold til den romerske dikteren Ovid var han født som særdeles vakker ung gutt, og ble omformet til et androgynt vesen i foreningen med vannymfen Salmakis.^[1] Dette navnet var grunnlaget for ordet hermafrodittisme.

Symbolisme

Hermafroditos, marmorkopi fra en fresko i Herculaneum

Hermafroditos, det tvekjønnede barnet til Afrodite og Hermes (Venus og Merkur i romersk mytologi) har lenge vært et symbol på androgyni eller femininitet. Hen ble framstilt i gresk-romersk kunst som en kvinnelig figur med mannlige genitalier.^[2]

En redegjørelse fra Theofrastos foreslår en forbindelse mellom Hermafroditos og ekteskapet som en institusjon. Referansen til den fjerde dagen i måneden er treffende: dette er den beste dagen å holde bryllup. Hermafroditos' forbindelse til ekteskapet synes å ha vært dette ved å legemliggjøre både maskuline og feminine kvaliteter, og han symboliserte at både menn og kvinner kom sammen i en hellig union. En annen faktor som knytter Hermafroditos og bryllup sammen var hans foreldres rolle i å beskytte og velsigne bruden.^[3][4]

Hermafroditos' navn er avledet fra de til hans foreldre, Hermes og Afrodite. Alle disse tre gudene figurer i stor grad blant mytologiske erotiske og fruktbarhetsfigurer, og de alle hadde tydelige seksuelle overtoner. Tidvis er Hermafroditos referert til som Afroditos. Den falliske gud Priapos var en sønn av Hermes i en del myter, og den ungdommelige guden for seksuelt begjær Eros var sønn av Hermes og Afrodite.

Mytologi

Ovids redegjørelse forteller at Hermafroditos ble oppfostret av najader (vannymfer) i grottene på det hellige fjellet Ida i Frygia i Anatolia (dagens fjell Kazdağı i Tyrkia)^[5][6]

Da han var 15 år var det en tid han kjedet seg, og reiste gjennom Lykia og Karia. Det var i skogen i Karia, nær Halikarnassos (nå Bodrum i Tyrkia) han møtte najaden Salmakis i kilden hennes. Hun ble grepet av lyst etter Hermafroditos, som var meget vakker, men ung. Hun forsøkte å forføre ham, men ble avvist. Da han trodde hun hadde gått, tok han av seg klærne og gikk ut i den tomme kilden. Salmakis sprang fram fra bak et tre og hoppet ned i kilden med ham. Hun grep tak i gutten, slynget seg om ham, kysset ham heftig og befølte brystet hans. Mens han kjempet for å få henne vekk, påkalte Salmakis gudene og ba om at de aldri skulle skilles. Hennes ønske ble oppfylt, og deres kropper smeltet sammen til et tvekjønnet vesen. Hermafroditos svor i sin skam en ed og forbannet kilden slik at alle som badet i den også skulle bli omskapt. Også hans ønske ble innviglet.

«I denne formen er fortellingen helt sikkert ikke fra antikken,» har myteforskeren Károly Kerényi slått fast. Han har sammenlignet myten om den vakre efebe med Narkissos og Hyakinthos, som hadde en arkaisk heltkult, og Hymenaios.^[7]

Kult og dyrkelse

Statue av Hermaphroditos, Kapitolmuseet, Roma.

Statue av Hermaphroditos fra Pergamon, 200-tallet f.Kr.

De eldste sporene av kulten i greske områder er funnet på Kypros. Her, i henhold til Macrobius^[8] var det en skjeggete statue av en mannlig Afrodite som ble kalt for Afroditos av Aristofanes. Den greske historikeren og mytografen Filokoros har i hans Atthis^[9] i ytterligere grad identifisert denne guddommen med månen. Ved dennes ofringer byttet menn og kvinner klær.^[10] En plakett i terrakotta fra 600-tallet f.Kr. som ble funnet i Perakhora i den greske regionen Korinthia framstiller Afroditos og antyder at det var en gammel, arkaisk kult.^[11]

Guddommeliggjøringen og opphavet til kulten for hermafrodittiske vesener stammer fra østlige, asiatiske religioner hvor hermafrodittisk vesen uttrykte seg i ideen om et primitivt vesen som forente begge kjønn. Dette doble kjønnet bidro også til Dionysos og Priapos, foreningen i ett vesen fra to prinsipper av slektsledd og unnfangelse, betegner oppfattende befruktende og produktive krefter.^[12]

Denne Afrodite fra Kypros er den samme som den senere Hermafroditos, hvilket kun menes Afrodite i formen av en herm, se herma, og opptrådte først i Theofrastos' Karakterne (16).^[13] Etter denne introduksjonen i Athen, antagelig en gang på 400-tallet f.Kr., synes betydningen til denne guddommen ha minsket. Det opptrer ikke lenger som objekt for en særegen kult, men er begrenset til hyllesten til bestemte sekter, uttrykt i overtroiske ritualer av uklar betydning.^[14]

Litteraturen

Den eldste omtale av Hermafroditos i gresk litteratur er den nevnte filosofen Theofrastos (200-tallet f.Kr.) i hans bok Karakterne, kapittel XVI Overtroisk mann,^[15] hvor han framstiller ulike typer av eksentriske mennesker.

Den første kjente omtale av Hermes og Afrodite som Hermafroditos' foreldre var ved den greske historikeren Diodorus Siculus (100-tallet e.Kr.) i hans bok Bibliotheca historica.^[16]

«Hermafroditos, som han har blitt kalt, var født av Hermes og Afrodite og fikk et navn som er en kombinasjon av de til begge hans foreldre. Noen sier at denne Hermafroditos er en gud og opptrer blant menn ved bestemte tider, og at han er født med en fysisk kropp som er kombinasjon av den til en mann og den til en kvinne, i det at han har en kropp som er vakker og delikat som den til en kvinne, men har en maskulin kvalitet og kraft til en mann. Men det er noen som erklærer at slike vesener av to kjønn er vanskapninger, og kommer sjelden inn i verden slik at de har kvaliteten i å varsle om framtiden, noen ganger for det onde og andre ganger for det gode.»^[17]

Den eneste fullstendige fortellingen om hans myte er i Ovids Metamorfoser^[18] fra år 8 e.Kr. Her er vektleggingen på feminine fellene til den vellystige vannymfen Salmakis og hennes kompromitterende av Hermafroditos' tidligere vordende mannlige styrke og kvaliteter, behandler hans blyghet og deres legemlige sammenkobling.^[19]

Detalj av Den sovende Hermafroditos, (Louvre)

En gjengivelse av fortellingen som en epyllion eller kortere epos, utgitt anonymt i 1620, ble senere (i 1640) tilskrevet av enkelte til den engelske renessanseforfatteren Francis Beaumont.^[20]

Algernon Swinburnes dikt «Hermaphroditus» har tillegget Au Musée du Louvre, Mars 1863, noe som ikke etterlater tvil om at diktet henviste til den romerske statuen Den sovende Hermafroditos (også kalt for Borghese Hermaphroditus), og hvor madrassen som figuren hviler på er konstruert av Gian Lorenzo Bernini.^[21] Det var dikt med tema som samtidens viktorianske lesere fant svært upassende:

To what strange end hath some strange god made fair
The double blossom of two fruitless flowers?

I kunsten

• En kjent skulptur er Den sovende Hermafroditos i Louvre. Det er romersk marmorkopi av gresk original, men madrassen figuren hviler på ble laget av den italienske renessansekunstneren Gianlorenzo Bernini i 1619 på anmodning av kardinal Borghese.
• Myten om Hermafroditos og Salmakis var grunnlag for en tidlig sang av rockegruppa Genesis: «The Fountain of Salmacis», siste spor på Nursery Cryme-albumet fra 1971, som gjenforteller myten til en viss grad.

I filmen

Hermafroditos er skildret i filmen Fellini Satyricon som en barneaktig, fysisk svært svak gud som kan helbrede mennesker, men ikke seg selv.

Hermafroditos er dog ikke nevnt i romanen Satyricon av Petronius, som Fellinis film er løst basert på.

Referanser

1. Den synske Tiresias hadde erfart livet som en mann og som en kvinne, men ikke de to på samme tid. Hermafroditos er unik innenfor de greske myter.
2. Beccadelli, Antonio (Eugene Michael O'Connor, overs. & red.) (1426, engelsk utgave 2010): Hermaphroditus: Introduction.
3. Smith, William, red. (1890): «Hermaphroditus» i: Dictionary of Greek and Roman Antiquities (3. utg.). London: John Murray.
4. C. Scott Littleton (2005): Gods, Goddesses, and Mythology, bind 1. Marshall Cavendish Corporation. ISBN 0-7614-7559-1. s. 666–669, 674
5. Ikke til å forveksles med et fjell på Kreta ved samme navn som også spiller en mytologisk rolle, i dag hetende Psilorítis.
6. Ovid: Metamorfoser, bok IV, linjene 274-316. Alkithoë forteller historien om Salmakis.
7. Kerenyi, Karl (1951): The Gods of the Greeks, s. 172.
8. Macrobius: Saturnalia, iii. 8
9. Filokoros: Atthis, ap. Macrobius loc. cit.
10. Nettesheim, Heinrich Cornelius Agrippa von (1993): Three books of occult philosophy, Chthonios, s. 495
11. Ustinova, Yulia (1999): The Supreme Gods of the Bosporan Kingdom: Celestial Aphrodite and the Most High God, BRILL, s. 106
12. Hermaphroditus - Cult Arkivert 11. august 2011 hos Wayback Machine., Encyclopaedia of the Hellenistic World, Asia Minor
13. Hermaphroditus - Literary sources Arkivert 11. august 2011 hos Wayback Machine., Encyclopaedia of the Hellenistic World, Asia Minor
14. Hermaphroditus Arkivert 28. november 2011 hos Wayback Machine., Encyclopaedia Britannica, 1911
15. An eudæmonist: The Characters of Theophrastus
16. Diodorus Siculus: Bibliotheca historica, bok IV, 4.6.5.
17. Diodorus Siculus: Bibliotheca historica, bok IV 4.6.5 (oversatt av Wikipedia for anledningen), engelsk tekst hos Theoi.com
18. Ovid: Metamorfoser, IV.274-388
19. Garth, Samuel: Oversettelse til engelsk av Metamorfoser IV hos Wikisource
20. Salmacis and Hermaphroditus (PDF) 1602, tilgjengelig i Renascence Editions hos University of Oregon
21. Swinburne A. C.: Hermaphroditus, Library Electronic Text Resource Service (LETRS) / Digital Library Program, Indiana University

Litteratur

• Clarke, John R. (1998): Looking at Lovemaking: Constructions of Sexuality in Roman Art, 100 B.C.-A.D. 250. University of California Press. ISBN 0520200241. s. 49–54
• Grimal, Pierre (1996): The Dictionary of Classical Mythology. Wiley-Blackwell. ISBN 978-0-631-20102-1. s. 209
• Kerenyi, Karl (1951): The Gods of the Greeks. London: Thames & Hudson.
• Seyffert, Oskar (1894): Dictionary of Classical Antiquities. London: S. Sonnenschein and Co.; New York: Macmillan and Co.
• Smith, William (1870): Dictionary of Greek and Roman Biography and Mythology. Boston: Little, Brown, and Co.
• Siculus, Diodorus (1814): The Historical Library of Diodorus the Sicilian: In Fifteen Books. W. McDowall. s. 223.

Eksterne lenker

• (en) Hermaphroditus – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Hermaphroditus – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• «Hermaphroditus», Wiktionary
• «Hermaphroditos», Theoi Project
• «Hermaphroditus», Greek Mythology Link